13 oktober 2011

Navlebeskuende reisefeber


Slurp, slurp, slurp...
Kaffekopp nummer to er på veg ned på høykant.
En gang i det fjerne kunne jeg ikke begripe hvordan gleden over morgenkaffen skulle kunne bli det samme uten røyk. Det var mens jeg levde med frykten for å slutte. I dag begriper jeg ikke hvorfor jeg ikke sluttet mange mange år før. Tok avgjørelsen og fikk det overstått.
Utmerket smaker dråpene akkurat nå:
Kanskje det er fordi det er - 1.7 utenfor.
Islag på bilen og jeg innser jeg må få lagt om dekk.
Skal heldigvis ikke ut å kjøre før om noen timer,
men her i kneika er det ikke snakk om å utsette akkurat det i det vide og breie.
Enda jeg ikke har tenkt å kjøre så mye rundt med pengesluket denne vinteren.
Doningen skal stå tørt og godt så lenge den trenger det.
 Thailand lokker som kjent, og der har jeg lite som traffikant å gjøre har jeg latt meg fortelle. 
Den som kommer dit snart får se, her er alt teoretisk ennå, og stemningen veksler fra fryd til frykt.
Alt etter som, men mest det første. 
De andre gangen slukes jeg nesten av en sånn tankerekke om hvordan dette skal gå?
Kan jeg klare meg uten zen-tid over snøskuffa denne vinteren?
Vil jeg klare våkne med utsikt over havet under mitt impregnerte myggnett morgen etter morgen? 
Kan det bli for mye for en relativt enkel sjel med den ene soloppgangen etter den andre?
Er nesten femi år gamle single damer i stand til å ta inn over seg så mye fryd?  
Greier jeg finne ut hva jeg ikke skal tråkke på når jeg er ute og snorkler?
Og, maten:
Går det an å leve uten hvitost i mange måneder?
Dessuten:
 Kommer jeg til å få oppfylt alle fordommene mine så til de grader at jeg bare må reise rett hjem igjen?

Skal ikke utbrodere det siste noe særlig, men den som leser vet hva jeg mener. Ungdomskandidatene i mitt liv har himlet litt med øynene når jeg har sagt hva jeg skal. Backpacker med liten koffert og så videre. Spørsmålene om hva jeg har tenkt på og ikke tenkt på er kommet, og jeg har fått tenke meg om en gang til. Det er fint det, siden jeg skjønner jeg ikke tenker ut alt selv hele tida.
På den andre side: Jeg skal jo ikke avgårde i et romskip til månen's mørke siden.
Så vidløftig er det ikke for meg, om enn dette er teoretisk.
Titusener har gått løypene før meg og har klart det helt utmerket.

Ja, det tenker jeg på her jeg sitter.
 Navlebeskuende greier så lenge store deler av landet sliter med flom.
Skal jeg inn i et katastrofeområde?
Og, kolera?
 Nei, det var Haithi.
Mulig det er kjettersk, men jeg kjenner skurret når Hillary Clinton oppfordrer allverden til fordømmelse av Iran.
Hvilken krig er nå på gang tenker jeg helt på automatikken?
 Ingen grunn til å kaste seg på den oppfordringen sånn uten videre.
Eller Høyre-bølgen for den saks skyld.
 Selv om det gleder meg stort at FRP stuper på målingene.
Det gjør det.
Og, jeg håper det fortsetter så langt inn i framtiden.
Måtte de forsvinne under alle sperregrenser og alle veger.
Synes ikke det er hyggelig å høre at FRP kommer i posisjon her i kommunen.
Det kommer garantert til å bety saker og ting jeg ikke finner bra for samfunnsutviklingen.
Toskete undersøkelser om at lærerne er mindre intelligente enn før gidder jeg heller ikke kommentere.
Krysser ellers fingrene for Hamas og Israels forhandlinger om løslatelse av politiske fanger.
 Resultatet betyr mye for mange mennesker.
Jo, da jeg kunne fortsatt lenge.
Det er ikke det at jeg ikke leser nyheter, hører på radio og ser en og annen snutt på tv.
 Er bare det at jeg har reisefeber, og den kjennes. Både over og under navlen.

Synnøve Sætrum