TIL LAGS ÅT ALLE KAN INGEN GJERA

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og når den eine då gjerer rop,
så ropar sidan den heile hop.

D’er mange nog, som vil domar vera
og læ åt alt, som dei andre gjera.
Og lyte finna dei rundt i kring,
og sjølve gjera dei ingen ting.

Um talen høyra me rødor manga,
og etter storleiken skal det ganga:
er folket stort, so er talen trygg;
er folket smått, so er talen stygg.

Og ymse folk er no alt for rædde,
at dei er havde til spott og gædde.
Dei skulde taka det heller lett;
det kjem vel upp, kven som hadde rett
.
Her spyrst no minst um kvat mange lika;
mot rett og sanning må allting vika.
Det gjelder litet um tungt og lett;
det gjelder beinast um rangt og rett.

Det er ein ting, som oss tidt må undra,
at stort og smått skal seg alltid sunda,
at alt det store skal vyrdnad få,
og ingi ære når til dei små.

Det var vel lett, når ein slapp å grava,
når utan stræv ein fekk æra hava,
når den fekk prisen, som kravde mest
og berre kallad’ seg alltid best.

Det trur no mange den gamle læra,
at tyngste verket er største æra.
Det trur no mange, det folk er best,
Som krever minst og som strævar mest

Ein fær no høyra so mange grillor.
Det døma folke etter klædefillor.
Er kufta gammal, og kroppen grå,
so skal ein vandt noko vyrdnad få.

Kvat råd skal guten her heime hava?
Dei vil, han skal ned i moldi grava
og enda vera so blank og fin,
at skinnet glansar og kragen skin.

Skal alle ganga med kvita hender,
so kjem det armod i mange grender.
Skal guten grava og streva hardt,
so verer neven vel hard og svart.

D’er brotne kvistar i alle skogar;
det henger mold under alle plogar;
på alle leider det lyte finst,
og myket der, som ein ventar minst.

Men når me høyra um gamla tider,
so hadde folket vel verre rider.
Me all den trældom, som no me sjå,
so er det mildare no enn då.

Og dermed vilja me endå vona,
at lang tider må mykje sona,
at eingong sanning skal vinna lett,
at eingong folket skal få sin rett.

Ivar Aasen

MORGENTANKER OM Å VÆRE HJEMME...

Hvitveis er det sikre vårtegnet.

Foto: Synnøve Sætrum

Heldiggrisen meg. 

Så godt jeg har det.

Inderlige gode dager her.

Her oppe i nord hvor alt synes nytt, men samtidig kjært og kjent.

Er dette den samme kloden? 

SAS tok meg trygt hjem til Europa, Skandinavia og Norge.

Flypanikkpsykoseaktige tilstander var enda en gang unødvendig, jeg vet det.

Skjønt jeg vet også denslags slett ikke handler om rasjonalitet.

Ikke en plass.  

Intermessoer av det slaget er heldigvis ikke en vane.

Takknemligheten for det er rimelig stor.

Den som har hatt flyskrekk-skoene på skjønner hva jeg mener.

Alt er en overgang sa grisen mens den ble flådd.

Her eller der er det samme når sinnsroen 'ruler'.

Hvilket den altså gjør...

Den stille nesten milde vårdagen ønskes velkommen.

Glede seg over utemulighetene, mens jeg drikker et halvt glass rent friskt springvann på styrten. Laksefileten jeg nettopp fortærte var utmerket.

Alternativ frokost for den som stort sett har sluttet med brød.

 Spis fisk så blir du frisk, har jeg lest.

Nyhetsbildet har jeg også kikket litt på.

Det forekommer meg akkurat så dekadent og aparte som det pleier.

Intet nytt under solen ser det ut til.

Noen finner ikke papirene sine.

Merkelig, eller?

Ensomme unger med uviss framtid blir satt på flyet' hjem', mens en annen 'muller' (oppfordrer) terror og vold mens han sitter trygt på sin brede bak og det på statens regning.

( Ta det nå bare ikke til inntekt for FRP.. jeg sympatiserer ikke med ultra- blå politikk.. )

Skurr. Skurr. Skurr.

To uker i Norge er bare forsvunnet. 

Familie

Venner.

En hobby her og en hobby der...

Livet mitt renner sakte på plass igjen.

Hverdagslivet som jeg er så inderlig glad i.

Dessuten er det vår i mars. I fjor stod jeg og måkka metervis snø vekk fra plenflekken på denne tida.

I år har jeg allerede lagt ny jord på blomsterbedene, og påskeliljene er her.

Jeg rakk ikke krokusen, men:

Heldiggrisen meg!

 Det er deilig å være hjemme igjen!

Synnøve Sætrum

Happy kaos no problem Thailand...

Tsunamimonumentet i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Bye bye happy kaos no problem Thailand!

Velkommen hjem er gode ord, og dem har jeg hørt mye de siste dagene.

Det er koselig å se meg, sier de også.

Dessuten ser jeg godt ut, frisk ut og som jeg har tålt turen veldig godt.
 Det har jeg, og nå gjelder det holde tunga i rett munn og fortsette den gode stimen.
Formen føles betydelig bedre, vekta er litt redusert og min sjel beriket.
Helsebringende ringer i vannet er gevinsten, mange fluer i en smekk.
Jetleget er over, jeg står med konsentrasjonen, hukommelsen og begge beina godt planta på min side av jorda. Nordsida. 'Se oftere mot nord', skriver Rolf Jacobsen.

Takker for fine tilbakemeldinger blitt meg tildel siste halvannen uke og tar dem med meg.

 Skulle ikke forundre meg om slikt 'i banken' kan komme til nytte på en 'regnværsdag'. 

Borte bra, men hjemme best.

Sånn er det for meg.

Jeg har hatt en fantastisk tur, og gledet meg nesten alle dagene i happy kaos no problem Thailand. Fantastisk godt land å overvintre i, og jeg er heldig som har fått levd drømmen.

Jeg har til og med vært så heldig at jeg har hatt følge på veien.

Mangt er delt, og mange hendelser blir gode minner å 'ta fram' seinere.

Jeg vet det er mulig å leve godt på slikt når det stormer som værst utenfor veggene.

Ellers ingen forringelse for turen at man kommer hjem til norsk vår i mars.

Jeg har allerede ordnet bedene utenfor og plantet jordskokken. 

Vel tidlig, men man kan jo ikke styre været. Eller kanskje vi kan det? 

Nei, jeg lar miljødebatten være(om enn ikke for alltid). Her er mye annet å mulle om etter hvert, men ikke akkurat nå. Våren er nemlig det som gjelder i skrivende øyeblikket.

Snører skoene og kommer meg ut på tur i stedet.
Jammen har jeg mye å fordøye.

Mangt å tenke på mens jeg vandrer.
I landet som spirer og gror selv om det til tider mangler både smil og lykkelig kaos.
Norge er ikke Thailand. Kontrastene er mange og åpenbare, men du vet...
Røtter og identitet stikker dypere enn man aner.

Dessuten er jeg norsk, og liker være det i Norge.

Synnøve Sætrum

'Asylbarn' er medmennesker...

