06 april 2011

DET ER ALDRI FOR SENT



" Det er min tro, og også min erfaring at det aldri er for sent"
Sogyal Rinpoche

Meditasjon på enkleste vis...
Konsentrerer meg kun om å telle pusten, være i den og hold fokus bare på det.
Enkelt nok skulle en tro.
Selvinstruksjonen trenger ingen hyllemetre vidløftige forklaringer.
Man puster ergo kan man telle.
Så enkelt at man kan lære ved å gjøre.
Gammel god metode.
 Åndelig praksis av ypperste rang.

Jommen sa jeg enkelt...
Før jeg har telt til tre har vel sånn femten tyve tanker forsøkt seg.
Jeg greier telle til fire før det skjærer seg, men da er jeg langt uti spørsmålstillingene.
Å ja, pusten ja.
Telle den.
Det var det jeg skulle fokusere på.
All verdens tanker forsøker stadig å trenge seg gjennom pusten. 
Distrahere.
Rote det til.
 Hvor kommer for eksempel alle disse tankene fra?
Hvordan er det mulig å "styre på" noe så intenst nesten absolutt hele tiden?

På'n igjen.
Det er en fordel å ligge eller sitte i ei avslappet stilling leser og lærer jeg.
Denne gangen holder jeg det gående til tretten før jeg oppdager at armene mine er "borte".
Hvor ble de av?
Et øyeblikk kjente jeg dem ikke?
Hvordan kunne det være mulig?
Hvorfor ble det slik?
Ikke minst:
 Hvor ble pusten av i alle spørsmålene og tankene?

Tanker okkuperer det meste av tiden min.
Jeg forsøker konsentrere meg bare om pusten min, være pust. Ikke tenke på annet enn å telle.
Utøve åndelig praksis av ypperste rang.
Lett er det ikke, men det er...
Det er aldri for sent...

Synnøve Sætrum