14 oktober 2010

Mobiltrollet og åndelige perspektiver...

(Høsthimmel. Foto: Synnøve Sætrum)


Det er ikke så bra å være ensom sies det. Har man hatt elleve dager uten mobiltrollet begynner man merke det. Noen man trodde var venner holder fullstendig tyst. Ingen meldinger på eposten. Telefonsvarer på hustelefonen har man for lengst kuttet ut. Det holder med mobilen.
 Ingen munter ringing fra den hustelefonen. I alle fall ikke om kvelden, når man sitter med fjernkontrollen og blar seg gjennom realitetskanalene. Selv om de vet man har den faste telefonen ringer de ikke.
En begynner så smått å undre seg over tilværelsens uberegnelighet.
Samtidig som det senker seg en sammenhengende stillhet og ro i leiligheten.
For den som aldri mister noe annet enn den ene øredobben i paret er det nesten litt besnærende.
Man kan gi seg til med de samme eksistensielle spørsmålene som de har de som stadig vekk opplever å miste den ene sokken.
Hvor blir det av?
Sølvet, gullet, bomullen.
Et stort fellesskap i undring liksom...

Den som er avskåret fra det mobile nett helt ufrivillig, kan helt frivillig rette fokus mot noe annet. Sammenhengende. Helt ute av tunnelsynet som snurrer rundt blå blink i mørket, eller klingende sms-er som bryter opp tiden. 
Dager av digitalfri luksus helt uten planlegging på forhånd.
Tenk bare på dette lille: Så lenge tiden henger sammen igjen, om enn for bare ei stakket uke eller tre kan man hver eneste formiddag tusle ut i postkassen i spent forventning.
Er følgebrevet fra N. kommet?
Klø seg litt i hodet, se se meisetypene på maten man har hengt ut, og lure på hvor i postgangen det nye trollet befinner seg.
Mens, man øver seg på tålmodighet i en hurtiggående verden.
 Den om venter får se. Selv om de sa ei lita uke, er det nesten gått to. N. skryter på seg ei leveringstid utenfor virkeligheten, men tilværelsen går slett ikke helt av hengslene likevel. 
Ok, så var det dette med prinsippet da.
Sier man ei uke, får man mene ei uke.
Skapes en forventning som ikke innfries blir det krøll.
Da ringer man og spør hvordan det kan ha seg at postkassa er akkurat like tom som for ei uke siden. En opplever at den ene handa ikke vet hva den andre gjør, og når man omsider er kommet til kundebehandler nummer fire i rekka er det tilbake til null.
Madrugada virker ikke lenger beroligende i øret(røret). 
Man får tilmålt høflig beskjed om at vedkommende skal ringe tilbake når saken er ordentlig sjekket. Ut?
Hun avfeier den lettere krakilske forbrukeren en har forvandlet seg til, og unngår med siste rest av vennlig stemme å få alt som har gått på trynet siste året tømt over akkurat henne. 
En smule irritasjon kan materialisere seg til store greier. Man kan ikke bare komme her og komme her, skape kunstige behov, og så smelle døra i ansiktet på en stakkars forbruker som helt har glemt at vi skaffer oss ting for å miste dem igjen.
Puh!

Hmmm.....Hørte man noe om å trekke pusten, se stort på det, og la være med å henge seg opp i bagateller?
(Når det fins trær? He-he-he.)
Var det noen som nevnte åndelige perspektiver?
Eller enda værre:øvelser?
Åndelige perspektiver det er stor det.
Nesten ikke til å overkomme for vanlige dødelige. Det er antakelig ikke meningen vi skal, da ville det ikke hatt verdi for sånne som oss, men som det nå er vi kan øve og øve og øve i åndelig tenkning.
Noen ganger kan det være hensiktsmessig å puste dypt for så og rette blikket en liten bit vekk fra sin egen navle.
Hva er et mobiltroll sammenlignet med aids-epedemien i Afrika, eller å sitte 600 meter under bakken i nesten 70 døgn?Ikke mye dekning der nedi. 
De kom til overflaten alle. Ved første øyekastet friske og raske, og veldig veldig glade og takknemlige for livet. Sånn så det i alle fall ut. Verd å skru på tv-en for trøtte og travle morgentimer.
 Når man tenker litt etter tviler man på de tenkte: Yess... nå får jeg endelig sendt en sms igjen.
Antakelig var det ikke det de manglet mest der nede i de trange rom. Den som ikke har opplevd noe så absurd skal antakelig ikke prøve å fortelle hvilke erkjennelser menneskene kommer fram til der i dypet.
At vi fødes for å dø, har de kanskje grunnet på, uten at noen kan si noe helt sikkert. Tanken får en til å roe seg litt i forhold til mobiltrollet. En ting er å miste tingene man kaver til seg, noe annet er å miste livet. Det som er i senit for alle. Uavhengig av teser og dogmer og ismer kan man bøye seg i takk, og trekke pusten enda en gang.
Uavhengig av menigheter og religioner er grunnlaget for eksistensen det samme.
Man fødes for å dø.
Like sikkert som det er at vi møter mennesker for å skilles fra dem igjen.
Smertefulle livsbetingelser når man evner la dem synke litt inn.
Hva har dette med mobilen å gjøre?
Ingen verdens ting.
Annet enn at uten irritasjonen og forstyrrelsene fra den, kan man sammenhengende reflektere og se akkurat det:

Vi fødes for å dø.
Vi møter mennesker for å skilles fra dem.
Vi opparbeider eiendeler for å miste dem alle sammen.

Synnøve Sætrum