Vareopptellingens dager. Jeg lever her og nå, og jeg kikker litt over skuldra. Typisk når tiden skifter. Egentlig spiller det jo ingen rolle med dette tallet. Livet mitt er livet mitt uavhengig av tall og måneder, men jeg er heldig som kan stoppe litt opp, oppsummere og tenke over året som gikk. Et godt år på så mange måter. Når jeg minnes januar i fjor husker jeg reisingen både på ytre og indre vis. Jeg feiret min fødselsdag på ei øy i Atlanteren. Satt på et spisested sammen med et menneske jeg elsker tilbringe tid med, og kunne ikke annet enn nyte.
Maten var et eventyr, sørvisen fantastisk og stemningen oss menneskene i mellom helt topp.
Ekte dyptfølt glede gjennom samvær kan ikke kjøpes for penger.
Maten var et eventyr, sørvisen fantastisk og stemningen oss menneskene i mellom helt topp.
Ekte dyptfølt glede gjennom samvær kan ikke kjøpes for penger.
Hopper jeg litt i fjoråret husker jeg at jeg flyttet inn i denne heimen, som er blitt en glede og trivsel jeg ikke kunne drømt om. Har forstått at noen andre er opptatt av at jeg ikke eier, men leier. Jeg orker ikke ha det fokuset som handler om at kan du ikke kjøpe veggene så er det ikke ditt hjem. Noen ser det slik, jeg er ikke av disse. Det private leiemarkedet har jeg vært i mange år av mitt liv, både på godt og vondt. Noen steder ble jeg lurt trill rundt, og andre steder var det kummerlig og trasige omgivelser. Nå bor jeg i det som etter mine begreper er en god leilighet, omgivelsene er skjønne og eierne supre mennesker. Jeg har det veldig godt med det og føler ingen trang til å bo noe annet sted. Dessuten er min enkle livsfilosofi at det kun finnes en eneste dag av gangen, noe som holder fokus litt på plass for meg. Greier jeg holde hodet mitt sånn noenlunde i mitt her og nå mangler jeg absolutt ingen ting. Og ingen kan ta med seg noe som helst dit de går. En trenger ingen penger ved porten.
Pyramidebyggingens tid er forbi, ikke sant?
I Norge finnes ikke noe godt offentlig regulert leiemarked, eller sosial boligpolitikk utenfor det private leiemarkedet. Jo da, det finnes noen kommunale boliger hist og her, men dem skal du være veldig veldig vanskelig stilt for å komme inn i. De er heller ikke ment som permanente og livsvarige. Så sånn er det. Antakelig helt uinteressant for majoriteten, men jeg er så "ufin" å si noe om det lell. Jeg som ikke har noen utsikt for annet enn å leie bolig skulle ønske det fantes. Tankene om at det hadde vært fint å vite at jeg ikke av grunner jeg ikke kjenner skulle måtte flytte igjen på mine eldre dager melder seg innimellom. Gjør litt sliten og rokker fundamental trygghet. Men, jeg er heldigvis blitt ganske god til å leve en dag av gangen. Ingen har egentlig noe annet...
Tilbake til det der med heimen i Norge og verden.
"Alle" skal eie sier løgnen. For det er ikke sånn her i landet heller.
Noen kommer aldri inn i det private boligmarkedet. Andre, som meg selv, faller ut på et tidspunkt og kommer ikke inn igjen. Det handler først og fremst om pris, som bare går oppover og oppover og oppover.Den tankegangen med at det skal eies, ikke leies, er helt norsk. Kikker en litt, og bare bitte litt ut i verden og bakover i tiden finnes overveldende bevis for at jeg slett ikke er alene om å leie hjemmet mitt. Vi er mange i den båten. Og: Her jeg sitter er mitt hjem. Bortskjemte rike nordmenn må slutte med det der. Jeg vet ikke hva andre opplever, men jeg forteller jeg bor her jeg bor nå, og sier jeg trives veldig godt med det bare for ganske mange ganger bli møtt med spørsmålet:
"Har du kjøpt"?
Ikke et ord om hvorvidt jeg trives her når den frasen kommer.
Underlig. Egentlig forstår jeg ikke hva det der handler om. Kan noen fortelle meg det?
Undertegnede sitter varmt og godt inne. Hun har sovet lenge, og så sett reprisen av "God morgen Norge". Der handlet det om slankekurer. Jeg kaster meg ikke på. Mitt liv er en evig tanke om vekt, og å ikke bli for innfeit som det heter... Usunt og jeg kan faktisk trekke mitt siste sukk av det om jeg ikke får passet nok på. Vel, jeg gjør så godt jeg kan.
