Vinter og snø.. Hvor i himmelens navn er de som brøyter, og sover de når de først er på jobb en veldig sjelden gang? Høietun vinteren 2011. Et kjent syn for en skarve amatørmåkker, dvs fotografen: Synnøve Sætrum
Det hjelper ikke med den skarve snøfreseren i borettslaget. Den himmelske korrekturlakken tvinger faktisk verden og veiene her i kne. Intet er så stille som sne heter det jo, sant det. Intet er så enerverende over tid heller etter mine begreper. Her i min verden og tilværelse synes verden statisk. Helt stillestående - frossen- nedsnødd. Her i dumpa har vi ikke sett ei skrape på uminnelige tider. I den perioden her skulle vært saltet eller strødd så vi ingen heller. Er det tomt for salt, så er jaffal ikke vi på indre indre prioriterte.
Ei heller med grus.
Jeg synes ikke det er eksotisk, eller sagt i klartekst: Jeg er drittlei ekstremvær og vinter, og lengter etter en annen tid. Jeg befinner meg visst på feil klode, her er så underlig og så videre...
Tenker jeg ikke skal ha det slik mer om vinteren. Må finne ei annen løsning. Jeg har heldigvis en plan.
Man får god tid til fintenkning når man sitter innesnødd uke inn og ut.
Sånn blir det bare. 6 måneder snø hvert år blir for mye for psyken.
For mye av noe er og blir akkurat det: FOR MYE...
Ok, så er det sutring sammenlignet med verdens elendighet, men det får så være.
Jeg sutrer, ergo er jeg.
Verden ja. Det er spennende når den ikke er statisk. Uroen sprer seg i den arabiske regionen iflg. massemediene. Demonstrasjoner både i Iran, Jemen og Bahrein. Måtte de gode demokratiske kreftene vinne gjennom over alt sier jeg igjen. Unner all verdens undertrykte et annet liv.Både rettighetsmessig og materielt. Hvordan skal vi egentlig kunne forsvare at bare en liten del av verdens befolkning har dekket basale behov, og at en enda mindre del velter seg rundt i luxus hinsides forstanden. Hvor lenge skal vi samlet gå for systemet med å ta fra de fattige og gi til de rike? Eller godta at noen få setter dagsorden, får føre ordet. I det hele tatt bestemme hva ordet skal være? For meg strider det mot all logikk. Det er et hell for demonstrantene at de ikke har snø der nede, om dere skjønner hva jeg mener ;-)...
Her om dagen hørte jeg sagt; "Fordelen med blogger som dine er jo at ingen kan sensurere deg". Det er sant det. Veldig sant. Det er ei lise for et skrivende menneske å ha denne muligheten. Ikke har jeg noe liggende på et forlag, ei heller har jeg spalteplass i noen avis eller tidsskrift eller lignende. Men, jeg har stadig noe tekst på hjertet. Tekster er jeg full av hele tiden. Sånn er det bare. Så hurra for bloggmuligheten. Dessuten er det deilig å være litt mot strømmen som sier at vi "gamle" ikke henger med. Ok, jeg skriver ikke fra en pod av noe slag, men jeg skriver. Ikke har jeg millioner av lesere, men noen er det.
Nei, tilbake til det der med fordelen med blogger som min...Hva betydde det egentlig?
At ord jeg skriver hadde vært sensurert allerede, om andre enn meg hadde hatt tilgang på disse sidene?
Eller bare at noen ønsker en annen kontroll med bloggerne?
Om man skal se litt sånn maktanliggende på saken. Dog, det kan jo hende at det var en lovprisning av ytringsfriheten. At den finnes også for sånne som lille meg. Er det sånn at bloggere har noen påvirkning i det hele tatt? Jeg mener, noen sier de aldri leser en blogg. Andre forbinder blogger med ungdomsgreier som bare handler om klær, utseende og å være kul... De har millioner av lesere enkelte sånne.
Det har ikke jeg. Jeg er nok antakelig for uinteressert i utseendet mitt og interiører av alskens slag. Kanskje det heter å være for lite materielt orientert, hva vet jeg. Eller kan hende det er noe helt annet her som jeg ikke får helt taket på? Man har jo blindfelt for f...!
Vel, nå skal jeg ut og forsøke spa fram bilen. Ta et overblikk over ståa i "snør", og se om det er mulig å skaffe seg noen timer sosialisering der ute i verden. Man kan jo ikke gi seg uten et ærlig forsøk... Zen-tiden med spaden i hånd er verdifull sier de vise. Her skorter det likevel litt på motivasjonen, men jeg er av dem som kan ta meg på tak og tvinge meg selv. Så det er bare å finne fram snøklær og annet utstyr.
Som om ikke manglende måkking og skraping holder, eller at "naboturtelduene" krangler høylydt (at de gidder...), fikk jeg for sikkerhets skyld mobilsendt krokusblomstring vest i Norge.
Der skjønner de ikke hva vi bakser med her sør. Heldige dere.
Det er bare å kose seg glugg. Intet å gå glipp av her i sør.
Eller skal jeg si snør...!
Synnøve Sætrum
