Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

'Gymdame' av Marit Walle

 

 

Nordvest i dypgrønt lauv og på vinduet.

Sommeren er tung og frodig, sammen med vinden som udiskutabelt varsler høst.

Jeg tenker på det med modning i livet.

Flotte tanker i uthvilte morgentimer.

På så mange måter trives jeg så inderlig godt med livet som det er nå.

Med rollen som godt voksen kvinne. Noe i meg står støtt som fjell.

Fokus på det indre landskap er større enn noen sinne.

Åndelige verdier gir mer og mer meningsfylde.

Jo, det står til det gode liv.

Ingen grunn til å være nedstemt, og jeg er det ikke heller.

Bare litt ergelig, for der finnes ytre og indre skår i gleden.

 

Jerremia!

Nå legger de ut bilder av matpakkene til barna sine på nettet.

Farveekspolosjoner og smakssymfonier.

Åhhhhhhhh...

Agurken er likevel fortsatt formet som agurk.

Gulrota har ikke stjernefasong.

Karbohydrater er fortsatt karbohydrater hånd i hånd med proteinene som er like så.

Open up your eyes!

 

 Positivt selvopptatt tenker jeg spaserturen må bli i byen denne dagen.

Ja, for jeg må røre meg for helsas skyld.

Diabetikere skal særlig mosjonere de store muskelgruppene, og jeg følger rådet så godt jeg kan.

Her gjelder det å holde koken før brøytekantene ligger meterhøye og jeg ikke kommer av flekken.

Har akkurat lest om et slankepulver hvor noen har gått ned 7 kilo på ei uke.

"Hør hvor det lyves i bøker og blader...".

Jau jau jau, tenker jeg og konstaterer muligheten for anskaffelse av hold- in- singlet som skjuler bulker og valker og til og med er behagelig å ha på. Bare 489 kroner for to eksemplarer...

Jau jau jau, og når førte tvangstrøya med seg velbehag?

Herre min skaper så lei jeg er av dette vektkjøret.

Så utrolig trøtt jeg er av at jeg som voksen kvinne ikke skal få bære mine kilo med stolthet og i fred.

Kunne være glad for alt som virker som det skal, sammen med fryden over det faktum at jeg er og har vært god nok for meg selv alle mine dager.
 Ups! Ups! Ja, jeg vet, jeg hører!

Verdens nådeløse kroppsfiksering er ingenlunde over.

Hele mitt liv har jeg vært opptatt av utseende og kropp, mer påtvunget enn selvpålagt. 

Jeg er mektig sliten.
Trøtt.
Lei.

Men, ikke maktesløs.

Som sagt: Jeg legger kilo og hode på bloggen!

Sjøl er jeg typen lett overvektig på de stedene man ikke skal være det iflg. alle som har greie på helse.
Kampen mot dem kjempes stadig, men den er seig for den som ikke kan spise noe som helst ustraffet.
Ei skive, to timer jogg!
En potet, tre timer jogg!
Et kjøttstykke, tre timer jogg!
Aldri, aldri, aldri har jeg likt å spurte rundt.
Men, jeg liker spaserturer selv om det ikke er godt nok.
Mosjonisten fortsetter med sitt, og strever med godtakelsen av alderstilleggene...

Jeg har skrevet om å slite med vekta før, og gjør det igjen.

Tungt funderende tenker jeg på dette med hersketeknikker og skjønnhetstyrannier.

Da jeg var ung og syltynn modellaktig kalte et par plageånder meg for synåla og streken.

(He he, de skulle sett brystkassa mi nå. Jævlene!)

Siden hunkjønn hele livet blir vurdert ut fra ytre atributter var ikke det noe særlig.

Menn (og kvinner) snakket om at jenter var stygge eller pene, for tynne eller for tjukke.

Om brystene var for flate eller for runde, for ikke å snakke om størrelsen på det alle har midt bak uavhengig av hvordan de snur seg. "Deigræva", "brilleapa" eller "kvisetrynet" var kjælenavnet uheldige medsøstre fikk slengt etter seg.Håningen av tannreguleringer, kviser og fregner satt løst.

Det finnes ikke en eneste del av kvinnekroppen som ikke er blitt vurderinger til del.

Jeg gledet meg til å bli voksen, og hadde min ungdommelige tro på at alt det der ville ta slutt med alderen. Oppdratt til å verdsette det indre foran det ytre, til å tro på menneskets ubestridte suverenitet uavhengig av alskens størrelser var jeg aldri i tvil. Det ville bli bedre en gang.

"Aldri la noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du er jente", sa far min.

 

Selvsagt har jeg tatt det til og med meg all min dag.

Skulle bare mangle!

