07 januar 2012

Tidlig formiddag i "The King's Home"

Ao Takiap. Foto: Synnøve Sætrum

Kaffe og pc på senga. Sola skinner utenfor "specially for you", som huseiern uttrykkte da jeg vandret etasjen ned og hentet den. Selvsagt tenkte jeg. Han er en meget spesiell kar. Kona like så.
De har mange gode råd å gi, og jeg suger til meg. Deilig med folk som kan snakke skikkelig engelsk. Tror jeg har vært litt underernært på det ei stund. Blir for mye språk uten hode og hale.
Thai-engelsk åpner ikke for dybdekonversasjonen, og språket her kan jeg jo ikke et kvidder av.
Det holder ikke med å kunne si god morgen og takk.

 Det er tidlig formiddag i Thailand og jeg har min turs beste søvn her i "The kings home". Antakelig fordi senga er mykere enn gjennomsnittet. Korsryggen er lykkelig og skuldra nesten "healet"...
Om litt kommer dagen til å begynne med frokost på en liten kafe ved bussholdeplassen. Den nytes før bussen går til Ao Takip. Der blir det sol og bad ennå en dag. Kjenner på skjelettet at det er akkurat som det skal være. Ligge på solstol med tærne i vannkanten og bare nyte det dekadente liv. Strandfliken der er ei lita perle som masseturismen ikke har klart å spolere helt. Dvs. den er på god veg frekventerer man kafeene rett overfor. Dyr og dårlig mat. Så vi har funnet ut det lønner seg å gå en kilometers veg etter stranda og spise der landets innbyggere får sitt. Der er maten god og prisene like så.
Jeg er blitt en ihuga fan av blikk-krus og krakk. Det autentiske er dog det beste, og rimeligste også for den som reiser på budsjett. Kopier er og blir bare dyre turistkopier. Jeg opplever at sier man man er fra Norge går prisen i været med et smell. Ingen rom for pruting av særlig slag eller noe som helst. Vi har rykte på oss for å være løene alle sammen. Undertegnede er jo ikke det i det hele tatt om hun sammenligner seg med gjennomsnittet i Norge, hun befinner seg faktisk langt nede på statistikkene for inntekt. Det er nå en gang ikke en krøsus-tilværelse med uførepensjon. Men, jeg skjønner jo jeg kan oppfattes slik sammenlignet med resten av klodens fattige( he...så fikk jeg sagt akkurat det der ennå en gang..). Så jeg starter ingen konversasjon med å braute brystet fram og si jeg er norsk. Ikke noe lurt triks for budsjett-reisende. Derimot går det helt fint å begynne med hilsen på språket her. Da ler de godt. Hvis jeg forsøker gjenta noe noen har sagt enda bedre. Antar det høres temmelig vilt ut. Å snakke språk nesten uten vokaler er mer enn utfordrende om jeg må si det pent.
Akkurat som noe av engelsken thaiene presterer.

Nei, kaffekruset er tomt.
Det er på tide å komme seg ut i verden og nyte enda en dag i 'smilets land'.

Fortsatt god helg!

Synnøve Sætrum


Give peace .....

Working class hero - John Lennon