'Asylbarn' er jeg ikke...
Jeg er norsk og dermed fra 'verdens beste land'.
I dette landet 'über alles' kan man ytre seg slik man vil, i alle fall om man har den etniske tilknytningen i orden. Lese hva jeg vil kan jeg også. Gråt meg gjennom  'Saras nøkkel' (Tatiana De Rosnay) for et lite stykke tid tilbake. Den hjerteskjærende historien fra Paris hvor ei tiårig jente låser broren sin inn i et skap slik at han skulle være trygg når det franske politiet gjennomførte massive arrestasjoner (Vichy-aksjonen) av jøder 16.juli 1942. Han døde der, alle de andre i nazistenes gasskamre. Bare tiåringen 'gikk fri'...

Hvor mange ulykkelige flyktende barn som fortsatt finnes på jorda har man ikke noen eksakte tall på, men mange er det. Siden det er så mye uro og krig og sult og naturkatastrofer og annen elendighet kan det ikke være annerledes. Jorda er ei blå vakker kule svevende i det uendelige rom. Det er en mer en unik tilfeldighet å få oppleve sitt korte øyeblikk her. Skjønt hadde det også vært om alle unger kun kunne konsentrere seg om 'en himmel full av stjerner' sammen med 'blått hav så langt du ser'...

Siden jeg har hatt arbeid som norsklærer i vg. skole glemmer jeg aldri stilene skrevet av barn fra Rwanda, eller tårene fra øynene til den foreldreløse guttungen fra Palestina. Store små foreldreløse medmennesker med en erfaringstyngde de bare mått bære.

Man kan spørre seg om vitsen med krig, terror, folkedrap etc etc...?¨

Hvorfor gjør menneskene dette? Hvorfor godtar menneskene systemet?

Jeg ville forøvrig aldri finne på å kalle noen 'asylbarn'.

De var små mennesker da de så sine elskede bli slaktet ned eller bare forsvinne.

Siden var de medmennesker. I mitt klasserom sammen med alle de andre i sien liv.

Sameksistens. Vennskap. Tilknytning til medmennesker og landet Norge.

Kjempeflott. Menneskelige ressureser i massevis.

Vi har så vanvittig mye å lære av vår medmennesker.

Traumer blir ikke borte, av traumer blir man traumatisert. Punktum!

Hva slags livssmerte disse må gjennomleve kan man forestille seg til en viss grad, men jeg har aldri hatt slike sko på. Som sagt så er jeg født i Norge, i 1962. Hele mitt liv har det vært fred i landet, og jeg har som andre bevitnet nasjonen bli en av verdens mest velstående.
Jo, vi blir tatt vare på fra vugge til grav vi etnisk norske.
La oss nå endelig fortsette ha det slik.
Stoppe de kreftene som vil rive velferd, økonomisk sikkerhetsnett ved sykdom og grunnleggende menneskerettigheter ned, og kun gi de rike større pengebinger til sine bad.

Her jeg sitter leser jeg om 'asylbarn'.
Hva er et slikt et?
Er barn som pr. definisjon faller inn under den avtalen Norge har om retur av mennesker til Etiopia, eller ikke har papirene i orden? Eller? Eller? Eller?
Til og med som eneste landet i Europa så norske som vi er.
Quislingen kommer som kjent ut av norsk historie.
De ledende politikere skulle vokte seg vel for at ordet norsk til slutt ender opp som synonymt med brudd på menneskerettighetene.

Om jeg trekker det for langt nå?
Nei jeg synes slett ikke det.
Heller noe for kort!
Fristen for det man kaller 'frivillig retur' går ut i dag.
Det åpner så vidt jeg kan lese meg til at den som ikke vil, den skal.
Barn eller ikke barn. Spiller ingen rolle.
Det er makta som rår, og den vi snakker om her er ikke av det menneskelige slaget.

Hva skjer i Norge nå?
 Eller snarere sagt:
Hva er det for en regjering vi har i Norge?

Hva slags menneskesyn representerer den, med justisminister Grete Faremo i spissen?

(Og, våg IKKE ta dette til inntekt for at jeg ønsker FRP til makta!)

Når man har lest en liten smule(les: studert) historie gjenkjenner man visse mekanismer.

Kategoriseringer og tallfesting er en kjent metode for å kunne utføre jobben uten protester.

Den som skal tvangssendes tilbake er ikke lenge et mendmenneske, men for eksempel 'asylbarn nr 32'.Om den er aldri så urimelig eller bestialsk så er det sånn de gjør det.

De velvillige... går alltid maktens ærend når medmennesker er blitt til "450 asylbarn", en slags abstaksjon. Ulovlige sådan, sier de som styrer.
Det er ikke et eneste menneske som er ulovlig.
 Et menneske er et menneske er et menneske.

Hvordan kan myndighetene i 'verdens beste land' hoppe bukk over at det handler om menneskeverd og menneskerettigheter?
Håndhevningen av denne asylpolitikken får en til å grøsse i all sin umenneskelighet.
 At den også er i konflikt med FN's anbefalinger later ikke til å hjelpe.

Damene og herrene på taburettene planter ræva god nedpå og tviholder på sitt.

 Hvem blir de neste 'ulovlige' som man bar må få satt på et fly...?

Synes jeg hører suset fra de gamle reglene om svarte, gule, grønne, blå, jøder, sigøynere, homofile, lesbiske arbeiduføre, funksjonshemmede, anderledes tenkende... etc etc etc...

Synnøve Sætrum

Peter Tosh

Om NATO, tortur og Anders Fogh Rasmussen...

Nato's generalsekretær Anders Fogh Rasmussen åpner for bruk av tortur kan jeg lese på ABC-nyhetssiden denne morgenen. Jeg er ikke sjokkert eller skaka. 

Den 'høye herre' bringer nemlig ikke noe særlig revolusjonerende nytt til internettet.

Han viser bare nok en gang hva denne såkalte forsvarsalliansen egentlig står for.

 NATO-alliansen er viden kjent for å ta i bruk slike metoder. 

Enten det er snakk om 'krigen mot terror', andre kriger (Det finnes fortsatt et fengsel på Cuba.. samt 'noen'fler..), eller okkupasjoner av land hvor tilraning av olje eller andre naturressurser.

Menneskerettigheter gjelder ikke for alle!

Særlig ikke når det er snakk om penger og makt!

Altså oppfordrer denne herren totalt uten skam at man skal begå forbrytelser mot menneskeheten.

Noe annet kan det ikke kalles.

Det finnes absolutt ingen gode grunner for å torturere. 

Tortur er uetisk, umoralsk, og som forhørsteknikk helt uakseptabelt. 

'Tilståelser' framkommet ved slike metoder er det ingen grunn til å feste noen som helst lit til.

En trenger ikke være professor for å skjønne at hvemsomhelst 'tilstår  hvasomhelst' om man blir utsatt for slik bestialitet. Hun eller han vil si det de tror sadistene vil høre for å få slutt på pinen.

Eller de vil lukke seg helt og dø.

Så hvorfor NATO's generalsekretær uttaler seg på dette viset kan man jo undre seg over.

Han kan da umulig være så kunnskapsløs at han ikke kjenner til disse allment kjente sidene ved bruken av denslags forhørsmetoder? Jeg tenker snarere det ligger en annen strategi bak ordene. Slikt som å avskrekke folk, rasisme eller forsette undertrykkingen alliansen bedriver rundtomkring på kloden.

 Uttalelsene fra generalsekretæren minner meg på mitt syn på NATO. Det eneste logiske svaret på generalsekretærens helt umenneskelige uttalelser er å melde Norge ut av NATO.

