En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid
( Stein Mehren)
NOVEMBER - MÅNE
Elskede, vi skaper sekundene om
til øyeblikk og bryter tidens segl
Lydløst brekker vi våre grenser opp
og klyver over i hverandres liv
( Stein Mehren)
Stein Mehren er død. En stor poet og kunstner har gått bort. Men for meg er tekstene her, alt det vakre han har skapt. Alt han har skrevet og sagt som jeg kjenner så inderlig igjen fra mitt eget liv, fra mine egne tanker omkring den store kjærligheten ..Takk !
Noen dager åpner det indre nye landskap, nye erkjennelser og du takker for alle gode opplevelser, alle gode følelser, alle gode stemninger, alle gode tanker. De kjennes som ei lise og du blomstrer.
Dagene av sorten "en sånn dag" av den typen som ønskes overstått og glemt fortest mulig hører reisa til de/den også. Noen ganger våkner du og vet det, at det blir sånn. Ditt indre snakker til seg selv og driver deg opp til kaffen, roen og livet om enn det ikke er noe å slå salto av. Så erfarer du det, og se;
-Neste morgen synes det meste bra og noe ganske annet !
Uansett; reise så mye og så langt du kan.
I indre og ytre landskap.
Du er aldri fast på et sted, alt endrer seg hele tiden.
Å reise i et liv er stort og mektig, og den heldige forunt så langt og lenge som mulig.
Andre juli totusenogsytten konstaterer jeg at hjertet fortsatt slår, noe jeg er helt uutsigelig takknemlig for. En gave å få være i tiden, leve den og ha det godt. Privilegium ingen kan kjøpe for penger. Det meldes hele tiden om mennesker som går ut av tiden, mens jeg sitter her midt i den. I mi tid.
Det kjennes bare godt å leve, og jeg ser fuglene kose seg på brettet utenfor kjøkkenvinduet.
Min seine "middelhavsfrokost" smakte utmerket, kaffen fra Italia like så. Jeg unner meg ennå en kopp før jeg skal ut og drive med hagearbeid. Gresset trenger en klipp og bedene ei hånd eller hundre. Det ene av dem grodde fullstendig over i fjor sommer og får fortsette være kaosflekken. De andre forsøker jeg holde unna samme skjebne. Lavendel skal plantes ut. Dufter godt, er flerårige og holder sneglene vekk. Jeg er glad for å ha fått klippe livet fra mange, og etter mye lesing om dem viser det seg at de blir borte i løpet av natta. Noen spiser dem og godt er det. Øl-fellene virker også. Så sånn er det. Noe skal jeg jo dessuten ha å gjøre.
Det er sommer i Norge, og jeg tenker nyte hver eneste dag av den.
Jeg leser om hetebølge og vannmangel i Hellas og andre steder sør i Europa, og akkurat nå kjenner jeg meg takknemlig for å sitte her. En eneste gang i mitt liv har jeg vært der nede i juli.
Hvilket var alt for varmt for meg. Slett og rett ikke til å holde ut, så jeg bestemte meg for aldri mer.
Slik er det så langt blitt. Ny tur først i september. For en luksus det er å kunne velge.
I dag velger jeg mi lille boble på jorda.
Det gode liv med andre ord.
Ingen trasige nyheter er lest.
Her er det bare musikk, lette tanker og mer enn nok å bare være.
Fotografi av meg "frosset" mot den svenske skjærgården. Midtsommerdager i kystlandskap. Fred og atter fred. Ingen storpolitikken hendelser, terrorisme eller annen elendighet. Verdensbegivenhetene er uendelig langt borte. Jeg sitter der og "bare er", mens jeg tenker på Evert Taube og "Rosa på bal". Inspirasjonen skal ha kommet til ham akkurat i dette landskapet sies det. I mitt indre liker jeg å tro jeg kan forstå ei flik av det. Eller i det minste forstår jeg følelsene utsikten vekker.
Sommerdager med bosted Smøgen Havsbad sammen med kjæresten.
