Gud
gi meg
sinnsro
til å
godta
de ting
jeg ikke kan
forandre.
Mot til
å forandre
de ting jeg kan,
og
visdom
til å skille mellom de to.
"Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det".
( Salomos ordspråk)
31. desember 2015:
Jeg begynner den med tanker bakover, telle opp, reflektere.
Har jeg bevart mitt hjerte, framfor alt annet i det jeg har stått i?
Hvor feilet jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes?
Hvordan skal jeg forsøke leve i året som kommer ?
Alt i alt kommer jeg til at hjertet er intakt.
I noen sammenhenger tramper i salaten og i andre agerer jeg fra dypet av hjertet. Å være et følelsesmenneske blir noen ganger oppfatte som om man ikke kan klare å skjerpe seg, eller har noen perspektiver som harmonerer dårlig med alt som handler om å holde fasaden.
Være snill og blid og aldri si i fra. Uansett hvor ille det er så forventes ei servil, bukkende og skrapende holdning. Ikke heve stemmen, for da... Og, jo noen ganger tar jeg da av. Reagerer litt kraftig, men jeg kan ikke fordra feighet. Selv om det til tider antakelig hadde vært mer behagelig for meg selv. Noen har jo med seg traumer i livet, og synes for eksempel at å heve stemmen, vise temperament og følelser er rene skjære "mangelen på impulskontroll". Vel, de om det. Å tillate seg å bli irritert og vise det, er et valg. Jeg vil heller at andre viser hvem de er enn at de sniker i kulissene og later som, tar til takke eller hva det nå måtte være. Slikt blir det bare kulturkollisjoner av.
I beste fall.
2. januar 2016:
Året som gikk har bydd på mange anledninger til å velge ståsted. Jeg føler dyp takk for alt i mitt hverdagsliv, mitt familieliv, og mitt kjærlighetsliv. Mitt menneske- og verdenssyn håper jeg er blitt mer nyansert og reflektert, men likevel kjenner hjertet mitt dypest for dem som sliter. Vi er over syv milliarder sjeler på kloden. Det er mange. Da jeg lærte om slikt var det litt under fem. Siden har tallet rast i været. Noen ganger grubler jeg litt rundt hvordan det skal gå med alle, og skjønner jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å leve mitt liv. Jeg er ikke maktmenneske eller statsoverhode, ikke er jeg særlig velstående, ei heller visjonær karismatiker som kan oppildne massene til å legge ut på lange reiser mot en bedre verden for alle. Det blir nok ganske andre enn meg sin oppgave i livet.
Uti denne måneden skal jeg fylle femtifire. Så langt slår hjertet mitt, og jeg er her i Norge. På ei lita øy i havet, hvor det blåser og er værhardt om vinteren. Om sommeren er stedet et paradis. Det kjennes varmt og trygt å ha funnet en leilighet her. Ikke verdens største sted når en tenker på alle som bor i svære eneboliger i dette landet, men det holder for meg. Føler alltid jeg kommer hjem til noe godt når jeg låser meg inn i denne etasjen i nettopp et ganske stort hus. Hage har jeg, og ly for vinden. Gleder meg allerede til våren og den fryden det er når ting og saker tar til med spiring. Jo det er sterkt, og det er det viktigste. Jeg har levd lenge nok til å fatte at en faktisk ikke nødvendigvis blir noe lykkeligere med millioner på konto og gigantiske eneboliger. Det handler vel i bunn og grunn om hvordan hjertet og tankene hegner om egen hverdag. Så jeg koser meg jeg, i mitt lille kjøkken, mi lille stue og utenfor når det går an. Sola har snudd, og om tre fire uker begynner vi alle å merke at dagene blir lysere. Skal bli veldig deilig. Men, en dag av gangen fram til da!
