27 januar 2012

Dette er også Thailand ...


For det har seg slik at alt ikke bare er lutter idyll og gammen alltid. Jeg liker ikke at det er kakerlakker rundtomkring. Mange flere sorter enn jeg noen gang kunne drømt om i min villeste fantasi, og de er ville. De som kjenner meg godt vet hva jeg har stått i  i virkeligheten, uten at jeg skal trekke den gamle historien fram. Men, det er i alle fall noe herk å få i hus.
 Så jeg tenker det er deilig om det er vinter og frost når jeg kommer hjem,
 sånn at jeg kan få frosset kofferten og drept det som måtte være av egg og faenskap.
Her bruker jeg spray uhemmet før og etter hver flytting, men vet jo ikke hva som skjer egentlig. Da jeg kom inn på dette rommet dukket det opp noen svære, og en sort jeg ikke hadde lest om.
De ble sprayet til døde øyeblikkelig. Buddhist er jeg ikke blitt.
Ekle og vemmelige og motbydelige kryp...
Som jeg bar vekk i badehåndkleet av mangel på annet å ta dem med.
De gikk til vask, og dette stedet driver miljøvennlighet i praksis. Så selvsagt ble jeg spurt om det var noen grunn til at jeg skiftet hver dag. Jeg ventet meg et eller annet av mer ubehagelig art, men fikk selvsagt et smil og : "Next time. Call me. Sorry". Da jeg kom hjem den ettermiddagen lurer jeg på om de hadde vært her mer noe mer effektivt enn jeg har funnet på 7 eleven for siden har jeg ikke sett dem. Annet enn utenfor på hellene, og da møter de sprayen.
Kort sagt: Jeg liker ikke kakerlakker.
Blir stresset av de skadedyrene.

Ikke er jeg nevneverdig begestret for at jeg må sause meg inn i anti-myggmiddel til alle tider.
Gjør jeg det ikke sitter det en med løftet snabel og stikker. Jeg er allergisk, og det blir deretter.
 Kløing og verk og byller og til slutt arr. Ganske store noen av dem også.
Dessuten finnes jo malariamyggen her, så jeg bør ikke slurve.
Vet ikke om det er fordi jeg er diabetiker de suger sånn på meg.
Kanskje tilfeldig, men i Karon møtte jeg to andre diabetikere.
Samme problematikken, så det er kanskje ikke bare en myte det der med at myggen liker søtt blod.

For det tredje er jeg bare sånn måtelig begeistret for all eksosen en suger inn når en setter seg i en tuk-tuk, eller lokalbuss. Selv om munnbindet er i bruk har det begrenset effekt. Porene blir helt sorte. Kanskje jeg skulle fotografert vaskekluten... Nei, jeg lar det være.
Konstaterer bare at fogg er skittent og giftig.

Ellers synes jeg det er tragisk når jeg ser alle tiggerne, særlig de med funksjonshemninger av ulikt slag. Eller de som har amputerte lemmer, eller er noe som ligner på spedalske eller blinde.
Det smilende landet gjør visst ikke så mye for dem.
Egentlig vet jeg lite om det, men det er helt tydelig ikke nok om det skulle være slik at noe blir gjort.
Noe av det jeg har sett er så hjerteskjærende at jeg antakelig aldri kommer til å glemme det.
Medmennesker er de jo, men med helt andre utgangspunkt og odds.
 En skal ha mektig flaks for å være født i Norge under velferdsstaten.



Dessuten finnes det et tvilsomt strøk også her. Helt sikkert både red-light og mere til. I ei sidegate borti her står det uttrykkelig slått opp at det er forbudt med pistol, kniv eller andre våpen i lokalet. Da vi satte veskene på bordet kom betjeningen bort og sa vi måtte passe på den. Ha den ved siden på stolen. Veskenapping er egentlig et sjeldent fenomen her. På samme stedet har de god og rimelig mat, så vi bestilte. Jeg ble sittende å se på mennesker som reparerer alkoholismen. Skjelving som er så omfattende at det må drikkes for å løfte skeia til munnen. Man spiser med skje og gaffel i Thailand. Det hadde jeg litt problemer med til å begynne med, men nå oppfører jeg meg akkurat som en innfødt og aner ikke hva jeg bala med. Egentlig. Snakk om å være lite fleksible i utgangspunktet. Det kan man jo heller ikke slå seg på brystet med. Blitt litt bedre, og øver meg stadig. Gjør så godt jeg kan.
 Har latt meg fortelle at da er det godt nok...
Vel, på samme selsomme stedet satt det en som ikke hadde sett mat på ei stund. Alkohol hadde han derimot sett. Ufattelig full satt han og spiste og spydde og spytta og drakk samtidig. Nei, jeg likte ikke det noe særlig. Det hører med til historien at det er europeere jeg snakker om her.
Har ikke sett en thai på det viset.
 Noen hadde et muntert lag i Hua Hin i forbindelse med nyttårshelga, men det er en ganske annen sak.

Ja, det var kveldens lille solstreif.
Takk Gud for seng å sove i, tak over hodet og mat på bordet.
God helg...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...3...