Synnøve Sætrum

    

LOVEN OM MENNESKERS IBOENDE GODHET

Loven om menneskers iboende godhet.
 Menneskesjelene som nærmer seg hverandre.
Øyeblikket dirrer. 
De blir stående og samle seg, skjelver lett i skyggen.
Kjenner pulsen og pusten.
Søker med blikket og finner en rygg.
 Tidlig ute.
Spent forventning.
 Gleden er det største, den har hun kjent i mange dager. 
 Ærlige kimer i møtet med denne sjelen.
Finne svar ensomheten tror umulig.
Loven om menneskesjelers iboende godhet. 

 Utstrålingen er var, mild.
Finere enn noen.
Sommer i april. 

Sostrålene skaper speil i grafittien på veggen .
 Ukjent forventning i tospann med vissheten om dette øyeblikket.
 Sjelsettende sekunder der alt blir til.
  The book of love.
Loven om menneskers iboende godhet.

Synnøve Sætrum

Hvordan?

Hvordan kan man bøte på å komme til kort?

Hva gjør man når de menneskene en bryr seg mest om i livet ikke tar den utstrekte hånda?

Ikke trenger deg mer, tier og bare ser til en annen kant?

Hvordan defilere over smerten ved utestengning og avvisning?

Late som ingenting?

Håpe det går over?

Slenge forventningene i kottet?

Gråte i stillhet og liste seg videre?

Drømme om undere og oppvåkninger?

Hva gjør man med kjærligheten, medfølelsen og omsorgen en føler for den som viser deg ryggen?

Hvor plasserer man smerten?

Hvordan kan man bøte på å komme til kort?

Synnøve Sætrum

Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'...

Solnedgang over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Morgenen begynte solrik, tidlig og fin. Nattesøvnen nesten like så.

Rolig rolig og jeg våknet med sinnsro.
Nyter det og håper kavet var over for denne gangen.
Denne dagen har vi vært på Railay Beach for siste gang denne turen, sagt 'adjø.
Kanskje sees man igjen en annen gang, kanskje ikke.
Det er vakkert der ute, og jeg er takknemlig for å ha fått være gjest i sydhavslandskapet mange dager og timer. Loangboat-turene er nesten som å være i skjærgården med snekke.
Det går litt fortere, og litt mer vind i håret får jeg. Likevel er det noe kjent ved den typen båtliv.

 For nå teller jeg virkelig ned.
 Fire dager, og så begynner den lange reisen hjem.
 Funnet ut vi skal være på farten i godt over et døgn.
 Lenge for det moderne mennesket det, men det hadde vel tatt måneder om man ikke brukte en jumbojet. Som før sagt over 800 kilometer i timen, 13 timer.
 Det er ufattelig langt. Ikke til å begripe.
 Jeg kjenner på at det kunne vært artig å reist hit langs land og hav en gang.
 Men, her skal ikke legges noen nye reiseplaner.
 Jeg skal hjem, være hjemme lenge og gleder meg veldig til det.

Den gode dagen er og blir den gode dagen.
 Når den er delt blir den dobbelt bra.
Utrolig flaks at jeg har ei venninne som 'var på samme sted' som meg, og ville reise hit denne vinteren. Det skal noe til for at man skal være på samme sted, samme året i en ellers så travel verden.
 Jeg har tenkt en del rundt det mens jeg holder på gjøre opp status. Jo, jeg har reist alene før endel ganger, men akkurat dette store overvintringsprosjektet har det vært godt å kunne dele med et voksent medmenneske. Tusenvis av små og store opplevelser.Sanne venner er en gave.

Flere av 'menneskene mine' har fortalt meg at de er glad i meg og gleder seg til å få meg hjem. Epostkassen har ikke vært tom de siste ukene.
Så jeg kjenner meg veldig rik akkurat her jeg sitter denne mandagen.
Ettermiddagssiesat.
Avkjøling, men i dag har jeg også vært ganske mye i havet.
Springflo fortsatt og det 'kaldeste' vannet på lenge.
Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'.

Synnøve Sætrum

YTRINGSSTEDET: De vet det

YTRINGSSTEDET: De vet det: Den siste og største, nå som tiden er på hell. Under over alle under. Å ære eller ikke ære det er spørsmålet. Fortsatt få være et menn...

IF YOU GO AWAY.....

YTRINGSSTEDET: Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...

YTRINGSSTEDET: Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...: ”Jeg har tre stoler i mitt hus: En for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap. ” (Henry David Thoreu)

Månesyke, springflo, hjemlengsel og reisenerver...

Jeg er kommet inn fra kilometrene langs stranda.

Gikk ikke helt ut på den ytterste holmen jeg.

Det er fullmåne med springflo, og sterk strøm der man skulle vasse over.

Med ett kjente jeg meg svak og usikker, så jeg snudde.

Egentlig vet jeg at beina er mer enn sterke nok, og at det ikke var noen fare for å bli dradd ut eller inn. Likevel lot jeg være. Snudde der de andre gikk, og tenkte det er ingen skam.

Noen ganger sitter det i psyken og det skal man ta hensyn til.

Fullmånesyke kaller noen det.

Ikke vet jeg, men jeg vet at man noen ganger ved fullmåne er litt mer på alerten enn vanlig.

Forresten så er det ikke bare det som er utenom det vanlige om dagen.

 Egentlig ville jeg bare ha satt meg på flyet hjem for lengst, ikke gått og venta.

Er fornøyd med det jeg har fått her.

Begeret er fullt, og det er hjemlengselen som preger dagene.

Ikke at det er noe galt med dagene, misforstå meg rett.

Men, her er et surr i meg som ikke helt stopper.

Om natta drømmer jeg om hjemreise, er på hjemreise, er på fly, buss, biler, tog osv.

I fortid og nåtid.

Kaos og uvirkelige stemninger.

Reisefeber heter det.

Reisenerver også.

Uro. Uro. Uro.

Flyskrekken kommer og går.

Tankene jeg forsøker stoppe så god jeg kan.

Det er utrolig vanskelig å være til stedet i øyeblikket disse dagene.

Men, ha god lørdag! Jeg gleder meg til den neste. Da er jeg hjemme igjen!

Synnøve Sætrum

WOOHOO.............

Yuhuuuu bustenskjold sitter ved skrivebordet, og slurper i seg kaffen. Jeg høre de søte jentene på bruket åpne kafeen for alle oss som snart skal spise frokost. Men, først må det fikses bittelitt på fasaden.Speilet på veggen her er talende. Hårmanken ligner ei som har bedrevet helt skru med hodet i puta. Helt greit så lenge jeg har sovet som en stein og ikke merket noe som helst til det.

Børster og balsam har jeg noen av. Slikt har vist seg å funke gjennom et helt liv.

Tropesola skinner allerede utenfor. Det må den bare holde på med så godt den kan. Regnet er meldt å komme rundt klokka ti. Yr.no har ikke tatt feil i det hele tatt siste uka. Jeg stoler på det samme gjelder denne dagen og tenker den skal jeg oppholde meg på diverse benker. Er ei god uke siden siste runde med skikkelig thaimassasje. Dessuten finnes alltid forefallen skjønnhetspleie man kan gi seg i vold.

Romanen har over hundre lesbare sider tilbake. En lokal buddha venter på nærmere ettersyn...

Kilometrene ligger der også helt klare for mine sandaler som 'are made for walking'...

Føler meg lykkelig og tilfreds.

Denne fredagen kommer til å lage seg helt selv!

