Noe vet jeg, noe tror jeg og noe er utenfor min fatte-evne.
Jeg er ikke glup nok så det betyr å være uten peiling.
For eksempel er det udiskutabelt at jeg en vakker dag skal dø.
Det vet jeg, det er livsbetingelsen.
Jeg er ikke Jesus, så da er det intent å debattere om, ikke sant?
Men, jeg tror at muligheten for flere dimensjoner enn de jeg kan oppfatte med det blotte øyet er mulig. Hvordan de ser ut har jeg ikke peiling på. Likevel velger jeg å tro det.
For tro er et spørsmål om holdning for meg. Tro kommer også av erfaring.
Ta den altomsluttende kraften som kalles kjærlighet for eksempel.
Jeg vet jo for eksempel at kjærlighetens dimensjon er en kraft helt uavhengig av mitt liv eller ikke.
Jeg kjenner på kjærligheten hver eneste dag. Den eksisterer i mange farger og former i mitt liv. Jeg er heldig som har fått ta del i denne vidunderlige delen ved menneskelivet. Den møtte meg først gjennom gode foreldre. Siden fikk jeg søsken, og har opplevd den gitt meg gjennom øvrige familie og mange gode venner. Så lenge jeg lever vil den være i livet mitt. Til eie og til å se.
Når jeg sier takk for meg vil den ikke dø. Kraften kommer til å være der gjennom menneskene etter meg, akkurat som den var der lenge før meg. Selvsagt kan jeg ikke vite det hundre prosent, om jeg begynner å flikke på alle slags mulige framtidsscenario og alternativer. Det finnes med andre ord et lite men, men det er ikke stort nok til å rokke min overbevisningen som sier meg en ting:
Kjærligheten er en evigvarende kraft større enn meg selv !
Denne morgenen er jeg litt sliten. Ikke sånn utkjørt som etter ei natts dansing og festing, for slikt finnes ikke i mitt liv lenger. Den tiden er over. Jeg har vært ung og sprek og vakker, det er ikke det det står på, men ingenting varer evig. Livsbetingelsene er de samme for alle, også de som i disse dager kan kippe på seg danseskoene og holde det gående til langt uti de små timer. Sjøl er jeg glad for å ha hatt opplevelsene, men jeg savner ikke den tiden. Ikke nå.
Ergo: Ingen dansetrinn rundt på kjøkkengulvet. Jeg sitter derimot ved bordet, holder på med kaffen og kikker på skjermen. Flikker på denne teksten jeg ikke vet hvor skal, og har det ganske bra om enn energiløs og slappere enn jeg ønsker.I går derimot tok jeg meg selv i både å gjøre dansebevegelser og å synge en trall av ulikt slag. Ingen dager er helt like.
For sånn tjuefem -tretti år tilbake i tid derimot, hadde jeg både røde dansesko og piggsveis, sminke og overskudd til å danse time ut og inn. Vill av begeistring for musikk og den delen i livet. Det var ikke energien det stod på. Nei. Siden har jeg erfart at livet og energien går opp og ned, og det er vel sånn det må være. Akkurat i dag kjenner jeg sånn kroppslig på ned og tenker det henger sammen med at jeg er diabetiker og har vært det et godt stykke tid(les: et tiår og vel så det).
For tiden står jeg overfor endringer i kroppen, og jobber med hjelp av lege og medisiner for å "komme på plass" igjen. Jeg kjenner ikke til insulinbruk enda jeg er diabetiker. Foreløpig regulerer jeg med tabletter, kost og mosjon og det går sånn noenlunde bra. Legen forespeiler meg at blir jeg gammel nok så blir det det stoffet på meg også. Paradoksalt nok når jeg produserer insulin selv, det er bare at når man har toeren, så blir en etter hvert mer og mer resistent mot egen insulin. Ja, det var den enkle forklaringen på forskjellen mellom type 1 og 2. Jeg håper jeg får leve lenge og godt og finne ut hvordan det aller meste fungerer med medisiner. Ja, det ønsker jeg virkelig.
Sjøl om jeg er trøtt, er jeg ikke så trøtt at den evige hvile frister.
Om jeg klager?
Høres kanskje sånn ut for noen, noen som ikke tåler at man nevner sykdommer, men de om det.
Nei, jeg klager ikke. Jeg deler erfaringer, og jeg konstaterer.
Det er så mye man kan skrive om når man vil(den som leser leser frivillig...).
Sånn er ytringsfriheten jeg er så glad for.
------
Dagen i dag starter med kaffe, som skrevet, og litt lesing om verdens viderverdigheter.
Akkurat denne morgenen/formiddagen tar det si tid før det virker. Hodet er litt bomull, og kroppen treg... Selv om jeg har sovet mange timer føles behovet for enda mer søvn. En av de dagene jeg bare ønsker legge meg rett ned og sove videre, men jeg tar meg på tak, blir sittende.
Skjenker enda et krus kaffe.
Hva skulle vel livet vært uten den drikken?
Jeg skal ikke legge ut om hva alt dette innebærer sånn rent medisinsk.
Legger med et par koblinger bare, så kan den som vil lese om diabetisk slitenhet og insulinets dag. For meg ga det mening, en gang diabetiker alltid diabetiker, og kanskje noen andre vil synes det samme med eller uten diagnose...
Det har snødd himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer noen dager.
Denne mandag morgen takker jeg for at det har sluttet her i ytre strøk.
Noen mener det er dumt å klage over vinteren, og jeg kan fint skjønne det sett fra et skiløper/skøyteløper perspektiv. Andre benytter ikke de mulighetene så mye, og sliter mer med å ikke være stiv som en planke alle snøfylte dager. Sånn er det, vi er ulike skapt her på jorda. Antakelig er det greit å være takknemlig for den kjensgjerningen. Og, jo da... "Det blir atter sol og sommer". Bare så forbaska mange måneder inn i framtida. Dagen i dag er faktisk den som gjelder.
Så sender jeg mange tanker til David Bowie som er gått ut av tiden. Jeg takker og neier og klapper. Så mange minner finnes knyttet til musikken han skapte. Jeg har tidvis i livet hørt mye på den, og særlig det eldre materialet griper meg. Tenker det vil fortsette sånn.
Ny utgivelse to dager før han gikk bort, så får jeg høre på den også da post mortem.
