24 august 2014

GRESKE ØYER NESTE...



Heldige meg !
Enda en gang pakker jeg kofferten.
Mitt posesystem i sirlig orden.
Posedamen kaller enkelte av mine reisevenner meg.
Jeg liker at ting har sin plass. Må ha orden i kofferten, og så kan det være så som så med rengjøringen i enkelte skap rundt omkring. Jeg frekventerer som kjent ikke luksushoteller. 
Det krever enkelte forholdsregler.
Hva trenger ei dame på en måneds jumping på øyene i Egeerhavet? 
Bikini, håndkle, sommerkjole,shorts, sommertopper, sandaler og solkrem. 
Bare litt å ha på seg til kveldstid, og ellers ikke så mye.
Er vi heldige trengs ikke en eneste sak med lange armer.
En stykk slik blir med. Jeg må jo ha noe på flyet for der er det kjølig og når vi kommer oppover igjen er det skikkelig høst i Norge. Så jeg har hatt strykebrettet framme og nå ligger alt der... Skulle være det meste. Selvfølgelig kommer jeg ikke uten om det viktigste; -medisiner for ukene, og attester som viser at jeg bærer dem. Kan ikke reise med alt i den originale emballasjen. Det ville tatt en hel koffert. Jeg talte, og talte enda en gang, og enda en gang i går. Slikt er nøye. Så er det Europeiske reisehelsekort, og annet forsikringskort. Passet, billettene og bankkortet må også med. 
En kommer ikke langt uten Euro. Det er en viss spenning knyttet til det; 
- Hvor langt kommer jeg med de jeg har til rådighet? 
Hellas er på vei mot slutten av turistsesongen. Det skal bli spennende å se hvor mye rom som står tomt, og hvilke priser en kan få prutet seg ned til. Fortsettelse følger...

Vi vet ikke hvor ferden går. 
Har bare "banket" begynnelse og ende. 
Det vil si landing i Athen torsdag ettermiddag hvor vi skal være to netter. 
Eventyret ender med fem døgn på Rhodos.
Jo da: 
Rhodos i mitt hjerte for evig !
Slik er det bare.
Dagene i mellom blir til mens de kommer.
Jeg gleder meg vilt. 
Avslapping.
Rekreasjon.
Varme.

Jeg sitter her med iskalde tær, og har akkurat trukket på meg enda et par sokker. 
Det høstes. Kroppen er så smått begynt å stivne, og jeg er trøtt. 
Søvnbehovet har økt radikalt sammen med anelsen høst.
Siste uka er det blitt tolv-fjorten timer i døgnet. Minst. 
Som mange ganger sagt så håper jeg alltid at denne høsten skal det ikke skje. 
Mens jeg er myk, og mye mindre søvnig i varmen er dette nærmest utopisk.  

Med stor takknemlighet i hjertet mitt legger ut på ny helse- og oppdagelsesreise til de greske øyer om bare noen dager. Jeg gleder meg mer enn vilt. Greske øyer neste.

Synnøve Sætrum

19 august 2014

Solnedgang og spørsmål . . .

Solnedgang august 2014. 
Foto: Synnøve Sætrum


Jeg fotograferer en solnedgang og den minner meg om livet og medmenneskene. 
Lysten til å skrive noe om det melder seg. 
Døden har vært nærværende, og gjort livet sterkere.
Gjennom de andres død blir jeg minnet om min egen dødelighet samtidig som jeg fokuserer mer på dagen i dag. Det er så mange spørsmål, og færre svar. Å være et nordmenneske betyr å leve i fred, ha primærbehovene dekket og tid til å reflektere. Et udiskutabelt privilegium i en heller fæl verden. 

Her i mitt sjette tiår på jorda minner den sterke solnedgangen meg om at sommeren er på hell. 
Høsten er på vei, også i livet. Jeg merker det kjølige draget når jeg er ute. 
Over natta er det der, og ikke til å debattere med. Høstens kjølighet kjennes på kroppen. 
Konkret og abstrakt noe som er underlig å grunne på.
I livet har jeg ennå en anelse sommer i håret og håp i blikket.. 
Jeg tror fortsatt på kjærligheten som den eneste begrunnelse og kraft.
Jeg har ikke sluknet, men likevel;
-Jeg var jo nettopp så ung og hadde sterk tro på at det aller meste av alt ville ordne seg.

Mye gjorde og noe gjorde det slett ikke.
Så øver jeg meg på forsoning med det som gikk til skogs, og takke for det som ble bra.
"The power of now"... 
Fantasien strekker ikke lenger, om du skjønner?
 Omfavne nået og ikke grunne så mye at det blir gruble... 
Mitt indre summer noe som glipper.

Samtidig nyter jeg en solnedgang, eller noen lune timer på et berg.
Jeg lever, er ikke aske eller vind. Fortsatt gjelder det å samle øyeblikk en husker og leve mens en kan.

Menneskene som er gått ut av tiden forteller meg at siden blir alt ingenting.
Det er blitt litt for mange siste tiden.

Mye død, mye sykdom og noen svik fyrer på tankene som handler om være eller ikke være.
Døden smerter. Sykdom skremmer og sliter. Svik svir og suger krefter.
Noen ganger aner jeg ikke hvordan alt sammen skal håndteres 
Refleksjonene vandrer. 
Drømmene hvisker.
Jeg tråkker over terskelen til nye erkjennelser, og jeg nynner gamle toner.
 ...

