13 mai 2013

TANKER OM DET SOM VAR, ER OG KOMMER...

 
Bokfink utenfor vinduet mitt. Foto: Synnøve Sætrum


Aldri så lite formuleringssperre vederfares meg om dagene.
Har jeg egentlig mer jeg skulle ha sagt? Og om jeg har, hvordan skal jeg si det? 
Hmmm.. bare ett å gjøre: Skrive stengslene vekk. 
Lytte til sitt innerste og gjøre.
Den som skriver får se. 
Tankene gjør krumspring jeg ikke venter meg. 
Reiser og reiser.
Langt og dypt. 
Diktene mine har trange kår, de gode vendingene har pause, slumrer i skyggene.
 
Sinnet mitt varmer det som er, det som var og det som skal komme.
Mot meg strømmer minner, det jeg registrerer umiddelbart godt blandet med forventninger.
Jeg tenker på Mary. Mary var kollega på den første arbeidsplassen min, Kafe Karl Johan i Kristiansand. Jeg var snaut atten den gangen, og ble godt over tjue før jeg dro andre steder. 
Mary var rundt femti den gangen, og i mine ungdoms øyne nesten litt gammel. Hun var jo eldre enn mamma og pappa, så da så. Likevel var det hun, som uten å vite det, lærte meg at alder bare er et tall. For meg ble hun venninne på jobben. Det var fint og fredelig på skiftene med henne. Av henne lærte jeg det meste om kafedrift. (Mer enn nok til at jeg siden ,flere somre under min studietid, kunne være kantinebestyrer et annet sted.) Jeg husker hun fortalte meg mye om livet, om toleranse, tålmodighet og kjærlighet. Hun levde det hun prediket, og behandlet meg som en likeverdig og voksen. Hun snakket om drømmer og ønsker, og om livets nesten utømmelige muligheter. 
Da jeg siden flyttet vekk brevvekslet vi noen år. (Tro om jeg har brevene fra henne ennå?) 
Livet og tankene har mange dager det skal gjennom. Det er år siden jeg tenkte på henne sist, men siden jeg skal arbeide frivillig på kafe 17. mai kom hun og tiden som kafearbeider tilbake.
 
Datamaskinen i fanget skaper temperert ubalanse i virkeligheten.
Gjør buken for varm uten pleddet som beskyttelse. Tærne mine, som er så kalde, minner meg om denne vårens trange fødsel. Langsomt legger jeg ull over dem med. Får varmen tilbake.
Jeg hører dompap og grønnsisik kvitre etter solsikkefrø. En kjernebiter lander sky og letter igjen. Rødstrupen viser seg et øyeblikk. Jo, de er kommet tilbake småfuglene og synger alle dager. Brettene er tomme utenfor, og posen med. De får vente til jeg har skaffet nye. Kanskje ikke før i morgen.
Alle dager eier ikke motivasjon for butikkturer. For alt kommer seint dette året. "Seint men godt" heter det, og jeg velger tillit til at det stemmer. Forleden dag hørte jeg gjøken mens jeg fotograferte hestehov. Underlig blanding. Etter sigene skal man jo kunne bade når den gir lyd fra seg.
Jau jau. Bad den som vil, her gikk nettopp isen på det lille tjernet jeg passerer når jeg er ute og går.
Har sagt det før og sier det igjen: Står over til jeg er i Rhodos by.
Kroppen lengter øyeblikkelig til svømmetak i det krystallklare Egeerhavet.
Eseltaxi på Lindos er innen rekkevidde om man skulle ønske seg en tur opp til Akropolis.
Dra dit med båten, og ta bussen tilbake igjen. Anthony Quinn stranda, som egentlig ikke heter det, er ikke så verst den heller. Plutselig har jeg glemt navnet. Det var noen år siden sist jeg satte beina der.
Klosteret Panormites på Symi er kanskje et sted jeg skulle vært ei natt eller to enda en gang...
  Et godt sted kan man ikke reise for mye tilbake til.
To-tre år siden sist? Fire? Fem? 
Hvor lenge er det siden vi var der Lilly, Berit, Solvor og jeg?
Det var en fantastisk tur til den lille øya, og helt utenfor turistløypene der.
Jeg husker solnedgangen mot den fredelige bukta der, klokkene i tårnet.
Lilly sang på gresk, og sola gikk i havet. Årene er gått, og Lilly er ikke mer.
Det har jeg fortsatt vanskelig for å forstå.
 
Nei, jeg får rykke meg tilbake til dagen i dag. Den eneste jeg kan være sikker på. Andre garantier finnes ikke. Evig her og nå. Ikke sant? Tidlig vår er tidlig vår, og kanskje blir sommeren lang og varm når den endelig er klar til å komme. Balanse i regnskapene blir det nok på en eller annen måte.
Kanskje er det slik fatt med ordene jeg ruger på.
Varme og tid er det som skal til.
Før jeg egentlig har fått sukk for meg har jeg skrevet ned tanker om det som var, er og kommer.
Her jeg sitter med ryggen mot lyset kan hva som helst skje, og snur jeg meg ikke kan jeg gå glipp av noe. Det er bare å dra seg opp og komme seg ut i dagen !
 
Synnøve Sætrum