Det har hendt store ting i mi lille boble, og verden går sin underlig skjeve gang. Hverdagslivet har fått større rom og perspektiver. Noen er kommet til i familien. Ei ny sjel har åpnet seg mot livet og verden. En ufattelig lykke, et ubeskrivelig under. Nye generasjoner, videreføring av eget liv. Hjertet blir varmt, og jeg takker og takker. For jeg har både et bibliotek og en hage.
Lucky me !
--------
Hjertet ja, den store muskelen som banker i meg og alle andre levende. I romjula opplevde jeg en liten tur som fikk det til å banke mer. En liten flik av Sverige behøver ikke bare være "Harry". Søta bror byr på annet enn Strømstad. Perlefiske på Bohuslänkysten er mulig også når gradene er blå. Vi koste oss følget og jeg. Både stod og gikk der ute i havgapet... Anbefaler en sådan reise for hjertet til den som måtte ønske det.
---------
Vennskap er noe av det viktigste i livet. Hva skulle en vært og gjort uten dem ? Ikke vet jeg. Jeg er over måte heldig når det kommer til det. Har flere veldig gode venner. Noen har jeg hatt det meste av livet, andre er kommet til siste tiåret særlig. Jeg har levd så lenge singel og aleneboende at jeg har tid og rom til å gjøre mitt for å bevare disse gavene. Til og med så har jeg plass til flere. Ja.
2016 kom med godt vær og den første dagen gikk jeg tur i solskinnet sammen med ei god venninne. Det var helt vindstille før stormene som skal komme, og vi satt ei god stund helt ute i havgapet og bare nøt synet og stillheten. Kveldstid med gjester hadde jeg også. Nærmeste på besøk. Hyggelig for både hjerte og hjerne. Maten smakte dessuten upåklagelig. Jeg startet den første dagen med helt vanlig lasagne lagd fra bunnen. Vellykket ja og jo det var det. Ingen klagde. Vi spiste og koste oss.
----------
Så kikker jeg litt på nyheter her og konstaterer at politikken er det ikke noe særlig etter mine begreper. Ei heller dette året har starter med noen oppfordringer til nestekjærlighet, raushet eller tro på mennesker som flykter. Som jeg ser det fyres det på frykt og beven fra "høyeste hold". Hjertene blir kalde og redde av slikt. Ja, sånn ser nå jeg det da.
------
Så ser jeg at heller ikke denne teksten blir noe storveis originalt.
Det er greit. Hjertespråket menneskene i mellom er ganske likt er min erfaring. Jeg gleder meg til å reise videre i hverdagen min. Med menneskene som finnes i min tilværelse, og i tankene og følelsene.
Er spent på året som kommer.
Livet er ei reise i seg selv, og jeg ser fram til å få være med hver eneste dag jeg får.
Et år er ingen selvfølge, så jeg takker for det som gikk.
-----
Et år med mange reiser, på mange plan. Noe er kommet til, annet er forsvunnet. Alt i alt har dagene vært på godt og vondt. Mest godt heldigvis. Mye kan jeg takke menneskene som finnes i livet for, men jeg takker også meg selv. Hadde jeg ikke hatt min ukuelige vilje, raushet og overbevisning vet jeg ikke hvordan de vonde dagene ville påvirket det jeg er og ønsker være.
Noen idealer har jeg. Andre sider ved verden ser jeg mørkt på.
Er jeg heldig klarer jeg skrive noe leselig om begge deler.
Livet er så mange ting. Ens eget, familien, barn, barnebarn, venner, bekjente, tro, tvil fysikk, metafysikk og så videre. Filosofi, musikk, sang, lyrikk, litteratur, kor, bilturer, båtturer, flyturer, strender, fjell, skjær. En god nabo, en ikke fult så god nabo. En venn, en kjæreste, et kyss en klem. Mange kyss, enda flere klemmer.
Jeg ber min høyere makt om at jeg også i 2016 får reise videre med hjertet intakt.
Godt nyttår !
Synnøve Sætrum
