Tanker om nikab og presidentvalg ei morgenstund....

" Mange undrer seg over hvorfor IRN har valgt å gjøre dette, og i hvilken grad de selv forstår eller reflekterer over hvilken effekt dette får i samfunnsdebatten " (Berit Hagen Agøy)

Undertegnede leser aviser på nett. På bordet foran meg ligger også "Klassekampen" fra de siste dagene.I torsdagens avis leser jeg at Den norske kirke, ved Berit Hagen Arøya (generalsekretær i Mellomkirkelig råd)stiller seg skeptisk,  til ansettelsen av Leyla Hasic som administrasjonskonsulent i Islamsk Råd Norrge (IRN).
Leyla Hasic bruker niqab, og det er det blitt samfunnsdebatt om. Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn som er paraplyorganisasjon for 14 ulike Tros - og livssynssamfunn har drøftet
saken, men har ingen samlet mening om ansettelsen. Kanskje ikke så underlig siden både DNK
 og IRN begge er medlem der.

Undertegnede har ikke deltatt nevneverdig i noen klesdebatt. En skal holde tunga meget rett i m
unnen for ikke å støte noen, eller at andre noen skal ta uferdig diskuterte tanker og meninger til inntekt for et politisk syn jeg ikke støtter. Jeg er fortsatt i en prosess, og har ikke noe endelig og avklart syn.

Spørsmålene er kompliserte. Om man forbyr bruk av niqab så gir man samtidig kvinner som bruker plagget yrkesforbud, noe som vanskeliggjør integrering i det norske samfunnet. Lite ønskelig akkurat det, er det ikke?

Men, jeg spør meg om jeg ville trivdes veldig godt i en åpen diskusjon med den som ikke viser ansiktet sitt ? Jeg må bare ærlig melde at svaret er nei. Det betyr likevel ikke at jeg ikke anerkjenner kvinnen som må bære niqab som suverent individ, med samme menneskerettigheter som alle andre.
Likevel har jeg vanskelig for å akseptere bruken. Jeg oppfatter den som kvinnediskriminerende. Det er utfordrende å være feminist, og antirasist og samtidig være meget meget skeptisk til det heldekkende klesplagget.


Dog:  Jeg har vanskelig for å forestille meg at en maskert mann ville fått innpass i en hvilken som helst organisasjon. Ville han blitt akseptert som en likeverdig samtalepartner?

---

Første valgomgang i presidentvalget i Frankrike i dag. NRK melder at flere titusener værpnede soldater og politifolk er utkommandert for å sørge for orden, ro og sikkerhet over hele landet.
Jean-Luc Melenchon eller LePen?Håper på det beste, og frykter det verste. Vil terror-frykten tjene Le Pen? Jeg sitter ganske stille og følger med i det som skrives, men har ikke kunnskap nok om fransk politikk til å kunne trekke noen konklusjon. Venter og ser, og det er jeg antakelig ikke alene om.

---

Sånn kan altså et vanlig lite menneske sitte i kjøkkenkroken og tenke om den store verden en søndag formiddag i april. Utenfor lar den store varmen vente på seg, men jeg skal ta en runde med spade or grafse. I vinduskarmene står ulike krukker med spirer. I år følger jeg rådet om ikke å sette sårbare vekster ut før 17 mai.

Ha en god søndag.

Synnøve Sætrum

Langfredag 2017

Langfredag og tankene kretser om Jesu´lidelse og død på korset. 

Til ensomheten som ble ham til del, og ordene 

Dagen er sorgdagen i påsken.

Andre steder på jorda pisker troende seg selv, og noen henger seg sågar opp på kors for å leve med i lidelsen denne dagen. 

I vår del av verden feirer vi påske på roligere vis. 

Selv om en ikke er av de ivrigste kirkegjengere kommer en ikke utenom det.

 Påsken gir noen gode fridager for den som er i arbeid, men uansett er den stille uka akkurat det. Stille og til ettertanke.

Cimabue

...

Så drev de naglene gjennom kjøttet

som skalv og sitert, knyttet seg. Og klang

av jern mot kobber reiste seg og sang.

De slo. Men tonen sank, til den forødte

seg taust i treet. De la sten til støtte

ved foten. Og en siste moden gang

bar treet frukt - det bar! Og frukten hang

- uendelig forløst hang den og møtte

seg selv befridd og fullbrakt og velsignet

i frøet, fryktens frukt og hjerte. Se!

En meter over dem hang den og lignet

et menneske som, spikret til et tre,

har senket hodet og som oppgir ånden.

Mens naglen lyser som en sol i hånden.

(Jens Bjørneboe)

Synnøve Sætrum

Hvem er det som tjener på det?

Undertegnede skummer nyhetene.

Nok til å få med meg, i det minste, overskrifter og ingress. 

Det er blitt slik at jeg ikke graver meg ned i dybden av alt som presenteres i dagsaviser på nett.

Noe som skyldes at det ofte ikke finnes noen dybde. 

Store deler av journalistikken synes overfladisk og markedsstyrt. 

For årevis siden jeg sa opp abonnementet på lokalavisa. 

Først og fremst fordi den etter hvert nesten bare inneholdt reklame.

 Hva er hensikten med å drukne i den? 

Noen av oss blir ikke fristet til å kjøpe duppeditter vi slett ikke trenger.

 Interiørblader leser jeg ikke, og jeg står godt i vissheten om at jeg ikke har et hipt, kult eller trendy hjem. Overfladiskheten får jeg likevel opplevd mer enn nok av, om jeg ikke skulle ha det mitt i snuten her jeg lever mine timer.

 Å avstå fra lesing av Dagbladet eller VG  betyr ikke at man ikke får med seg nyheter. 

Skal man lese, høre eller se dybdejournalistikk må man finne noe annet.

Radioen står på, internettet besøkes, jeg leser ukeaviser og tidsskrifter.

 Podcast i stort omfang er blitt en del av hverdagslivet, og jeg leser noen blogger. 

(En og annen sjelden gang leser jeg de økonomiske avisene.)

Denne tirsdagen har jeg tenkt noen øyeblikk på terror i Sverige og Egypt. 

Reflektert over pressedekningen  til NRK begge steder, og undret meg...

Forskjellene er åpenbare selv om det handler om samme fenomen, og jeg tenker:

Hvem er det som tjener på det? 

Synnøve Sætrum