09 mai 2013

10. mai 2013

KJERNEBITER
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Det har vært en dag i litteraturens tegn. Hører meg gjennom "Udødelighetens elexir", og kom halvveis før jeg og pc-en gikk til sengs. Det har vært en god dag, selv om jeg ikke har pratet med noe menneske ansikt til ansikt. For det meste har jeg tiet, men det er greit det også.
 
Hvorfor?Litteraturen fyller meg, og jeg blir ikke mindre glad i den med årene. Tvert om.
Det er deilig å sitte reflekterende over gode historier. En god historie eller femten kimser ikke jeg av.  Litteratur ja. . . Jeg elsker litteratur.
 Nå når jeg har all den tiden jeg ønsker til å oppleve litteraturens mange benytter jeg muligheten.
Jeg elsker å lese og jeg elsker også å bli lest for. 
Mamma leste for meg og mine to søsken gjennom hele oppveksten, og var garantert med på å stimulere den gleden. Mens jeg hører på lydbøker strikker eller hekler jeg.
Store og små tepper.
Denne dagen har jeg måttet rekke opp.
Plutselig hadde det pleddet spisset seg til...
Noen ukonsentrerte omganger og så er en ute og kjører. Sånn er det med den saken.
Har sår på fingrene av å dra ut tråder. Håndarbeidene mine er nemlig ganske faste.

Kjedelig, men skal ting og saker bli fint må slikt til. 
Jeg begynner på mindre og større prosjekter uten helt å vite hva det fullførte blir til. Veien blir til underveis. En gang for lenge siden var håndarbeidslærerinnen heller bekymret for mine protester i faget. Jeg hadde nemlig ikke så veldig sansen for skoleviset...
Kan huske vi måtte sy busserull og vippeskjørt. 
Førstnevnte plagg ville jeg bruke, men sistnevnte var ikke noe særlig.
Dessuten var jeg barn i skyggen av opprør og vesen, så protestert hørte med. Min første sitt ned aksjon foregikk på søndagskolen. Vi ungene fra Halsøy ble hentet i buss, og kjørt inn til Betel i Mosjøen. Hvor mye som trengte inn vet jeg egentlig ikke. Men, jeg vet at vi sang mye der, og at det var ei drivkraft. Etter hvert så vi oss mektig lei på at lærernes jenter alltid var de eneste som fikk synge første stemme. Vi var mange som ble hentet, men ingen avanserte. Det ble påpekt uten at noen endring ble resultatet. Vi aksjonerte, satte oss på bakerste benk, og nekta være med. Smiler ennå når jeg tenker på det der. For min del var det nok, jeg slutta etterpå. Det var sikkert på høy tid.
Tror jeg måtte være sånn rundt tolv, og da er annet mer interessant.
Har visst aldri likt den slags forskjellsbehandling.
Det er noe guffent med privilegier som går i arv (skal stå over hva jeg synes om monarkiet..). Enten det er på søndagsskoler eller andre steder i samfunnet. Skjevhetene later jo til å bli enda skjevere, og stemmer folk inn høyre-siden vil det bli sodoma og, ja du vet, før fanden har fått sko på.

Tynn og skranglete var jeg da jeg var liten, og fikk høre det rett som det var. 
Jommen skulle de sett meg nå de fehodene som spurte om jeg ikke fikk mat hjemme. 
Jeg likte ikke ertingen, og ville ikke vise de tynne beina mer enn jeg måtte. 
Så som det frimodige mennesket jeg var sa jeg hva jeg syntes om skjørt og bluser som pliktløp. 
Lot høre at jeg ikke helt så vitsen. Med påfølgende kommentarer i karakterboka. Jeg hørte rett som det var at jeg ikke måtte være så negativ. Vel, jeg tror kanskje de hadde sagt noe annet hadde de sett mine mange tepper, og annet, fra siste tiåret. Ofte er det slik at saker og ting slett ikke er som det framstår ved første øyekast. Barndommen min var god. Jeg hadde gode mennesker rundt meg, som ville det beste for meg. Men, jeg husker at jeg i meg syntes mye var vanskelig. Antakelig handlet det om forventninger jeg ikke begrep vitsen med. Jeg luret alltid på hvorfor saker og ting ble framstilt som de gjorde, og spurte hvorfor? Fra andre klasse står det å lese:
"Synnøve kommer med stadige korrekser til lærerne".
I dag er det ganske så fornøyelig, og jeg tenker det handler om alle mine hvorfor.
 
Den kunnskapen du innhenter hos andre skal du føre videre i en form andre kan forstå.
Livets bok har mange sider, mange hendelser og detaljer.
En dag skal man møte seg selv i det siste åndedraget, så det gjelder benytte tiden før den er ute.
Skape balanse mellom følelse og fornuft. Forstå hva det er du søker.
Sakte avslører det meste seg.
 
Men, nå er det natta. Jeg stiller klokka, og gjesper. Skal på besøk i morgen og beregner tiden til kaffe , meditasjon og refleksjon. Gleder meg allerede.
Kaffe. Hva skulle jeg gjort uten kaffe om morgenen?
Vært en ulykkelig svøpe for  omgivelsene? Jeg er ei durkdreven kaffedame. 
Høydepunkttimene over krusene.
"Udødelighetens elexir" er det ikke, men jammen gjør den sorte vesken livet ekstra verdt å leve.
Den gjør så godt at jeg rett som det er tenker på den i øyeblikket før jeg sovner. Gleder meg til å stå opp, tenker jeg. Til kaffen og den uthvilte roen. Nå må jeg bare sove først. Hvile meg godt til neste runde over kruset. Temperamentet mitt får en vidunderlig start på dagen.
Kaffekosen er årstidene knekkende likegyldig. Den lever seg gjennom alle.
Likevel: Nå er det vår !

Ha ei god natt.


Synnøve Sætrum