Det er fantastisk å våkne ennå en morgen.
Kikke meg rundt i hjemmet mitt.
Nyte denne planten som står på stuebordet.
Se solstrålene på blomstene utenfor.
Våren er den beste tiden egentlig. Da ligger sommeren og alle de gode dagene foran.
Bladene på trærne har utallige grønne nyanser.
Blomstene er friske.
Jeg opparbeider blomsterbed her jeg bor. Grave i jorda er en fryd.
I mitt neste liv vil jeg være gartner.
Kort og godt så handler det hele om å få lov til dagen i dag, takke for dagen i går og håpe at morgendagen også viser seg.
Jeg kan være nedtrykt over både det andre og det ene til tider, men MEST elsker elsker jeg livet.
Jeg er er femtitre.
For ung til å være gammel, og for gammel til å være helt ung.
Dessuten sitter jeg med en sånn sak som måler blodtrykket rundt armen.
Har hatt den på meg siste døgnet, og kjenner meg lykkelig for at jeg skal til legekontoret og ta den av om en times tid. Jeg er noe klam og svett, og gleder meg til dusjen når dingsen er forsvunnet for denne gang. Samtidig kjennes det fint, og litt betryggende, at det finnes saker og ting som sjekker ståa og medisineringen et døgns tid. Uansett handler det om å forebygge alvorligere tilstander. Komplikasjoner som kan føre til et begrenset liv eller i verste fall for tidlig død.
Noe jeg ikke finner særlig fristende.
Så renner tankene om kjærligheten, døden og livet inn.
Elske noen og bli elsket tilbake, verdsatt og ivaretatt for den en er er det viktigste i livet.
Når kjærligheten ikke blir besvart eller tatt på alvor er det svært ødeleggende.
Det er underlig å være blitt såpass i alder og likevel føle seg ung på innsiden.
Speilet forteller meg at aldringstiden er i gang.
Skinnet både pist og hist er ikke som det var.
Så er det det der med kosmetisk kirurgi...
En måte å utsette aldring og død sånn estetisk sett.
Dyrking av det unge og atletiske er ikke noe nytt, selv om alle vet det går en eneste veg.
Øyelokk-kirurgi er et sånt kunstig behov for tiden.
Jeg er visst snart den eneste som ikke har fjernet det slappe skinnet:
Er jeg dermed den eneste jeg kjenner som ikke synes det gjør noe særlig at det er der?
Hva er det med disse kunstige behovene? Handler de ikke dypest sett om at noen skal tjene penger, som så mye gjør i disse dager. Kapitalen rår, ikke sant?
Men, altså:
Blir man lykkeligere av å fjerne skinn fra øyelokkene, mer elsket eller erotisk tiltrekkende?
Er det sakens kjerne?
Ok, det finnes vel tilfeller hvor skinnfillene gjør en til en trafikkrisiko, men jeg tror ærlig talt det skal noe til. .. Flere tiår tid for de fleste, ser jeg.
Så er det alle disse reklamene og innslagene om fettsuging og botox og ditt og datt.
Og jeg tenker, nei, jeg må ikke det. Nei og nei, hvorfor skal jeg det?
Massiv markedsføring skaper behov. Kunstige behov som nevnt. Uansett: Bare det at jeg tenker tanken betyr jo at jeg påvirkes. Tankene som følger kikker jeg på, forsøker forstå og så kan jeg kaste dem. De hersens kapitalkreftene ennå en gang. De prikker i hjernen min, og flytter fokus vekk fra det vesentlige som faktisk er å leve så mye til stede i tilværelsen så lenge en kan.
Er det noe jeg ikke har bruk for så er det å se ut som jeg var tjueto.
For meg er ikke det å eldes med verdighet. Tvert i mot. Så sitter jeg her og undrer meg over hva dette ble for en sprikende tekst. Antakelig kimen til noen andre ikke fult så sprikende. Den som lever får skrive... Jeg håper å få fortsette seilasen og når den tid kommer gå til bunns uten for mye fjas og tant.
Forresten så er det begynt å regne vannrett igjen... Alt er foranderlig.
God pinse !
22.mai 15,
Synnøve Sætrum