Dager der en bare er til, koser seg med timer og minutter og har mer enn nok med det.
Det er stor luksus å få være menneske i ei slik "boble" et øyeblikk i egen tid på jorda.
Stillhet. Fred. Kjærlighet.
Vind fra havet.
Frisk luft.
Skritt, mange skritt, utover i kystlandskapet.
Spa.
Bobblebad.
Varmtvannsbasseng.
Pedikyr.
Fisk.
Brygger.
Delikatesser.
Seilbåter.
Festende unge mennesker i far sin store CC....
Rusle langs bryggene..
Bare være...
Ja, og så kjærlighet!
Masse kjærlighet!
Så heldig går det an å være i en verden som ellers er broket.
Kloden snurrer og går, som den har gjort i uminnelige tider, og det som om ingenting hender. Hmmm... Når en tenker etter er det muligens tanker uten hold i virkeligheten. Det er jo dette med klimaendringer og oppvarming. Et vanlig lite dødelig menneske får med seg at de lærde strides om årsakene, og vitenskapen på området er for stor og omfattende til at en "menig" kan overkomme lese alle kildene og trekke sine konklusjoner. Da står det igjen å stole på ekspertene, og mene sitt ut fra det. Undertegnede heller sterkt mot at det som skjer er menneskeskapt, eller i det minste at menneskeheten med all forurensning hjelper godt til.
I det videre tenker jeg på plast, og at flere land har innført forbud mot det.
Siden jeg har sett forferdelig forsøpling i deler av både Stillehavet og Atlanteren undrer jeg når Norge kommer etter? Det hadde vært fint om vi i det minste fikk begrensninger på unødvendig bruk.
Tenker på en avokado jeg kjøpte her om dagen. Først plastbeger, og så plastfilm utenpå der igjen, og hvorfor må en agurk være kledt i plast? Mangt og mye mer kunne nevnes, men bloggen blir for lang.
Vårsola varmer og det tenkes på det franske presidentvalget. Vil det bli nok et såkalt "sjokktvalg"? Etablissementet framstår så selvsikkert at bare det er et varsko.
Møter Europa et Frankrike med mørkeblå regjering i kommende uke?
Og om så, hva går da verdensdelen inn i?
Det er bare å holde pusten, håpe det beste (ikke at det andre alternativet er spesielt bra heller) og ha is i magen med tanke på det verste. Jo for jeg mener det er ille om Le Pen går av med seieren.
" Mange undrer seg over hvorfor IRN har valgt å gjøre dette, og i hvilken grad de selv forstår eller reflekterer over hvilken effekt dette får i samfunnsdebatten " (Berit Hagen Agøy)
Undertegnede leser aviser på nett. På bordet foran meg ligger også "Klassekampen" fra de siste dagene.I torsdagens avis leser jeg at Den norske kirke, ved Berit Hagen Arøya (generalsekretær i Mellomkirkelig råd)stiller seg skeptisk, til ansettelsen av Leyla Hasic som administrasjonskonsulent i Islamsk Råd Norrge (IRN).
Leyla Hasic bruker niqab, og det er det blitt samfunnsdebatt om. Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn som er paraplyorganisasjon for 14 ulike Tros - og livssynssamfunn har drøftet
saken, men har ingen samlet mening om ansettelsen. Kanskje ikke så underlig siden både DNK
og IRN begge er medlem der.
Undertegnede har ikke deltatt nevneverdig i noen klesdebatt. En skal holde tunga meget rett i m
unnen for ikke å støte noen, eller at andre noen skal ta uferdig diskuterte tanker og meninger til inntekt for et politisk syn jeg ikke støtter. Jeg er fortsatt i en prosess, og har ikke noe endelig og avklart syn.
Spørsmålene er kompliserte. Om man forbyr bruk av niqab så gir man samtidig kvinner som bruker plagget yrkesforbud, noe som vanskeliggjør integrering i det norske samfunnet. Lite ønskelig akkurat det, er det ikke?