Foto: Synnøve Sætrum
Gullet skinner på Wat Doi Suthep. Foto: Synnøve Sætrum

Fortsatt bopel er Elegant Lanne her i byen med det vakre kallenavnet "'Rosen i Nord".
Det stemmer som bare det.
Alltid et nytt kronblad som åpner seg og springer ut.
 Vakker opplevelsesby. Storby med ufattelig mange store vakre trær. Utallige mengder blomster.
 Klimaet er akkurat som å komme hjem igjen.
Det er iskaldt om morgenen. Myggfylt om kvelden.
God norsk sommer med andre ord. Slikt faller meg jo naturlig.
Jeg vet jeg er i tropene, på den motsatte sida av jorda.
Bare en liten kikk på stjernehimmelen understreker det.
Det som er på skrå heime står rett opp her. Månen også. 
Realiteter og følelser henger ikke alltid helt i hop...

Smilets land. . . Foto: Synnøve Sætrum

Det har vært langstragt morgen her.
Jeg våknet litt før åtte, og lå lenge og strakk meg til fuglekvitteret.
Kaffen varierer sammen med frokosten her på bruket, men her føles som hjemme.
Når man har funnet noen skiver ost til å ha under egget smaker det helt topp.
Allerede på dette tidspunkt vet jeg at jeg kommer til å oppsøke dette stedet om jeg skulle komme til Chiang Mai en gang senere i livet. For her trives jeg.
 Det på tross av at jeg har "tatt rotta på" tre ganske gigantiske kakerlakker,
samt et helt ubestemmelig antall mygg.
Maaaaaaaaaaange!
 "Ha-ha" hender det jeg sier med fryd når jeg lykkes å klaske til en så blodet spruter.
"Meg eller deg", tenker jeg, og smell!
Jeg har ikke konvertert så er nå det sagt.
Budhismen har utrolig mange fine sider.
Den mest forlokkende religionen i mitt univers, men jeg har nok for mange karakterbrist til å kunne gi meg i kast med noe slikt. Som for eksempel å slå ihjel mygg.
Elegant Lanna hadde opptatt på alle rom(forrige helg), så jeg dro til et lite sted rett borti veien.
Det var den bevingede elefanten som gjorde utslaget i første omgang.
Dessuten var der et basseng, og jeg så for meg at der skulle jeg ligge og slange meg.
 Bade og ikke bevege meg et skritt utenfor hotellområdet. Ha hvilehelg.
 Skjønt hvile fra hva?
Flott femtiårsdag?
Fineste byopphodet på reisen?
 Sola?
Maten?
Så det ble ikke slik.
Prisen var stiv, men når man så det hele etter i sømmene var det et typisk lyset på men ingen heime hotell. Fasade, men egentlig ikke et innhold som svarer til det. Jeg trodde jeg hadde sluttet tro på glansbilder, men akk... Rommene var ytterst små, selv om badet var bra.
Kun to kleshengere til to damer med koffert.
 Ingen gjorde tegn til å komme ilende til og hjelpe.
Når man er på langtur liker en å pakke ut, om det enn er for noen få netter.
På et vis føler man etter hvert at reisetilværelsen er hverdagen.
 Man lager seg små rutiner. Henger tilværelsen på noe.
Som å gå på yoga, ta massasje. Spise en del på de samme stedene.
 Etter hvert møter man kjente ansikter.
 Her på Elegant Lanna bor det mange europere på min alder +.
 Langtidsgjester synes det som.
Akkurat som jeg er blitt det.
 Kommer jo til å ha vært her over tre uker.
Her om dagen fortalte jeg at om tiden jeg har tenkt å tilbringe her til et ungt par.
De så himmelfallende ut og lurte på om det var så mye å gjøre her.
Her er mer enn nok. Alltid noe nytt.
 I tillegg til at det er fint med den snutten av byen som begynner bli kjent for meg.
 I alle fall såpass at jeg slipper gå så mye i ring med kartet snudd opp ned.
Fordelen med å gå feil, er at man blir kjent.
Wat Doi Suthep..  Foto: Synnøve Sætrum


I går gikk jeg ikke feil, for da ble jeg kjørt til Wat Doi Suthep ca. 1300 meter over havet. I åpen minibuss leid for dagen. 400 bath er til å leve med for denslags. Turen oppover hørtes mer strabasiøs ut for girkass og speed-wire, enn for oss. Men, det var mange svinger og endel fri eksos. Trollstigen er vel det som er sammenlignbart. Heldigvis for munnbindet, og yoga-treningen i å puste rolig med magen. Det gikk unna, og etterpå gikk vi alle trappene opp til toppen. Skal være noe over trehundre trinn temmelig bratt opp. Formidabelt tempel. Gullet skinner i sola, og er ikke påvirket av fogg og annet. Utsikten er ubetalelig. Man ser hele Chiang Mai og omegn.
Livet i storbytrafikken i åpen buss. Foto: Anonym

Noe av ettermiddagen gikk til å kikke på orkideer og tigre. Orkideene fikk godt stell, og noen sorter har jeg aldri sett før. Heller ikke her til lands. Tigre har jeg sett i dyreparken. De har herrens glade dager sammenlignet med dyrene her. Men, du verden så dresserte de var. Folk i hopetall til stede for å bli avbildet med dem. Jeg holdt meg på avstand. Torte ikke nærme meg. Men, jeg har ridd på elefanter og har tenkt meg opp på enda noen rygger. Tøft nok for meg!
Veldig modig jente det der.... Tror ikke jeg hadde våget...  Foto: Synnøve Sætrum

I dag skal jeg 'bare' ut og gå igjen.
På-egen-hånd-dag!
Man  må ha det innimellom...

Synnøve Sætrum