Synnøve Sætrum

DET ER EI TID FOR ALT

Fintenker på det med allment aksepterte sannheter, og ditto løgner. Tanken streifer innom dagens oppslaget i Dagbladet om pensjonsfella kvinner ikke må gå i. Om reformer, om tilbakeslag og det på selveste 8.mars. Noen feministisk analyse forefinnes selvsagt ikke.
Hvor er dere blitt av alle sammen?
Eller: Hvor er vi blitt av alle sammen?
Jeg måtte bare nevne det, enda det ikke var det jeg tenkte på egentlig.
Det var mer det der med det at jeg undrer meg over både det ene og andre nå for tiden.

Det er så lenge siden sist man brukte ordet i en større sammenheng. I det hele tatt er det veldig veldig veldig lenge siden jeg har reist meg opp i noen forsamling og bedt folk holde kjeft og høre etter hva jeg sier. Sånn er det når man ikke er ute i store forsamlinger sånn dagsstøtt. I de store forsamlingene er man der helst for å høre på andre. Ikke at det er noe galt ved å lytte. Andre har da helt rettmessig masse å tilføre. Det kan være ren nytelse å lytte til de givende ord. Utvide perspektivene, åpne ører og øyne for muligheter og veger en ikke kunne suget ut av egen fantasi eller bryst. Men, noen ganger er det tid for å si noe sjøl. Det er ei tid for alt, og en av dem er for å snakke eller skrive.

Feministen i meg har rett og slett ikke lyst til å sitte stille i senga, lese andres romaner og holde kjeft.
Ikke i dag. Energien bobbler etter å ha fått være ute i bare 26 grader med sidelengs vind og regn i tre-fire herlige timer. Rett nok fortalte danskene jeg traff at de ikke hadde opplevd det slik her noen gang. 8 år på rad hadde Ao Nang vært stedet i mars. De snakket om klimaendringer, og andre endringer.
Så snakket vi faktisk litt om naboskap, og at vi forstår hverandre godt vi norske og danske.
Vi sluttet med å ønske tillykke med feiringene resten av dagen og gikk hver til sitt.
En hyggelig formiddagspassiar i øsende regn...

Det er vidunderlig å ha tilgang til den frie bloggens verden.
Kunne smurt på videre med... en verden som er snill og god og alle får si hva de vil hvor de vil.
Her finnes ingen overvåkning eller forfølgelse i vår frie vestlige del av verden.
Hvis jeg hadde vært et annet individ vel og merke.
Om min verdensoppfatning var kledd i lysegrønn tro og tillit til autoritetene.. hvis bare ;-I

Nei!
Vel har jeg et talerør, et ytringssted.
Jeg artikulerer meg på fredelig og fritt vis.
Benytte seg av den dyrebare ytringsfriheten.
Den som slett ikke er noen selvfølge rundt omkring i verden.
Kneblingen av det frie ord er ikke noe ukjent fenomen.
Fortsatt både forfølges, fengsles og drepes det fritt-talende snakkende og skrivende folket.
Noen steder driver man mer med sånt enn andre.
Jeg kunne nevne i fleng, men det er vel unødvendig.
Senere tiårs historie er jo full av paranoia, og forfølgelse og urettmessig politisk overvåkning.
Noen ganger spekulerer over statistikken her på Ytringsstedet.
Hvem er egentlig mange tusen lesere i USA?
 Jeg hører aldri noe fra noen av dem hva nå enn det kommer av...?
Det samme gjelder alle kineserne, russerne, ukrainerne eller koreanerne?
Hvem er de alle sammen?
Jo, det er ei tid for alt og noen ganger skal man nevne det som synes underlig...
Underlig...
Underlig...

Synnøve Sætrum

8.mars 2012

Det er 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer til oss alle! Det er ikke så lenge siden man satt og planla kvinnekuppet i Norge. Jammen fikk de jentene det til. Mye mer også, som gjør at vi har det såpass som vi har det i Gnore i dag. Det gjelder bare å ikke la seg forlede til å tro rettigheter er en selvfølge og overhøre de stemmene som jobber for tilbakeslagene.
 For de er i full gang.
Kroppspress. Pornofisering av den kvinnelige seksualiteten.
Deltidsarbeid uten sykelønn.
Overtidbetaling uten overtidslønn...
Vikarkontrakter år ut og år inn, mangeårig høyere utdanning til tross.
Krever man noe er det et tupp i baken og på hue ut...
'Brysomme' jenter som protesterer og sier:
Nei, hør nå her!
Ja, hva er det som er i ferd med å skje med henne nå om dagene?
Og, hva skjer med alle dem som aldri har kunnet heve stemmen og be andre lytte.
Endel millioner kvinner er faktisk gjemt under heldekkende burkaer.
Jeg kaller det ukultur. Maktmisbruk.
Basta!
Hørt det før?

Noen skramler med sablene rundt retten til selvbestemt abort fortsatt.
Sammen med dem som gjør hva de kan for å påføre den som har fått en eller flere slike utført psykiske men for livet. Problematikken er ikke borte, selv om vi ikke diskuterer den like høylytt som for noen veldig få tiår siden.

 Hørte jeg mullaene mulle om kjønnslemlestele av verdens uskyldige små jenter?
Frata unger noe av det aller fineste ved livet og kvinnekroppen.
Hvordan kan vi overhøre skrikene? Mens, skrikene fra mannlige storkapitalisters bekymringer for profitten får kilometer etter kilometer spalteplass absolutt hele tiden i hele verden? Det er så underlig.

Hvor mange voldtekter skal det skrives om før noe i realitetene begynner å skje både med holdninger og i rettssalene verden rundt? Forsatt blir kvinner mishandlet ihjel både i Norge og andre steder. Enkelte hevder vi ikke trenger noen internasjonal dag som fokuserer spesielt på kvinners rettigheter og situasjon. Det kan jeg ikke fatte eller begripe eller godta at noen hevder.
 Rene skjære vissvass.
 Snakk om å stikke hodet helt til hoftene i sanda.
Hvor er spadene blitt av, og klarsynet?

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er mer nødvendig enn noensinne!

Gratulerer så veldig mye til alle kvinnene over hele verden!
Og til alle mennene som går og står sammen med oss...

8.mars 2012 er i full gang :-)
Ha flotte feiringer !

Synnøve Sætrum

DET STÅR TIL LIV...

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Bilder fra Barcelona som jeg har vært så heldig å fått besøke endel ganger skifter i mitt indre. De jeg har i egen hukommelse mikset med de som blir til grunnet romanen jeg koser meg med.

Carlos Ruiz Zafon's "Engelens lek" ligger på den ene siden av maskinen og på den andre står dagens andre Soda-Water. Styrkedrikken min heromkring. Uret her viser 11 05, og det er jo ingen tid for ei klokke. Torsdag er det også, og den ene dagen er like bra som den andre. Frokosten er fortært. Tok bare ei pannekake med annanas og yoghurt for variasjonens skyld. Gode morgentimer det der.
Deilig å sitte i skyggen.

 Jeg har tenkt å vandre langs bebygde veger denne formiddagen, og der er det ingen fare for at matmangelen/følingen skal ta meg. Her finnes så det holder av alle sorter, om en det typiske turistslurvet henger over kjøkknene. Uansett så sulter jeg ikke ihjel. I sultende millione's perspektiv lever mildt sagt i den største luksus. Jeg må holde den slags høyt ad notam når jeg holder på å tråkke ned i bortskjemtgrøfta. Der har jeg ikke noe å gjøre. Mer er det vel egentlig ikke å melde fra Ao Nang akkurat her og nå. Annet enn at det står til liv, og langtidsturisten er på veg ut i Thailand også i dag.