Men, jeg spør meg om jeg ville trivdes veldig godt i en åpen diskusjon med den som ikke viser ansiktet sitt ? Jeg må bare ærlig melde at svaret er nei. Det betyr likevel ikke at jeg ikke anerkjenner kvinnen som må bære niqab som suverent individ, med samme menneskerettigheter som alle andre.
Likevel har jeg vanskelig for å akseptere bruken. Jeg oppfatter den som kvinnediskriminerende. Det er utfordrende å være feminist, og antirasist og samtidig være meget meget skeptisk til det heldekkende klesplagget.
Dog: Jeg har vanskelig for å forestille meg at en maskert mann ville fått innpass i en hvilken som helst organisasjon. Ville han blitt akseptert som en likeverdig samtalepartner?
---
Første valgomgang i presidentvalget i Frankrike i dag. NRK melder at flere titusener værpnede soldater og politifolk er utkommandert for å sørge for orden, ro og sikkerhet over hele landet.
Jean-Luc Melenchon eller LePen?Håper på det beste, og frykter det verste. Vil terror-frykten tjene Le Pen? Jeg sitter ganske stille og følger med i det som skrives, men har ikke kunnskap nok om fransk politikk til å kunne trekke noen konklusjon. Venter og ser, og det er jeg antakelig ikke alene om.
---
Sånn kan altså et vanlig lite menneske sitte i kjøkkenkroken og tenke om den store verden en søndag formiddag i april. Utenfor lar den store varmen vente på seg, men jeg skal ta en runde med spade or grafse. I vinduskarmene står ulike krukker med spirer. I år følger jeg rådet om ikke å sette sårbare vekster ut før 17 mai.
Nok til å få med meg, i det minste, overskrifter og ingress.
Det er blitt slik at jeg ikke graver meg ned i dybden av alt som presenteres i dagsaviser på nett.
Noe som skyldes at det ofte ikke finnes noen dybde.
Store deler av journalistikken synes overfladisk og markedsstyrt.
For årevis siden jeg sa opp abonnementet på lokalavisa.
Først og fremst fordi den etter hvert nesten bare inneholdt reklame.
Hva er hensikten med å drukne i den?
Noen av oss blir ikke fristet til å kjøpe duppeditter vi slett ikke trenger.
Interiørblader leser jeg ikke, og jeg står godt i vissheten om at jeg ikke har et hipt, kult eller trendy hjem. Overfladiskheten får jeg likevel opplevd mer enn nok av, om jeg ikke skulle ha det mitt i snuten her jeg lever mine timer.
Å avstå fra lesing av Dagbladet eller VG betyr ikke at man ikke får med seg nyheter.
Skal man lese, høre eller se dybdejournalistikk må man finne noe annet.
Radioen står på, internettet besøkes, jeg leser ukeaviser og tidsskrifter.
Podcast i stort omfang er blitt en del av hverdagslivet, og jeg leser noen blogger.
(En og annen sjelden gang leser jeg de økonomiske avisene.)
Denne tirsdagen har jeg tenkt noen øyeblikk på terror i Sverige og Egypt.
Reflektert over pressedekningen til NRK begge steder, og undret meg...
Forskjellene er åpenbare selv om det handler om samme fenomen, og jeg tenker:
I forrige uke var jeg på Teide. Ok, ikke på selveste toppen, for den må man ha spesialtillatelse for å bestige, men jeg og kjæresten fikk oppleve "base-camp" som ligger på 3555 moh. Sola var skarp, og været klart. Lufta tynn, så vi gikk ikke så hastig rundt, men nøt utsikten. Vi var langt over skyene, og fikk en formidabel opplevelse. Selvsagt var mi avdøde venninne Lisbeth med meg i tankene. Jeg har et brev fra henne hvor hun beskriver utsikten fra toppen. Ei heller glemmer jeg entusiasmen hennes når det var snakk om det høyeste fjellet i Spania. "Du må komme deg opp på Teide", sa hun alltid. "Du må se La Gomera", sa hun også. På den tiden forsøkte hun overtale meg til å tilbringe vintrene på Kanariøyene. En ting var lysten, noe helt annet var at jeg var yrkesaktiv lærer og uten tid.