Når noen går blir de som er igjen tydeligere for meg.
  Medmennesker er ikke den siste samtalen, men alle ord og handlinger gjennom hele relasjonen. 
Fortiden er ikke nåtiden. 
Like lite som dagen i dag er framtiden. 

Da jeg var yngre hadde jeg ei forestilling om at jeg kom til å bli sikrere med tiden. 
Finne svarene liksom.  
Det ble ikke slik.
Revolusjonært er det ikke:
Jeg fortsetter livet i spørsmålene !






Synnøve Sætrum






18 august 2014

ÅPNE OG LUKKE...


Åpne og lukke.Noe bare er sinnsro. Som et fjellvann, ei moltemyr eller en molo badet i rosa kveldslys. Debattene uteblir, ordene forstummer. En åpner for roen og lukker for debattene.
 Gavene gir den som bare er i og med. Tilværelsen kjennes balansert, men du fryser på føttene.

Åpne og lukke. Døden åpner for sorgen når kjære mennesker går ut av tiden. Smerten ruver mens alle etterlatte strever med godtakelse og savn. Sorg og savn gjør vondt, men åpner for gode minner. På sikt fungerer det vi gjør, i øyeblikket vet du ikke hvordan du skal håndtere alt dette.

Åpne og lukke.I et land der det materielle overskygger alt annet kjennes motet litt rustent og det sjelelige  du skal bære litt stort. Huden blir for klam, dagene for lyse. Du kommer ikke helt ut av rundkjøringene, og trekker pleddet godt over kroppen.

Tenner et lys.
Brenner et minne.
Drømmer et håp.

Synnøve Sætrum





HØST


klarheten visker tvilen vekk 
den kjølige tiden kommer

høstens flammer
brenner sommerens farger ut

varmen vandrer stille 
mens 
vinterens føtter venter på trappa

Synnøve Sætrum


16 august 2014

REISE MED LYSET . . .

LISBETH AMALIE MØRK TIL MINNE



Noen ganger må livet slamre skikkelig med dørene før jeg skjønner tegninga, husker at alt har en ende, og at det er det evige her og nå som gjelder. 
Jeg blir minnet om hva som er det vesentlige, det viktige og betydningsfulle for meg i min eksistens. Etter drøye femti-to år  i livet vet jeg at gode venner dør, kjærester dør,besteforeldre møter evigheten, noens barn dør. Alderdom og sykdom er realiteter som ikke sjokkerer lenger.
Alt er forgjengelig og livet hamrer og hamrer det. 
En dag skal tiden legge lokket på meg.  
Det betyr ikke at jeg ikke kan klamre meg til illusjonen om det motsatte. 
Jeg håper på uendelige rader nye sjanser og den reine og ubrukte dagen i morgen. 
Sånn er det å leve. Til krefter større langt større enn meg selv seiler bønnene om at alt det beste må hende alle jeg elsker. Også i møtet med andre universer og andre dimensjoner. 
Det finnes tidløs hvile og håp i den innerste "samtalen".

Dødens definitive stillhet holder meg i hånda.
Realitetene hvisker til meg, men likevel;
Vil jeg ikke slippe lyden av spadetak i jorden inn.
 Den som graver en grav...  
Absurd for den som lever og ikke vet noe annet.
 Døden blir for mektig, evigheten for ubegripelig og jeg tviholder på det som er.


REISE MED LYSET

Lysår borte 
er min barndom,
lysår borte
er min død.

Mitt liv
reiser
med lyset.

(Tone Schwarzott )



Lisbeth Amalie, venninnen min gjennom 28 år, døde 3. februar. 
Helt siden jeg fikk meldingen om at hun var vandret har tankene og følelsene vært mange.
Jeg har grått, grunnet, smilt og ledd for meg selv. 
Husket og husket.
Minnene er mange og mangfoldige, spenner over et helt liv.
Hun lærte meg uendelig mye, og hun var et av de sterkeste og tapreste menneskene jeg har fått lov å kjenne. Akkurat hvor, hvordan og når vi møttes og ble venner sitter spikra.  
Som samtalen vi hadde den siste dagen i fjor høst.
Jeg håpte på å se henne igjen, men visste nok innerst inne at det var ønsketenkning.
"Typisk. Nå som alt hadde ordnet seg, og så kommer dette...", sa hun.
Nei, hissig kreft gir ikke ved dørene.

 I dag har vi tatt Lisbeth's aske i hendene og strødd den i havet. 
Det var solskinn ved Odderøya, mens vi lot henne reise videre.
For meg var stunda vakker, vemodig, skjønn, sterk og sørgelig på samme tid. 
Hun ville likt det det er jeg brennsikker på.
 Sørlands-snekke-tøff-tøff-tøff godt blandet med spontan høytid. 
Det var verdig, og det var i hennes ånd.

Jeg sitter i lenestolen og det er blitt mørkt utenfor. 
Seinsommeren bærer høst i seg. 
Tre stearinlys brenner. 
For Lisbeth, for vennskap og for livet.
Skyggene faller på veggen bak og måneskinnslampen over det røde pianoet.
Og jeg tenker som mange før meg:
Lys og skygge hører sammen.
Livet og døden vandrer hånd i hånd.

Takk for alt jeg fikk dele med deg vennen min.

Reis i fred.

Synnøve Sætrum