Slik skal og bør det være.
Verdiene og idealene er krystallklare.
Men, ingen skal fortelle meg at vi ikke blir påvirket av tidenes press og trender.
Selv om vi aldri snakker høyt om det.
Voksne folk gjør sjelden det, nemlig.
Vi er jo voksne ikke sant?
Trygge og upåvirkelige sant ja?

I disse tider skal man jo ikke ha et kroppshår noe sted om man skal få seg et nummer.

Skjønnhetsidealet er glattbarbert...

Tar jeg det der inn over meg,
og reflekterer over maktmekanismene i denslags kjenner jeg på et gedigent neeeeeeeeeeeeeeeeeeiiiiiiii ...
Noen tjener uhorvelige mengder penger på hårfjerning av alle slag.
Hvem?
Hvor kom dette fra egentlig?
Pornoindustrien?
Jo, da jeg har hørt noen menn også bruker sine store tusenlapper for å kvitte seg med uønsket hår både på rygg og andre steder. Det er ikke det. Jeg følger med, kan ikke annet!

Men:Jeg husker også den vanvittige hetsen av dama med hår under armene (på fjesboka i fjor).

Som om den naturlige behåringen var skitten eller jeg vet ikke hva.

Den kvinnelige seksualiteten blir stadig vekk framstilt slik, så har man(n) kontroll.

Hadde jeg vært født inn i andre kulturer,

på andre breddegrader var jeg ei femti år gammel kjønnslemlestet dame.
Det kunne vært værre.
Likevel er det ikke limt slik sammen at hadde alt vært værre hadde alt vært bra!

Poenget er:

Alltid skal noen finne på et eller annet for å forandre kvinnekroppen.

Aldri skal den være god nok akkurat som den er.

Den som er datter av skikkelige kroppstyrannier blir kastrert.
Bokstavelig talt.
Det er ille det!
Vi andre som 'bare' utsettes for syltynne botox-idealer sliter 'bare' med det mentale.

Det er ille det også!

 

"Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause", nynner jeg alt for ambisøst.

Det er fint å være såpass at det er sunt for helsa, ja!

Ikke det jeg ymter mot,

men mitt livs evinnelige fokusering på det ytre.

Massiv påvirkning utenfra gir indre tyranni.

Den svarte elva renner ikke forbi.

 

Illustrasjon(er):

Da jeg var liten skulle småjentene ha sløyfe i lokkene.

Undertegnede hadde tynt hår som fluset seg, så jeg ble alltid klippet som en gutt.

Dessuten spurte folk om jeg ikke fikk mat heime, fordi jeg var så tynn.

Puberteten har jeg allerede fortalt om.

Som ung voksen var jeg nedbrutt over å være så tynn.

Ikke fornøyd i det hele tatt.

I dag ser jeg på fotografier og tenker på hvordan det var mulig å være så misfornøyd.

Modellutseendet var ikke langt unna.

Men nei, har man først fått elendige tilbakemeldinger blir de sittende om en føler seg aldri så vel.

Siden kom litt alder, jeg este ut akkurat der man skal, men var ikke glad for meg som jeg var.

Følte meg langt fra bra nok eller god nok i forhold til alle kroppsidealene da heller.

Tullete rent objektivt sett, men objektet er også subjekt.

Siden er jeg blitt seende 'godt ut'...

Normalt sett skulle det bety at man slo seg til ro, nøt sitt otium i fulle drag og stoppet opp nedvurderingen som bare renner og renner. Sånn er det ikke.

Siden jeg ser 'godt ut' er det ei utfordring å finne klær som passer brystmålet.
Nesten uoverkommelig for dama som har 'vært hjemme til alle måltider' og høyst sansynlig kommer til å fortsette med det. Bare bitte litt spisevegring eksisterer ikke.

Jeg kan le godt i prøverommene.
Det er ikke det.

Galgenhumoren har det aldri vært noe i veien med.

Bedre det enn at gråten tar meg der den ligger på lur.

Fremmedfølelsen er en del av tilværelsen alle dager.

Jeg sitter som i ei skruestikke, og hater det.

Paradokset er at jeg, som strengt tatt ikke er så veldig opptatt av det materielle,
kan la meg affisere av alt dette ytre vissvass.
Trykket fra all overflatefokus er massivt,
en forsøker stå i mot men faller gjennom time after time after time after time... 

Bruker alt for mange krefter på å endre det jeg egentlig ikke kan gjøre særlig mye med.

I stedet for å bruke dem på egen- og nestekjærlighet, kreativtet, takknemlighet og livsglede.

 

Så:

Opp igjen!

Opp og stå!

Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

 

Synnøve Sætrum