(Foto: Anne Karin Dolven)
http://www.youtube.com/watch?v=7rL8NL6Cvik
Det eksisterer mange av sorten mennesker som, i alle fall til så lenge, har lagt "desperasjonen" fra seg selv om sivilstatusen er singel. Ikke betyr det at man har mistet evnen til følelser, eller ikke har hjerte i kroppen eller øyne i hodet. Nei, så vel er det ikke.
Det hender hjetet slår og blodet banker, selv om det så langt ikke endrer sivilstatusen.
Likevel er noe blitt annerledes nå når man drar seg mot middagshøyden eller hva de nå kalte de slektningene som en gang i fortida var den enslige tanta eller onkelen i familien.
Det er ikke alltid en vil ha den rollen i familien, men på den andre siden så er alternativet atskillig dårligere.
Det underlige paradokset ved å eldes bitte litt er at det faktum at man har dårligere tid sånn rent biologisk ikke synes plage folk som disse her nevneverdig.
De har kjemp god tid til å finne ut av det med hverandre.
Sånn blir det for noen når livserfaringer man kanskje kunne vært for uten i bunn og grunn var tuftet på en smule for høyt tempo. Eller et innbilt glimt av potensiale...
"Hastverk er lastverk", sa farmoren min.
En noenogtyveåring, som undertegnede også en gang var, vil vel komme vekk når slike munnhell artikuleres.
Ingen grunn til å tenke seg annet enn at dagens unge har det akkurat like så, men egentlig er det et sidespor å tenke på dem i denne saken. Her er fokus middagshøyderne...
Farmora mi var ei klok dame.
Hun visste en del både om dette og hint, akkurat som mange mennesker som har levd ei stund vet.
Nødvendigvis betyr det ikke at livserfaringene stemmer for alle, men de er der.
I sekken, og gjør oss til dem vi er på godt og vondt.
I middagshøyden har den heldige tid til å venne seg til andre mennesker igjen.
Bare sitte ned og være.
Ikke stresse eller jage.
Rolige timer sammen.
Ikke de heidundrende diskusjonene eller store prinsippsakene å ri. Det kan de som har energi og alder til det ta seg av. Og, så sitter vi der og vet og registrerer.
Er til og med blitt kloke nok til ikke å blande oss så veldig.
Det kan likevel ikke nytte, vet vi.
Vi som ligner litt på hverandre.
Noen stiller seg tvilende til at man lærer av erfaringer.
Hvis man ikke dveler ved dem så er det muligens sant.
Om man derimot tar seg tid, kjenner etter, analyserer litt blir fort det motsatte tilfelle.
Kan hende man til og med vokser som mennesker.
Kan hende slipper man tråkke rundt i den samme salaten enda en gang.
Kan hende man til og med greier se seg rundt og skjønne hva et annet menneske kan handle om.
Erfaringer er jo til for å brukes.
Ikke sant?
Det fortelles at de som har løpt mye tidlig i livet, må sitte stille og kjenne etter litt mer når de blir voksne. Finne ut hvem de sjøl og menneskene rundt er.
De har nemlig nesten ikke hatt tid til det før.
Det fine er at i sånne sammenhenger oppstår fine vennskap.
Kjærlighet.
Kjærlighet akkurat som den er når den har ro til å vokse.
Kjærligheten har mange ansikter uten navn...
Synnøve Sætrum
Det eksisterer mange av sorten mennesker som, i alle fall til så lenge, har lagt "desperasjonen" fra seg selv om sivilstatusen er singel. Ikke betyr det at man har mistet evnen til følelser, eller ikke har hjerte i kroppen eller øyne i hodet. Nei, så vel er det ikke.
Det hender hjetet slår og blodet banker, selv om det så langt ikke endrer sivilstatusen.
Likevel er noe blitt annerledes nå når man drar seg mot middagshøyden eller hva de nå kalte de slektningene som en gang i fortida var den enslige tanta eller onkelen i familien.
Det er ikke alltid en vil ha den rollen i familien, men på den andre siden så er alternativet atskillig dårligere.
Det underlige paradokset ved å eldes bitte litt er at det faktum at man har dårligere tid sånn rent biologisk ikke synes plage folk som disse her nevneverdig.
De har kjemp god tid til å finne ut av det med hverandre.
Sånn blir det for noen når livserfaringer man kanskje kunne vært for uten i bunn og grunn var tuftet på en smule for høyt tempo. Eller et innbilt glimt av potensiale...
"Hastverk er lastverk", sa farmoren min.
En noenogtyveåring, som undertegnede også en gang var, vil vel komme vekk når slike munnhell artikuleres.
Ingen grunn til å tenke seg annet enn at dagens unge har det akkurat like så, men egentlig er det et sidespor å tenke på dem i denne saken. Her er fokus middagshøyderne...
Farmora mi var ei klok dame.
Hun visste en del både om dette og hint, akkurat som mange mennesker som har levd ei stund vet.
Nødvendigvis betyr det ikke at livserfaringene stemmer for alle, men de er der.
I sekken, og gjør oss til dem vi er på godt og vondt.
I middagshøyden har den heldige tid til å venne seg til andre mennesker igjen.
Bare sitte ned og være.
Ikke stresse eller jage.
Rolige timer sammen.
Ikke de heidundrende diskusjonene eller store prinsippsakene å ri. Det kan de som har energi og alder til det ta seg av. Og, så sitter vi der og vet og registrerer.
Er til og med blitt kloke nok til ikke å blande oss så veldig.
Det kan likevel ikke nytte, vet vi.
Vi som ligner litt på hverandre.
Noen stiller seg tvilende til at man lærer av erfaringer.
Hvis man ikke dveler ved dem så er det muligens sant.
Om man derimot tar seg tid, kjenner etter, analyserer litt blir fort det motsatte tilfelle.
Kan hende man til og med vokser som mennesker.
Kan hende slipper man tråkke rundt i den samme salaten enda en gang.
Kan hende man til og med greier se seg rundt og skjønne hva et annet menneske kan handle om.
Erfaringer er jo til for å brukes.
Ikke sant?
Det fortelles at de som har løpt mye tidlig i livet, må sitte stille og kjenne etter litt mer når de blir voksne. Finne ut hvem de sjøl og menneskene rundt er.
De har nemlig nesten ikke hatt tid til det før.
Det fine er at i sånne sammenhenger oppstår fine vennskap.
Kjærlighet.
Kjærlighet akkurat som den er når den har ro til å vokse.
Kjærligheten har mange ansikter uten navn...
Synnøve Sætrum
