TIME AFTER TIME....

TIA DET MÅ TA

Jeg ser finmønstrede store sommerfugler sette seg på bladene i treet som gir skygge til verandaen. Mangefargede og noen helt hvite. En kolibri og ei svale lander et øyeblikk. Jeg hører triller jeg ikke kjenner hjemmefra. Det er sommervarme og jeg ligger fortsatt litt matt på dyna.

Vifta kjøler rommet og jeg har det ganske bekvemt. Sodaen smaker i dag også, og de skjønne jentene har vært her og ordnet rundt meg. Alltid smil, alltid vennlighet. Litt ekte bekymring for hvordan jeg og reisefølget har det i dag. Hun ligger på et annet rom og har det omtrent på samme viset.

Varme, mat og et eller annet udefinerbart som sikkert har slått kroppen litt ut.

 Siden reisefølget plages litt av det samme regner jeg med det er som heime... 'noe som går'...

Så her ligger jeg da, og tenker det tar den tida det må ta.

Dessuten får jeg tid til å reflektere over alt jeg har opplevd i Chiang Mai den måneden jeg har vært her.

Kanskje er det ikke så dypsindig, og for andre har det neppe betydd så mye fra eller til, for meg har det vært en bit av livet. En eventyrbit på flere måter, så jeg kommer til å huske.

Om noen få dager er det Siambukta igjen.

Nye steder, nye opplevelser.

Og, på et vis er jeg da på hjemvei, selv om det er noen uker igjen.

Hjemreiser tar også den tida de må ta.

 Sjela er fylt til randen av byen med alle de fantastiske omgivelsene.

Alle Buddhaene, tempelgull mot den klare blå himmelen.

 Noen ganger er det så hårene reiser seg på kroppen.

En kan kjenne vibrasjonene fra historien,

ane noe om alle menneskeskjebnene som har satt sin lit til den opplyste.

 Noen ganger i livet får man opplevelsen av å kjenne et fremmed sted fra før.

Dejavu, ikke sant?

Meditasjon.

Innsikt.

Opplysning.

Sinnsro.

Her er jeg fremmed, men det føles veldig kjent alt sammen.

 Som om man har vært der en eller annen gang, og er det som budhismen lærer kan det så godt være.

Jeg har en sterk følelse av at dette stedet vil meg noe mer, at her skal jeg tilbake for noe jeg ikke ser nå, en eller annen gang i framtida. Noe som handler om noe jeg ikke forstår akkurat her og nå.

Hvis det er meningen da,

 siden heller ikke jeg har noen kontroll på eller anelse om hvor tida går eller skal.

Jeg er dypt forelsket i Chiang Mai.

Dype forelskelser er sjelsettende enten det handler om steder eller mennesker...

Det tar den tia det må ta.

Sånn var det julaften på elefantryggen i Kamala.  Foto: Grete Wågen

Forleden kveld så jeg store flokker meg fugler sverme.

Kanskje de snart er på reise et eller annet annet sted på jorda.

Jeg vet ikke hvor de skal, ei heller om noen av dem trekker så langt som til Norge.

 For det er langt til andre siden av jorda. Langt å trekke til og med for en Airbus fra SAS.

 Selv om jeg ikke husker så mye av flyturen i oktober vet jeg den var lang.

Jet-leg gjorde noe vesentlig med både hukommelse og konsentrasjon den første uka her i 'smilets land'. Dessuten var jeg så overveldet og høyt oppe over virkelig å ha gjort det.

Tatt ut på tur den tida det må ta.

Jeg er fortsatt dypt takknemlig for at jeg sist vinter forstod at denne var det reisetid...

Synnøve Sætrum

ALT JEG ER TAKKNEMLIG FOR OG ALT JEG GLEDER MEG TIL AKKURAT DETTE LILLE ØYEBLIKKET...

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg gleder meg til å få nye rene håndklær slik at jeg kan tørke både meg og mitt lange hår grundig etter formiddagsdusjen. Det er kanskje ikke så mye å skrive om, men det er ingen selvfølge med reine håndklær og varmt vann i dusjen. Millionvis av mennesker har ikke slikt. Enda mindre ei bra seng å ligge i, eller vifte og luftkondisjonering til å holde romtemperaturen nede. Eller myggmidler til å holde de stikkende krypene borte fra huden. Det har jeg, og det er jeg glad for. I motsatt tilfelle hadde jeg antakelig sett både spedalsk og pestbefengt ut. For ikke å snakke om kløen. 

Dessuten er det deilig å kjenne på at jeg ikke på noe vis føler meg ferdig med Chiang Mai eller Nord-Thailand for den saks skyld. En måned her har bare rast avgårde. Hver eneste dag har vært opplevelsestett og meningsfylt. Her finnes hundrevis av gatehjørner med eventyr bak, fjellområder jeg ennå ikke kjenner og elefanter jeg ikke har badet.

Det skal jeg gjøre et annet år, og det gleder jeg meg også til. 

Jeg satser og håper på å komme tilbake mange ganger i framtida.

Foto: Synnøve Sætrum

Smertene under beina ser jeg fram til at forsvinner, samtidig som jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er i stand til å kjenne at jeg har brukt dem mye de siste månedene. Smerter betyr at en lever, og noen ganger betyr de at man vokser. Dog ikke de fysiske kanskje. Uansett så kan jeg være takknemlig for evnen til å skille mellom kategorier, at smella enda virker samt at jeg lærte maskinskriving på handelsskolen. Det var en gang jeg så på det som helt bortkastet.

Hvor mange tusen ganger jeg har vært dypt takknemlig for at jeg tok feil vet jeg ikke.

Så gleder jeg meg til 'harangen' kroppen min har kjent på siste døgnene er helt borte.

Jeg gleder meg derfor til sola forsvinner bak husmønet så jeg kan sette meg ut på verandaen og skrive mer der. Det gleder jeg meg virkelig til. Dessuten gleder jeg meg til å komme ned til Siam-bukta til sol og bad og snorkling og alt mulig igjen. Det skal bli skikkelig deilig bare å slenge seg på ei solseng eller femten, og fintenke på hvilke solfaktor som skal brukes hvor... 

Et takknemlig arbeid å ha slikt å tenke på.

Akkurat her og nå gleder jeg meg til søndagsmarkedet i Chiang Mai. For siste gangen skal jeg labbe gatene, suge inn atmosfæren og bare nyte folkevrimmelen av det rolige og gode slaget. Det er deilig å være menneske akkurat her. Bare å bøye seg å takke. Flott å kunne si det høyt og uten skam.

Vende det døve øret til.Jeg vet det finnes ulver i cyberspace, men i dag hører jeg dem ikke.

Synnøve Sætrum