Ha fortsatt god torsdag!

Synnøve Sætrum

VAREOPPTELLINGER...

Tsunamiminnesmerket i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Her forsøker jeg virkelig å leve med varmen, ikke gjøre resten av oppholdet så tungt for meg selv.

Det er det heller ikke for så mye jeg blir sittende på rommet får jeg god tid til å tenke og oppsummere mitt livs feriereise. Vareopptellinger er fine greier. Jeg har mye til summering. Av og til får jeg myrdet en minikakerlakk som kommer krypende ut av maskinen. Så her er flere gode ting på gang.

Gjett om denne maskinen øyeblikkelig skal leveres til rens?
Helt klart. Men, det er da og ikke nå.
Her surrer tankene fra det ene til det andre.
Varme, tropetordenvær, gekkoer, slanger, høner og haner i fri dressur, skorpioner, slanger, mygg, myggstikk, myggspray. Stekt ris jeg ikke kan få ned en eneste bit til av. Det samme går for nudlene. Grove tjukke pannekaker spekket med gulrot, kanel og cashewnøtter toppet med hjemmelaget fantastisk yoghurt derimot... De har det bare i Chiang Mai.
Praktiserende munker, templer i alle stilarter.
Veggmalerier. Lydene av det myke kompliserte språket menneskene snakker her. Smilene. Vennligheten. Hjelpsomheten. Lokale busser. Lurendreiende reiseagenter. Gateselgere. Markeder. Matmarkeder. Krydder. Smaker. Storslagen natur. Jungel. Mangrove. Krystallklart hav. Ukjente fisk. Farlige maneter. Hvite svømmende småormer. Guaner. Kameloner. Andre 'smådrager' jeg ikke kjenner navnet på. Ufattelig atletiske unge kjekke loangboat- eller speedboatførere. Thailandske menn i klynger rundt whiskey-flaska på fridagene. Muslimske kvinners vakre hodeplagg. Praktiserende budhistmunker med almissebollene. Aftensang fra templene. Smell fra samme stedene. Stjernehimmel. Bølgenes slag mot strendene. De hvite melisstrendene. Gjestehus. Kafeer. Elefanter, for ikke å glemme de helt utrolig fantastiske elefantene. For noen dyr! Fanden eller hva det måtte være ta dem som både skyter slakter dem på grunn av elfenbeinet. Skulle vært...grrrrrr. Kjenner jeg blir hvitglødende forbanna gitt..! Like så med kjøperne. Fy seg og måtte de... ja og det så det svir..

Dette er meg i møtet med elefanten. Foto: Synnøve Sætrum

 Pannekakevogner. Gamle mennesker. Unge mennesker. Skitne og rene mennesker. Noen få fattige, men veldig veldig mange rike. I det hele tatt, minnene mine er ufattelig mange.
Stemninger jeg har kjent. Musikk jeg har hørt. Det surrer og surrer.
Jeg fordøyer og koser meg, mens jeg teller ned.
 Om ni dager er jeg hjemme igjen.
Helt sikker på at jeg skal takle det som måtte være igjen av vinter og blest med stoisk ro.

En av Phuket's buddhaer. Foto: Synnøve Sætrum

Har tenkt endel på hvor forvirret og hudløs jeg følte meg da vi kom ned her første gangen for eksempel. Jet-leg hjalp nok godt på, men alt kan neppe skyldes det alene. For eksempel syntes jeg det var nesten uoverkommelig å få krysset hovedvegene her. Følte det som jeg stod i fare for å sette livet til hver eneste gang. Venstrekjøring er overveldende til å begynne med, og trafikkbildet her var nok litt villere i november. Flere thaier på vegene rett og slett. Nå er de aller fleste på jobb hele tiden, og alt synes enklere. Jeg har ikke hjertet i halsen på samme viset, og det er deilig. Dessuten syntes jeg at avstandene jeg gikk var uhorvelig lange, og at stedet var stort og uoversiktelig. Perspektivet er helt forandret. Gatene her er stort sett turistsirkus av det typiske slaget. Å finne fram til de lokale marked og det ekte Thailand ble et must ganske så fort. Om enn jeg føler meg ganske så blasert og borskjemt når jeg går der og synes det er litt stusselig. Det er jo flott for dem som hører til her.
Bare det at etter Chiang Mai og Hua Hin er jeg forandret.
Det skal mer til for å overraske meg.

Sånn er det med erfaringer.

Solnedgang  ved Koh Lanta. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrastenes Koh Lanta sitter som et intermesso i sinnet. Skitten og støvet og forfallet godt mikset med minnet om fargesprakende fisk i tusentall. Det klareste vannet jeg har sett noe sted. Ko Rhok med sine guaner og andre eksotiske tildragelser. For ei strand, for en opplevelse.
Snorkling fikk helt ny betydning for meg, og ordet sydhavsparadis også. Det topper noe så til de grader. Men, jeg fikk også et innblikk i dårlige veger med søppel slengt uhemmet omkring. Blue Andaman Resort var skrekkboligen over alle. Kontrasten ble oppholdet på Moonwalk uka etter. Nærmest paradiset det. Jo, der var det første møtet med kontrastenes Thailand viste seg.

Fra opptog i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Hua Hin ja.
Jeg har hatt mang en god latter for meg selv og tenkt på da vi nesten ikke kom av bussen midt på natta. Den uniformerte bussvertinne utgaven av Helga i 'Alo Alo' som lå på alle fire og morset i stopp i gulvet til førerhuset. Vantett lukket for kontakt mellom passasjer- og førerdelen. Godt man ikke kom til å trenge livreddende førstehjelp under slike omstendigheter. Stakkar den som måtte oppleve slikt.

Slett ikke som i en jumbo-jet nei. Kan vel neppe handle om alle kapringene etter vegene det der. Det var en underlig tildragelse. Enda underligere var det å komme fram til skrekk-kabinettet av et bryggehotell midt på natta. Siden da har småkakerlakkene fulgt meg (oss). Riktignok skal jeg ta med meg bagasje hjem. Men, alt skal tømmes på utsida og selve kofferten skal aldri andre steder enn rett i søppeldunken. Småkryp av det ufyselige slaget tåler ikke kuldegrader, så jeg håper det blir noen.

Ellers viste Hua Hin seg å være en helt brukbar liten thailandsk by. Jeg kan godt skjønne kongen og Bangkok-folket har sine 'chill out' der. Det er det rom for. Nattmarkedet er passe stort. Dagmarkedene også. Like så 'red-light' gata. Man må ikke forholde seg til noe som helst hvis man ikke vil. Jeg har også tenkt på at vi fant en av reisens desiderte gourmet-restauranter på et fortau i den byen. Massasjen hos de blinde er også et brukbart minne. Kingshome er et sært minne, og en opplevelse i seg selv. Jo mer jeg tenker på det mer originalt blir det. Litt av en karakter den eieren der. Reis og se og bo den som har lyst, men ikke forberd deg på luksus og overfladiskhet... Slikt finnes ikke i vokabularet der. Ei heller noen finesmeckernykker. Mye annet ubetalelig har stedet likevel å by på.

For ikke å snakke om å bli jaget av flokker med halvville hunder.

