Jeg har ikke noe stort og revolusjonerende å tilføre de lesende "skarer"...
Bare noen tanker som faller seg inn her jeg sitter i sofaen.
På bordet står et tomt påske-egg.
Gjestene koste seg med innholdet, og nå har de reist hjem igjen.
Det har vært veldig koselig med besøk fra Danmark. Dagene har flydd. Jeg har fått besøkt familie også, og det gjør seg. Heldig med familien jeg.
Kan nesten ikke huske at noen påske har forsvunnet så fort.
Når alt kommer til alt har jeg jo ikke hatt så veldig fokus på selve kjernen i denne høytiden sånn opp gjennom livet. De siste årene har jeg tenkt mer over hvorfor vi har denne feiringen, men likevel har det ikke ført til noen intens deltakelse i religiøse sammenhenger.
---
Nå er det hverdag igjen, og det våres. Jeg er nesten lykkelig her jeg sitter, for du verden som jeg lengter og venter på lysere tider. Klokka er stilt en time framover mot sommeren, og det er et godt vårtegn hvert år. Selv om det fortsatt går ras i fjellene og snøen daler i andre deler av Norge.
Våren kan ikke holdes tilbake, like lite som en forelskelse. Ikke sant du?
Akkurat nå er jeg også forelsket i ideen om sommeren som skal komme.
Inne i meg kurrer det ved tanken.
Uansett om her skulle komme noen rier med elendig vær er denne vinteren, som jeg og kroppen min, synes har vært så tung snart over.Neste vinter har jeg planer om reising på lavbudsjett og opphold i Thailands-regionen. Hvor nøyaktig vet jeg ikke ennå, det eneste jeg skjønner er at sparingen er i gang, og seriøs beslutning tatt. Slikt må til, siden jeg ikke har vunnet i lotto, men faktisk er uføretrygdet.( Noen har fortalt meg at jeg gjør enkelte misunnelige og dømmende fordi jeg drar til andre siden av jorda. Og jeg tenker, at jo det er kanskje til å forstå at det provoserer. Om man bare kikker på det ytre. Her er jo mange som henger i strengen og ønsker seg andre steder.
Jeg er ufør og drar på grunn av helsa. Så enkelt.
Selvsagt kunne jeg la være å blogge om det, så ble ingen sinte eller misunnelige.
Jeg kan forresten ikke tenke meg at noen ved sine fulle fem misunner kronisk alvorlig sykdom.
Nei, jeg tror ikke det! Ikke i det hele tatt.
På den andre siden er det slik at jeg er glad i skriving, og det gjør ingenting å fortelle om hvordan livet er for sånne som meg. "Heltids-naverne" som ikke så vennligsinnede tunger kaller det. Fortsatt er det slik at man ikke kan kjøpe eller gråte eller lure seg til uførestatus.
Dårlig helse er vel ikke akkurat førstepremie i noe, eller?
Vel, helseferie i Europa er ikke mulig for mi lommebok, så da blir det som det blir. Jeg er i grunnen ganske lykkelig for oppfinnsomheten, og at jeg en gang begynte med det der. De årene jeg ikke har vært avsted har jeg merket det veldig både fysisk og mentalt. Jeg sier det igjen: Deilig å ha tatt ei beslutning for neste vinter.
Men, før det skal jeg leve her og nå. Nyte sommeren, og dra på en og annen utflukt. Er invitert et par steder og gleder meg til det. Mest av alt skal jeg være hjemme og nyte livet akkurat her og nå. Utenfor ligger tre sekker med jord. Det er også veldig meningsfylt for meg. Rote i jorda.
Så, plante og se det spirer og vokser. Ordne og kikke.
Har alltid vært interessert i hage.
Det gir en fred jeg ikke finner i så mye annet.
Å få bo et sted hvor jeg er velsignet med stor plass utenfor er nesten som en drøm. For meg har det ikke vært slik at jeg har kunnet velge på øverste hylle hvor jeg ville bo, så da jeg fikk leie dette stedet var det nesten for utrolig godt til å være sant. Forrige sted var vendt ut mot en parkeringsplass. Stadig var det bråk hos naboene, og det lå så langt vekk fra buss og by at jeg virkelig måtte "arbeide" for å trives sånn noenlunde. Jeg fikk det ikke helt til, bare nesten.
Så da jeg flyttet alle tingene på lager for å kunne oppholde meg lenge i utlandet var det egentlig på høy tid. Planen var å være borte lange tider i flere år, men planer blir ikke alltid det en tenker.
Det skjedde ting hjemme, som gjorde at jeg absolutt ville være hjemme mye.
Så nå har jeg et sted jeg liker å bo, og det er en stor gave.
Havet er nært og turmulighetene er mange.
Bare å ta sekken og gå akkurat hvor og så lenge jeg vil.
Bussforbindelsene er gode, så gode at jeg bestemte meg for å leve uten bil.
Jeg trives med livet.
Gjør du?
Ha god tirsdag !
Synnøve Sætrum