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....
De siste tre årene har jeg hatt bratt læringskurve hva øyene angår. Har besøkt både Lanzarote, Graciosa, Fuerteventura, Gran Canaria, Tenerife og La Gomera.
Tenerife håper jeg å komme tilbake til mange ganger. Lanzarote er fantastisk, og i det hele tatt trekker øyene i Atlanteren i meg. Det har dessuten gått opp for meg at jeg er europeer i blodet.
I Europa er jeg nært meg selv, i Asia en totalt fremmed.
Er oppriktig glad i verdensdelen jeg lever i.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.
Lisbeth pleide si at man ikke hadde sett verden på ordentlig uten å ha vært i Asia.
Jeg har vært der så mange måneder at jeg forstår hva hun mente.
Det jeg erfarte på min siste tur dit var at det er at det er langt til Asia. Både geografisk og mentalt.
Den siste reisa hadde jeg i november/desember. Hua Hin forekom meg denne gangen som mer enn jeg kunne klare. Støyen var for intens, varmen for varm og avstanden til mitt liv for stor. I det hele tatt var det feil reisemål på dette stedet i livet mitt. Etter flyreisen ned trodde jeg jeg var på plass, at det hadde gått lett. Men, det var en illusjon. I ettertid vet jeg at det slett ikke var sånn, jeg var helt på siden av meg selv i sånn ti dagers tid. Jetlag heter det. Returen ble fjorten timer på grunn av vind, og selv om jeg fløy mot vest (noe som skal være lettere) framstår hele første uka hjemme som noe i tåka. Men pytt: -Jeg er et menneske, kun det, ergo feiler jeg.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner, men får seg likevel en på trynet som takk for det.
Noen ganger gir livet overraskelser en kunne vært foruten, men summa sumari drar man nytte av slike i neste vegkryss. Etter en liten måned reiste jeg hjem fra Thailand. Hjem til Norge, kjæresten, venner og familien min som lever her i denne fredelige utkanten av Europa.
Det har vist seg å være beslutningen jeg ikke har angret et sekund på.
Vinteren hjemme har vært fredelig, reflekterende og god.
Heldigvis ikke så kald og snøfylt som den kunne blitt, men jeg tror jeg hadde trivdes likevel.
Når du evner se det store i det lille gir det meste mening.
Det er ingen selvfølge å kunne stå på beina, gå på beina eller velge når det passer med litt hvile.
Når det indre er lyst tenker du det er et privilegium å leve og bo i et land med vakker natur, mye kunst, litteratur, konserter, teater, mat nok, fred og i det hele tatt så mange goder som bare noen få mennesker på kloden er forunt. Når det indre er mørkt har du problemer med å oppfatte noe som helst av det, men greier for det aller meste jobbe deg inn i lyset igjen. Noen ganger får du hjelp av gode mennesker, andre ganger blir du overlatt til deg selv med strabasene. Det kan kjennes som å sitte fast i krattet og bare ha hendene til å brekke seg ut. Møysommelig og langvarig arbeid noen ganger, men det nytter alltid. Noen dager skapes meningen med tilværelsen akkurat slik.
Bortkastet tenker du kanskje...
Kanskje kunne vi enes om at spørsmålet var betimelig om alles dager var straka vandringen inn i solskinnet?
Derimot erfarer både du og jeg at det er meningsfylt å bruke noen dager til å komme løs.
For det er som Leonard Cohen uttrykker det:
"There is a crack in everything, that´s how the light gets in".
Å få inn lyset, finne igjen selvtilliten, pågangsmotet og gleden er fantastisk, og antakelig forutsetninger for å skape dagen.