I nattemørket og feil bakgater. Selvsagt så jeg den fantastiske jernbanebygningen med glede opp til flere ganger. Byen har sjel og en viss stil, samtidig som det ikke var overveldende stort.

 Jo, Hua Hin har fått et godt rom i hjertet.

Foto: Synnøve Sætru

Hua Hin . Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai er og blir høydepunktet. Det er en nydelig fredelig by på jorda.

 Om enn den er landets nest største er det så mye ved den som ikke minner om gigantby. Den er bare sånn akkurat passe. Alle de flotte templene, alt det grønne. Kanalen. Elvene. Chinatown. Nattbazaren. Blomstermarkedene. Båtturene. Templene, over 300. Maten var et klart uttrykk for at det er en verdensby. Nam nam nam tenker jeg, og vet det ikke har vært lignende noe annet sted jeg har sett. Bydeler og avenyer. Kunst, kultur og fantastiske markeder flere ganger i uka. Blomsterfestivalen. Den offentlige parken. Men aller først og fremst de åpne og herlige menneskene. Ikke som noe annet sted det heller. De skiller seg ut folket fra nord. At man forlot byen med tårevått blikk og klump i halsen var helt naturlig. Gjerne komme dit en gang til i livet, og gjør jeg det ikke tenker jeg at jeg hadde gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde vært der. Chiang Mai blir stående høyt oppe på takknemlighetslista mi.

Frokost i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Langt nede på lista finnes Jomtien, Pattaya og Karon. Turistmaskiner på sitt vis alt sammen.
 Men, Karon hadde i det minste rein strand som man kunne gå fram og tilbake.
Vi fant en ende der med fred og paradisfølelse, samt et alldeles utmerket nederlandsk spisested.
 Helt i nordenden.

Det kan jeg anbefale.
Om jeg enn ikke anbefaler å bo langs hovedveien der.
 Et anstrengende intenst bråk var det. Det ble aldri roligere.

Men, der var fine Wat Karon og prostitusjonsstrøket var relativt tilbaketrukket.

Dessuten var man heldig og fant en restaurant som virkelig kunne sine saker på sjømat for meget anstendige priser. Krabbene der har jeg ikke smakt maken til noe annet sted, ei heller skjell og muslinger. Vi var innom der på reisen videre til Hua Hin, og spiste akkurat det overfor nevnte.

'Where have you been', smilte reisens desidert vakreste katoy.
Det medmennesket var en høydare i seg selv hver eneste gang jeg satte meg til bords på stedet!

Jo, "Elephant restaurant" vis av vis Karon Guesthouse har jeg ingen problemer med å anbefale.

Sitt i øverste etasje og kom litt unna gatetrafikken så er det nesten perfekt.

Sånt kan man vel neppe si om Pattaya eller nabostedet.

Jeg har besett området ei ukes tid, og det holder for resten av min. Dit skal jeg ikke tilbake.
Russere, russere, russere...
Søppel...
Fyll...
Skitt..
Uvennlighet...
Alt annet enn det jeg forbinder med Thailand.

Her sitter jeg altså i senga, det er kvelden blitt igjen. Luftkondisjoneringen surrer og går. Av og til forsøker jeg slå den av for å hvile hodet for suset. Fåfengt håper jeg det er blitt så kaldt ute at jeg kan slippe unna for ei stund. Men, her er veggene som i en bakerovn. Her snakker vi minutter før svetten siler. Det skal bli deilig med den kjørlige luften hjemme.
Jeg gleder meg enormt til å gå med joggesko og få motstand med bakker.
Være med å lufte Castor, og dra på fisketur både i hav og skogsvann.

Hjem til livet mitt og alle menneskene som betyr så uendelig mye for meg.

Hvordan jeg da vil se på denne reisen er det ikke helt mulig å forstå.

Perspektivet er et annet der oppe på den andre siden.

Paradigmet hjemme er noe helt annet.

Hjem kjære hjem...

I vannet ved Koh Rok... Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Den som kan velge det store i det små...

Morgen Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Har ikke annet 'problem' enn den høye temperaturen og luftfuktigheten som eker seg opp til ettermiddags tordenvær og øsregn. Tropevær av det vanlig slanget når man befinner seg i Krabi-området på den tida gjennomsnittstemperaturen er den høyeste i året. Akkurat det ble meg ikke til del før i dag, men nå vet jeg det og forstår bedre hvorfor jeg er så veldig veldig veldig veldig heit bare jeg stikker nesa utenfor døra. Men, problem er det jo ikke. Jeg må jo ikke oppholde meg i det. Betaler jo for A/C og gjett om jeg benytter meg av den? Skulle jeg heller vært i mildere omgivelser? For eksempel i Istanbul røykende på epletobakk i lett meditativ stilling på ei pute? Kikket på mosaikk i verdens vakreste moskeer, og lytet til ettermiddagssangen fra minaretene? Eller kanskje jeg bare burde leie en tuk-tuk for resten av dagen og fått beskuet de buddhaer og annet jeg ikke har sett her i området. Nei, jeg sitter her. Har hengt ut 'Not disturb' skiltet. Klar melding ut om at jeg vil være i fred her inne mellom laknene. Og, det i helt singel majestet. Ingen elsker å rulle seg rundt med.

 Bare meg som fintenker fritt på både hint og dette.

Deilig å kunne velge alenetid. Kvalitetstid med seg selv.

Uten en gang nødvendig stirring i femte veggen.

Foto: Synnøve Sætrum

 Siden jeg sitter her med pc-en på fanget, to puter bak nakken. Maarud gå heim tenker jeg, og spiser salte peanøtter produsert heromkring et eller annet sted. Peanøtter er det vanskelig å bli lei av akkurat som Soda. Hva skal jeg gjøre uten den drikken når jeg kommer heim igjen? Kan man ha et fullverdig liv uten denslags herlig forfriskende drikk? Må jeg gå tilbake til 'bare' rent vann?

Jo, jeg nevner enda et 'verdensproblem'. Tenker det ordner seg, som det meste annet.

Offer for noen veldig vanskelig problematikk er jeg slett ikke nå om dagene.

Utmerket utganskpunkt for romaner, reisemagasiner og Bangkok Post.
Samt en aldri så liten dupp.

Siden blir det sitronmilkshake borti vegen som belønning når ettermiddagskilometrene er tilbakelagt.

Den som kan velge det store i det små er i sannhet priviligert.

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Livet tirsdag 6.mars 2012...

Mellom regnbygene i Ao Nang denne tirsdagen. Foto: Synnøve Sætrum

Egentlig jobber man med en tekst om grenseløs ensomhet.
For noen ganger er den det.
I forbindelse med denne tekstsnutten står den på sitt og vil vente til seinere.
Like greit. Denslags skal man ta på ramme alvor.
Tross alt tilhører den jo et av de få tabu som er igjen i vår kultur.
Bloggeren får det ikke alltid som hun bestiller.
 Denne dagen har ikke følelsen vist seg over hodet.
Ikke eksistensielt og ei heller personlig.
Slett og rett har det vært som om jeg ikke vet en døyt om dem tilstanden, selv om det slett ikke er tilfelle. Jeg vet faktisk ganske mye om å være eller føle seg grenseløst ensom.
Men, man må finne de riktige ordene.
Dødsalvoret's uttrykk trenger sin modningstid.