Hvilket betyr å ta en tur ut i gange selv når det faller himmelsk korrekturlakk fra oven.
Hvilket betyr å ta en tur ut i gange selv når det faller himmelsk korrekturlakk fra oven.
I dag er det et år siden redaksjonen og det jødiske supermarkedet hvor tyve personer ble skutt og drept av terrorister i Paris. Siden har der vært mer det vet vi, og jeg tenker på det innimellom.
Jeg tenker ikke så mye på egen kjøpekraft som andre gjør i følge nyhetene. For den er blitt dårligere, som den blir når reell skatteøkning og prisstigning er et faktum. Inntekten er ikke høyere, og jeg forholder meg til tilstandene som de er. ( Jo da jeg har fortsatt minst to tanker i hodet på en gang:Så skal jeg ikke provosere noen og late som jeg ikke er takknemlig for at jeg har trygd og bor i Norge... bare sånn hvis noen finner meg utakknemlig.)
Jeg tenker på at jeg var ung under terrorbalansen, men opplevde ikke at noen trykket på knappen.
Murene falt, og verden ble åpnere rundt oss i Europa.
Nå bygger vi murer og gjerder igjen, og er redde for annen type terror.
Menneskene er engstelige og framtiden mer usikker.
Ekkelt.
Nyhetene forteller om mye krig og dreping og henrettelser og skremsler og nød og sult og fattigdom.
Ennå har vi det brukbart i Norge.
Jeg har vært vitne til terror mot landet vårt ja, men jeg har ikke opplevd krig.
Har vært sulten, men aldri sultet.
Vært og er syk, men får livsforlengende medisiner og trygd.
Noen kaller kronisk syke for "langtidsnavere" for å mistenkeliggjøre.
Begrepet er kjent for meg og andre kronikere som nekter ta seg sammen og bli friske.
Det der var ironi... !
Igjen: Ingen kan kjøpe seg en diagnose i Norge.
Sender igjen en dyptfølt takk til de menneskene som gjennom arbeid og politikk kjempet fram at de vanlige menneskene skal ha et anstendig liv, ikke bare de som har lommebøkene fulle. Velferden er kommet gjennom kamp. Det er skremmende at mange mennesker tror det er noe som er selvfølgelig, at høyrepolitikk handler om å opprettholde velferd når det motsatt er tilfelle. Løgnene er godt plantet i opinionen tenker jeg, og fatter det fortsatt ikke. Kommer ei heller til å bli enig.
Og nei: Jeg har ikke kjøpt , og kommer neppe til å gjøre det heller !!!!!!
Ha en god dag enten du leier eller eier...
Uansett: Vi kan ingenting ta med oss dit vi går.
Synnøve Sætrum
Jeg tenker på at jeg var ung under terrorbalansen, men opplevde ikke at noen trykket på knappen.
Murene falt, og verden ble åpnere rundt oss i Europa.
Nå bygger vi murer og gjerder igjen, og er redde for annen type terror.
Menneskene er engstelige og framtiden mer usikker.
Ekkelt.
Nyhetene forteller om mye krig og dreping og henrettelser og skremsler og nød og sult og fattigdom.
Ennå har vi det brukbart i Norge.
Jeg har vært vitne til terror mot landet vårt ja, men jeg har ikke opplevd krig.
Har vært sulten, men aldri sultet.
Vært og er syk, men får livsforlengende medisiner og trygd.
Noen kaller kronisk syke for "langtidsnavere" for å mistenkeliggjøre.
Begrepet er kjent for meg og andre kronikere som nekter ta seg sammen og bli friske.
Det der var ironi... !
Igjen: Ingen kan kjøpe seg en diagnose i Norge.
Sender igjen en dyptfølt takk til de menneskene som gjennom arbeid og politikk kjempet fram at de vanlige menneskene skal ha et anstendig liv, ikke bare de som har lommebøkene fulle. Velferden er kommet gjennom kamp. Det er skremmende at mange mennesker tror det er noe som er selvfølgelig, at høyrepolitikk handler om å opprettholde velferd når det motsatt er tilfelle. Løgnene er godt plantet i opinionen tenker jeg, og fatter det fortsatt ikke. Kommer ei heller til å bli enig.
Og nei: Jeg har ikke kjøpt , og kommer neppe til å gjøre det heller !!!!!!
Ha en god dag enten du leier eller eier...
Uansett: Vi kan ingenting ta med oss dit vi går.
Synnøve Sætrum