(Uansett hvor man er eller ikke er i samfunnsmaskineriet så handler det meste om å skape dagen. Jeg skriver ergo er jeg... Det har kjentes godt, gøy og mye mer. Litt personlig status her og nå. Noe delt, noe gjemt og noe glemt !)
Synnøve Sætrum
Blank blogg, blank mulighet.
Hvor begynner jeg?
Det er jo så mange uker siden sist.
Med Trump?
Som mange andre oppfattet jeg ham som en farlig klovn mens det var valgkamp i USA. Likevel vant han, og har siden 20.januar 2017 vært landets president. Han er, og jeg får assosiasjoner til "American horror story"... Å overdrive vil nok noen straks replisere, eller vi får nå se hvordan det går og gi ham en sjanse og så videre. Og jo, ethvert fritt menneske har rett til å mene akkurat hva de vil om han eller andre politikere. Vi har noen her hjemme som ei heller fremkaller begeistring og fryd i undertegnede. Bare så det er sagt. Jeg står der jeg pleier stå, og mener det jeg mener. Uansett så oppfatter jeg han "over there" som både bombastisk og skremmende. Jeg så ikke innsettingstalen, men har fått den referert som en takketale til dem som stemte på han, og med null forsoning i forhold til dem som ikke gjorde det.... Visst har jeg fått med meg at motstanderne demonstrerer og protesterer på det han har gjort de første dagene som president, men jeg tror ikke han skifter standpunkt i noen sak. For meg ser det ut som han ser politiske motstandere som mennesker han har skjøvet fra seg for godt.
Han har, så vidt jeg med min ringe kunnskap kan forstå benyttet de første dagene i embetet til å skrive såkalte "presidentordre" og i tillegg bryte amerikanske lover med noen av dem.
Det spiller neppe noen rolle. Han kan ikke bli sparket, og sånn er det.
Når det er sagt følger jeg opp med å dele tanken om at det nok blir mye "rabalder" fra den kanten i årene som kommer. Jeg misliker så langt den sittende presidentens politikk vel vitende om at det ikke betyr noe som helst. Det som derimot betyr det meste er at også jeg, et lite ubetydelig menneske, har rett til å ytre det uten å bli kneblet og fengslet av den grunn.
Ellers er jeg, som før denne lange pausen, akkurat like bekymret for den politiske høyrepopulismen i frammasj. I de fleste politiske samfunnsspørsmål definerer jeg mitt ståsted på venstresida. I følge undersøkelsen "European Social Survey (2002-2012), som måler holdningsspørsmål i Europa finner man at det er kraftig økning av mennesker som mener man må føre omfordelingspolitikk. Som jeg oppfatter det blir europeere med lav utdanning stadig mer positive til velferdsstaten samtidig som de blir mer negative til innvandring. Gruppen som er skeptisk til innvandring og for omfordeling vokser i takt med med høyrepopulismens frammmasj i Europa. Høyrepopulistene er i mortsetning til andre partier på høyresida positive til velferdsstaten. Argumentasjonen om at innvandringen må ned for å beskytte velferdsgoder tillegges sterk vekt. Vi kjenner den godt fra Norge. Jeg leser i Klassekampen at professor Bernt Aardal, ved Institutt for statsvitenskap(Universitetet i Oslo) sier det er vanskelig å skille økonomiske fra ideologiske motiver for stemning. ....
Juhuuuuu, den tredje dagen i februar 2017 greide jeg logge meg inn på min egen blogg igjen.
Au da, tenker du kanskje. Er det noe å være så glad for ?
Vel, nå er det slik at jeg som har vært så knallgod på navn og koder ikke er det lenger.
Om det er gryende demens, eller bare følger alderen kan man jo lure på. Undertegnede er fylt 55, og har de siste par årene begynt å glemme det jeg husket uten problemer før.
Blant annet så forenklet jeg i den visdom passordet her på kontoen for et halvt års tid siden. Jeg gjorde det så enkelt å lurt at det skulle ta utallige forsøk, omfattende leting i hjernen pluss papirer og mye annet før jeg til slutt lykkes med å logge meg inn.
