Denne har jeg lastet ned fra yotube, og har ingen rettigheter til den. Selvsagt.
Men, nyt den fantastiske musikken og bildene...
Den priviligerte våkner uthvilt etter søvn i ei trygg og god seng. Drømmene har vært mange og en og annen gir muligheter for ny innsikt om en tenker ordentlig etter.Denne natta kom et menneske fra den andre siden av jorda til meg på inderlig vis.Enkelte drømmetydere hevder at når den som står en nært i livet viser seg i drømme er det fordi en er savnet. Ikke vet jeg, jeg tenker mer at det er jeg som savner.Skulle ønske et menneske jeg er glad i kunne opplevd dette fantastiske jeg gjør disse dagene. Gitt det videre, delt det.
Mens jeg grunner litt mer over underbevissthetens gater og streder spiser jeg en søt, saftig ferdig skrellet graperfrukt. Her hvor de henger på trærne og modner under den brennende sola blir de til sødme mot ganen.Luksus å kunne kjøpe en slik nytelse til ti bath på et marked. Hjemme har jeg forsøkt meg på dem, men nei...
Bare det i seg selv kan være nok til å ha ei fullkommen morgenstund. Jeg sitter på balkongen, nyter synet av fjellet Doi Suthep ennå en gang. Luften er litt kjørlig og jeg har tynn jakke på.
Klimaet her i Nord-Thailand er det som passer en verdensborger fra det høge nord aller best.Ingen luftfuktighet som driver svetten rundt alle steder på kroppen.Dette er som god norsk sommer, utover dagen blir det ordentlig varmt og jakke er det ikke snakk om.
Heller et tynt sjal for å beskytte huden mot sola.
Jeg har vært i Thailand halve tida av reisa nå, og er blitt vant til været.Sammenhengende sol og sommer. Panikken griper ved tanken på å bryte opp og dra hjem til vinteren som jeg skjønner er tøff dette året.Kjenner på skrekken for igjen å bli tappet for krefter og bare sove og sove og sove.Ikke fordi jeg vil, men fordi mørketida virker sånn på meg. Blir tjukk og usunn.
Alt som kroppen min ikke har godt av.
Phuuuuuu... Frykt for det som ikke er dagen i dag...
Jeg rykkes heldigvis ut av det og tenker det andre har tenkt før meg. En dag av gangen! Dagen i dag! Evig her og nå.
Leve i dag, leve i dag! Egentlig er disse tankene og ordene et klønete forsøk på å formidle hvor ufattelig godt dette gjør for helsa mi.Både fysisk og psykisk.Takknemligheten er den dominerende følelsen hver eneste dag i og for livet.
Svusj og så er jeg dratt til Bangkok.Befinner meg på en 'Chao Phraya Turist Boat' og går i land ved et tempel jeg aldri hadde hørt noe om. Fordi jeg dro til thaisiden av byen, der de fleste turistene ikke ferdes. Ser for meg den utrolig krokryggede gamle dama som møtte meg med sitt "Sawasdee ka madam" sammen med varme øyne og smil.Det var der jeg for første gang i Thailand så hunder bli vasket og stelt, matet og kost med. Det jeg har sett mest av, dessverre, er slag og spark og vannskjøtsel. Noe som for meg, som ser på hund som familemedlem helt feil. Castor for eksempel, han har egen stol å sitte i. Seng å sove i, matkopp og alltid rent vann. Klapp, klem og kyss vanker det ofte. Wergeland's ord fikk jeg inn som lita jente: "Jeg aldri mer vil hunden slå,men vennlig klappe den, dens hale til å logre få, så vil den bli min venn."
Wat Prha Kaeo. Foto: Synnøve Sætrum
Hmmmmm... avsporing igjen. Tilbake til Bangkok.Turisbåtene viste seg å være til god hjelp. Hadde ikke fått sett stort annet enn trafikk om jeg skulle brukt tuk-tuk.Noen glimt av det sterkt orientalske strøket fikk jeg med meg. Shangri-La og Peninsula hotell. Førstnevnte sted serverte de fantastisk te, men det var ikke søndag så jeg gikk glipp av orientalsk dans stedet er kjent for. Båttransporten ga meg en bitte liten flik av Chinatown. Fikk med meg noe bling-bling-bling juggel til ørene, og en anelse om hvor jeg skal bevege meg mye ved neste møte med byen.
Wat Pho trodde jeg 'bare' var den førtiseks meter liggende gullbuddhaen. Selvsagt tok jeg feil. Jeg ble gående rundt i tempelbyen i mange timer. Skjønnhet alle veier. Blomstermarkedet og det flytende markedet har jeg til gode. Men, jeg fikk mine timer i Wat Phra Kaeo. Grand Palace fikk jeg også sett.
Wat Pho. Foto: Synnøve Sætrum
Når jeg sitter her i Chiang Mai og fordøyer og minnes er jeg glad for dagene i Bangkok. Det gjør noe med de indre horisontene å se verden. Ikke bare lese eller synge den.
I dag skal jeg vandre i nabolag og Chiang Mai's Chinatown. Kjøpe nye blomster til å pynte rommet mitt med, og bare kose meg.
Det står til liv.
Synnøve Sætrum