I morrest var alt bare supert fra jeg satte foten ut av senga.
Jeg hadde til og med hørt ulvene( dvs. de halvville hundene) ule sånn litt før fem.
De var borte før jeg entret verandaen.
Har lyst til å få fotografert dem der de strekker hals og gir sine krystallklare beskjeder mot nattehimmelen. Helt spesiell tropetildragelse det der.
Jeg maktet heldigvis snu meg rundt og starte tirsdagen først sånn halv åtte.

Jeg elsker lange uthvilte somlende morgentimer.
Heime tenner jeg stearinlysene. Sommer som vinter.
I Thailand har jeg forsøkt meg på innkjøp av et par pakker, men det gir ikke samme effekt.
Så det er blitt med et par forsøk, og tanken.
Det går mot å ha levd min første vinter (som er sommer) uten storkonsumet av telys + + +.
Elendig med tedrikking og.
Her i tropene setter jeg på NRK nattradioen på til morgenkos.
Sitter med kaffekoppene til jeg nesten får skjelven av dem.
Spiser frokost.
 Leser litt nyheter og sosiale nettsider.
Sakte planlegging av dagen.
Jo, livet er godt våken og i rolig tempo.

Somlemorgen i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Litt underlig å tenke på i aldersperspektiv.
Jentungen er jo blitt femti, ikke at det er noen alder annet enn på utsiden.
Inni er det meste fortsatt til forveksling likt henne jeg har kjent siden barneskoene.
Erfaringstyngden finnes selvsagt, den kommer man ikke forbi.
Likevel er det noe ved kjernen jeg innbiller meg dannes ganske så tidlig, noe som blir hengende ved.

Noen vaner derimot endrer seg i takt med naturen.
 Da jeg var yngre likte jeg meg ranglende oppe i nattetimene, og syntes stort sett morgenen var et stress. Mye er heseblesende den tiden man organiserer familie, og henger i stroppen for å komme på jobb. Gjøremålene har en nesten kvelende kvantitet. Man gråter i sitt indre over manglende kvalitetstid med de menneskene man elsker høyest på jorda. Dager og timer renner lik sand mellom fingrene, og plutselig våkner man femten år etter og undrer seg over hva som skjedde.

Utrolig men virkeligheten er snudd opp ned.
Her kryper man under fellen lenge før ellve, og våkner omtrent med fuglene.

Før måtte jeg få ro om kvelden til tanker og de store avgjørelser.
Nå passer det meg alt annet enn bra med denslags i dagens siste timer.
Skal saker og ting bli riktig må man være våken.
Da jeg var enda et stykke tid yngre enn det allerede nevnte så det ut som en tornado hadde vært i gang på rommet mitt, og andre steder jeg bare slapp fra meg ting.
Hva som skjedde på veien vet jeg ikke,
 men der jeg bor står det meste der det skal.
Detaljene har sin plass.
 Jeg kan ikke fordra samboerskap med kaniner av noe slag.
 'Er det alltid så ryddig her?' , spurte søsteren min.
 'Ja', sier jeg som sant er.
'Det skulle man ikke trodd', sier hun...

Det ble ingen 'store ting' i dag.
Om jeg overser at det faktisk er stort i seg selv med sinnsro og sommel.
Slentret ut sånn litt før halv tolv i stille 29 og nitti prosent luftfuktighet.
Søkkvåt av svette på et par hundre meter veldig rolig gange.
Fikk satt meg under et tre, nydt nok ei soda og bestemte meg for å bli litt mer stelt med.
Fjæra sjø, og da er stranda grumsete her. Ikke et avkjølingsalternativ mao.
Bedre å trekke inn i hudpleie og annen pleie...
Siden det er nå akkurat det jeg liker best ved Thailand.
Intet mindre enn mitt livs beste ansiktsmassasje ble meg til del denne dagen.
Ordnet føttene har jeg også..
Finfine greier.
Da blir da maks følelse til neste fotmassasje.
Kan egentlig bare begynne å glede meg.

Ensomheten har ikke krøpet på meg, så den teksten får vente.
Så dette ble en tekst av heller middelmådig kvalitet.
Ingen dypsindigheter eller kritikk av det store maktspillet i verden.
Jeg er ikke i det hjørnet eller humøret.
Det betyr ikke at jeg ikke legger merke til det finnes et land som heter Syria.
 Eller at jeg fikk vondt i magen av ABC-nyhetssiden i går.
Bare voldtekter og drap og drap og voldtekter av store og små.
Det er for jævlig rett og slett.
Den der 'smørkrisa' som Norge gjennomlevde her for litt siden tar liksom luven fra meg.
Hvordan verdens millioner på millioner av sultende mennesker må se på det der kan man bare gjette seg til. Det virker pent sagt noe aparte, hele stuntet.
Eller er det ramme alvor?

Nei, jeg får visst komme meg vekk fra tastaturet.
Ta meg ut sammen med menneskene og dypdykke ned i det som heter samvær.
Ensomheten får vente litt til.

I ettermiddag føler jeg meg i balanse med det meste.
Dessuten er det sikkert bare 25 grader og regn.
Kvelden lister seg allerede på tå...
Det mørkner og jeg benytter anledningen til å komme meg ut.
Innsektenes musikk blir garantert et av høydepunktene denne aftenen.
De spiller nemlig flotte melodier som kun hører tropekveldene til etter øs pøs.

Synnøve Sætrum

DET GODE LIV I THAILAND

Foto: Synnøve Sætrum

Morgentanker om sårbarhet og det gode liv...

Morgenstemningen her jeg sitter. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg elsker den gode morgenen. En sånn jeg har akkurat nå.

Ble dratt ut av søvnen med soloppgangen midt på nesa.

 Ganske varmt det, selv om man har laveste grad på klimaanlegget(det er så varmt i veggene her at den maskinen ikke under noen omstendighet får rommet ned i toppen 20 på det absolutt kaldeste).

I natt har jeg ikke hørt så mye til duren. Småtakknemlig for det!

Da jeg skritta ut av senga, dro for gardinene, tusla videre til morgentoalettet hadde jeg en eneste tanke i hodet: Så godt jeg har det!

Jeg har ro og fred, kun noe varme jeg må forholde meg til.

Skyggefulle trær og avkjøling finnes det heromkring. Jo, det står til liv i avslutningsdagene.

NRK-nyhetssiden forteller meg at jeg ikke får sett 'Tristan og Isolde' på den Norske Operaen i løpet av neste uke. Sammen med 10 000 andre. Det minner meg på at jeg har verket stående i bokhylla og godt kan tenke meg nylesing når jeg kommer hjem. I det helt tatt finnes noen klassikere der som ikke kan leses for mange ganger. Ibsen's 'Gjengangere' er slett ikke er gått ut på dato. Tvert imot!

Jo: Deilig å ha sovet rolig uten for mye kav og spinn.

Håret henger rett ned, og senga er sånn noenlunde i orden.

Ingen som har stått på hodet og spunnet rundt.

Hvorfor kave så mye når man er i tropene og slipper se sin verden tvinges i kne under metervis 'himmelsk korrekturlakk'?

Betimelig spørsmål fra den som måtte undre seg over at jeg kommer trekkende med akkurat det(igjen).

'Globetrotteren' Sætrum er sårbar for store forandringer, paradoksalt nok.

 Når man skal hjem igjen etter nesten fem måneder i Asia er det å regne som en sådan.

Hvilket jeg merker både med sjel og kropp. En fot her, og en fot hjemme.

Noen netter er drømmene forvirret og handler om hvor jeg egentlig er hen på jorda.

Både i overført og i helt konkret betydning. Jeg gleder meg til å komme hjem, samtidig som jeg faktisk gruer meg til den lange flyreisa. Den nærmer seg nå, og er blitt konkret på sitt vis. Når sant skal sies så kan jeg ikke fordra den biten av turer. Jeg liker meg slett ikke i fly. Tvert i mot.

Heldigvis er avreisetidspunktet spikret. Det finnes ingen usikkerhet rundt det lenger.

Flybilletten fra Krabi til Bangkok i boks. God margin med tanke på når SAS-maskinen til Skandinavia letter. Antakelig så god at vi får kjedet oss skikkelig mens vi venter. Men, jeg må heller ha det sånn enn å komme slentrende i siste minutt. Mange mennesker jeg kjenner greier det, mens jeg får høyt blodtrykk og en utrivelig tur på de premissene. Så her går det en del tid og krefter på å holde seg i dagen i dag, nyte Ao Nang og ta morgendagen når den kommer.

Enkelt er det ikke, men det er sånn det er her i gården.

Utsikt over båtripa. Foto: Synnøve Sætrum

Vel, kaffekopp nummer to er tom. Like så er status for dagens første flaske Soda.

Ingen grunn til å la en god morgen gå over i grublingens dag. Jeg får 'forandre det jeg kan' og ta meg ut i sola, men ikke opp i palmene.

Kikke på krystallklart hav og de fantastiske klippene der ute i havet et sted.

Nydelig sted på jorda det.

Sinnsro.

 Det ligger an til en fortsatt deilig dag her i Ao Nang.

Ha nydelig mandag i Danmark og Norge, og alle andre steder.

Synnøve Sætrum

ENDA EN DAG I TROPENE ER TIL ENDE

Jeg har hatt en varm dag med vandring langs strendene, litt mellom boder og butikker i turistsirkusedelen av Ao Nang. I tillegg har jeg hatt flere timer kaffepassiar på verandaen til reisevennina før vi i det hele tatt kom så langt som til frokost.

Jeg plukker konkylier og skjell på stranda nå.

Snart skal jeg vaske og pusse og se hvilke av de små sydhavsskattene som blir med hjem. Er det forresten noen som vet hvor lang tid det tar for et skjell eller en konkylie å bli til?

Slikt tenker jeg på innimellom Av og til finner jeg fossiler også på stranda, og undrer meg over hvor gamle de kan være. Avtrykkene av små sjøstjerner lyser mot meg. De er fine. Med andre ord gjør jeg som best jeg kan med den tiden som finnes tilbake her. Oppdagelsesferdene er stort sett over tenker jeg. Plutselig så blir det nok. Man har reist og sett og gått og spist og snakket nytt nytt nytt så mange ganger at det holder for denne turen. Ingenlunde er det sånn i mitt liv at jeg ragger gatelangs absolutt hele tiden. Man kan ikke gjøre noe hele tiden, en må faktisk bare sitte der litt også. Fordøye. Tenke.

 I dag var det veldig fjære og gjørmete vann, så bading ble det dårlig med. Havet er til tider varmere enn lufta inne på grunnene. Kjennes ut som et badekar. Blir ingen avkjøling andre steder enn på rommet med klimaanlegget. Dette er helt nye problemstillinger for meg i syden. Jeg har aldri noen gang opplevd sånn varme, heller ikke i de hetebølgene jeg har stått midt i i Hellas. Jeg har et par tre venninner jeg har vært sammen med på Rhodos som sikkert hadde taklet den intense heten mye bedre enn meg. For jeg har virkelig fått erfare at det er en grense for meg hvor varmen blir ubehagelig.

 Akkurat nå kjennes det som et paradoks å tenke på at jeg kryper i ly for kulda heime på denne tiden, og her kryper jeg i ly for varmen. Jeg greier være ute sånn i gjennomsnitt fire timer om dagen,og absolutt mest i skyggen. Temperaturen har vist mellom 33 og 35 de siste døgnene. Luftfuktigheten har vært høy, og det ene spetakulære tordenværet har avløst det andre. Blir ikke mye nett og skriving av denslags. Mulig det er overtro, men jeg er litt redd for å sitte tilkoblet maskinen når det er sånn.

Fantastisk skue er det likevel. Denne kvelden skuet man 'diskoteket' fra verandaen. I går kveld var vi på brygga og spiste med lynene som underholdning langt ute i havet. Fantastisk å se på nedslagene. Strekene som lyser opp himmelen i brøkdelen av sekundene. Langt langt der ute. Det er så vidt man hører buldringen. I går kom det heller ikke noe regn, men i dag derimot....

Så her sitter jeg i senga. Avkjølingen står på.

Straks vender jeg meg inn i romanen en liten time før jeg sovner igjen.

Enda en dag i tropene er til ende.

Ha fortsatt fin søndag der hjemme.

Synnøve Sætrum

Gud

gi meg sinnsro

til å godta de ting

jeg ikke kan forandre.

Mot til å forandre de

ting jeg kan.

Og forstand til å skille

mellom de to.

Amen

SÅNN RENT FØLELSESMESSIG...

Regnvær over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Skulle jeg plassere tidsrommet jeg har vært i Thailand sånn rent følelsesmessig ville jeg fått problemer. Alt mellom et par måneder og et år kunne blitt fasiten.

 Det handler om at man på reise 'setter seg ut av tiden'.

Jeg har kjent på det nå, og også på tidligere lange reiser.

Følelsen av å være i et slags vakum er helt reell.

Selv om jeg denne gangen har administrert bankkonto og sånne trivialiteter over nettet gir ikke det noen rot i den norske virkeligheten.

Nyhetene jeg leser hjemmefra gir en viss kontakt, men de synes litt 'rare' de også.

Ikke at nyhetsbildet er noe mindre aparte på disse kanter for den saks skyld.

Saken er mer at jeg lever med føttene plantet i flere tilværelser på en gang.

Immigrant er jeg ikke, men ei heller vanlig pakketurist.

Har faktisk 'bodd her' i landet siste månedene, uten at det har vært på den måten jeg forbinder med boing. Omflakkende tilværelse er den riktige beskrivelsen.

Så vet jeg hvordan det virker på meg.

Her jeg sitter nå vet jeg også at om jeg skal gjenta noe lignende en annen vinter blir det for kortere tid, og mye lengre periode på et sted.

Kanskje hele tiden. Denne vinteren er blitt som tenkt.

Prøving, feiling og læring.

Man kan lese om langtidsopphold rundtomkring men slett ikke vite hva det er før man virkelig lever drømmene sine. Undervegs får man erfare hva som bare forblir drømmer,

og hva som i ettertid framstår som innfridde forventninger.

 Synes som balansert mix i skrivende øyeblikk.

Gråværslys. Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Det er lørdag morgen i Ao Nang, og ved frokostbordet snakket vi om at nå er nedtellingen under to uker. Det var der tanken om det rent følelsesmessige kom inn. . .

Sola skinner gjennom lett skydekke.

Yr.no lover regn i dag også, men jeg har mitt plastdekke i veska.

No problem Happy Thailand !

Erfaringsmessig er det ikke helt smart med planlegging av hele livet i tropene på det grunnlaget.

 Skal ut og gå, men ikke på stranda. Alt ligger an til nok en god lørdag i tropeskyggen.

Synnøve Sætrum