12 desember 2011

GET RHYTHM

Solslikkende bakoverlente dager på Kamala Beach...

Ettermiddagsliv i Siam Guesthouse, Kamala.  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg er helt ordinær forutsigbar solslikkende turist nå om dagen. 'Laid back' på solstolen. Ren nytelse rett og slett. Vil du ha ro og fred og passe mye folk på akkurat passe stor strand er Kamala anbefalt uten et eneste forbehold. Pakk og dra. Ryk og reis... ;-) 
Jeg leser mye om budhisme for tiden, men har ennå ikke kommet opp med noen dypere forståelse. Gamle religioner krever sitt, og jeg må nok yte mitt om dypsindighetene skal ramme meg. Overflatestudier er akkurat det, og lenger er jeg ikke kommet. Har det for travelt med å svømme i grønt hav, smøre solfaktor pist og hist, og bare være menneske mens solen går sin gang... Har det så flott at jeg 'kan ikke annet enn klage'.... ;-)
Noen ganger er livet som ubestemmelige fettslingser i pølsa. Å kalle det godt ville være pent sagt overdrivelse. Man nesten brekker seg og kunne egentlig vært opplevelsen helt foruten. Men, andre ganger ligner livet kjernen, rosinen i pølsa. Det er det beste av det beste, og man ville ikke unnvært opplevelsen for noe. Med andre ord:
Hurra. Jeg sitter i ei myk deilig seng. Putene er gode mot ryggen. Tv-en sender mest asiatiske kanaler, men det gjør ikke noe. Her er doble dører som stenger eventuell støy utenfor ut, og ditto gardiner med tanke på sola. Jeg har ellers tenkt å sitte på verandaen og se sola stupe i havet. Her er skygge om morgenen og skygge om ettermiddagen. Mellom buskene ser jeg stadig badende mennesker i det grønnblåe havet. Slikt hører med til fasilitetene her på bruket. Gulvene er så reine at man kan spise av dem, og badet er av atskillig bedre standard enn det jeg har i heimen. Rett og slett det beste jeg har sett siden gudene må vite når. Her drikker jeg min egen kaffe til frokost og ettermiddag. Denne første morgenen i Kamala var det ei lise å riste brød og legge på smør, servelat og ost.  Kose seg utenfor. La tid være tid. Nydelig hadde jeg sovet, og ingenting hastet. Rimelig stille og rolig også.  Gå over vegen og runde et hjørne og så var jeg på stranda uten å måtte trave langs en veg som egentlig ikke passer for trøtte halvunge damer når man akkurat har gnidd søvnen ut av øynene. 
Utsikt fra solstolen min Kamala Beach mandag 12. desember 2011.  Foto: Synnøve Sætrum


Siam Guesthouse er en oase for den som har vært i Karon må vite. Her utgytes ikke et vondt ord om strand og vann borti de trakter. Ei heller noen klage over den suverene maten på restauranten rett over gata der vi bodde. Men: Skal du til Karon så finn deg ei roligere «lomme» å hvile ut i enn Karon Guesthouse. Der blir ingen ordentlig hvile om du ikke er nærmest stokk døv og bortimot blind. Hadde jeg kommet dit som intetanende forventningsfull pakketurist med mine skarve fjorten dager til disposisjon hadde jeg strigrått. Da jeg så kakerlakkene pile over gulvet i går kveld tenkte jeg ‘det var det jeg visste’. Rotter, skorpioner og annet observert (i den umiddelbare nærhet utenfor) skal jeg ikke utbrodere noe videre. I Karon Guesthouse lukter det for innestengt og gammelt der til at det kunne bli reint om de skrubba golvet aldri så mye. Madrassen i senga viste seg etter hvert å være redselsfull, for ikke å snakke om putene. Skrekk og atter skrekk og gru, og så den vanvittige støyen som aldri tok slutt. Festen og bilen sover ikke i Karon. For sikkerhets skyld har de ikke ordentlige vinduer i bygget… Så både eksos og støy forblir ikke ute.  Men, damene i resepsjonen er kjempehyggelige. Det skal de ha. Sitter der trofast hele døgnet, og er ikke sure og gretne likevel. Thailand lever stadig opp til smilet det kjennes for.

Nok om det. Nå sitter jeg altså i Kamala. Ei fredelig lita strand med tilhørende strandvei. Den bor jeg i. Her er nesten ikke trafikk, og jeg ser havet... Noen vil kalle den periferi og langtvekkistan, jeg sier det er mer etter mitt hjerte her. Stranda har form som en parentes her den ligger mellom de store. Sanden sliper huden under beina her også, og vannet er klart. Dessuten er strandpromenaden bilfri, så man kan være både svimete og trøtt uten å risikere noe som helst.  Når man leier med utsikt mot storhavet får man panoramavinduer på kjøpet. Så nå sitter jeg enda en gang denne mandagen og ser på havet og nyter dagslyset sammen med mitt første krus ettermiddags kaffe. Denne dagen har jeg bare vært solelskende turist. Lagt i skyggen når det har passet. Spasert stranda fram og tilbake to ganger, slik at man ikke blir for feit i fisken. Har slikt å gjøre. Jeg spiste nydelig spagetti med grønnsakssaus til lunsj. Det ble kalt bolognese, men var mye bedre. 20 kroner med vann. Det eneste jeg måtte ha å klage på er at jeg må ned trappa og inn på Iris kafe for å få koblet meg på internett. Vel, det er for mye elendighet og lidelse på kloden til å nedlate seg til den slags. Kafeen har utmerkede signaler, utmerket betjening og utmerket kokosnøtt. Den ligger for sikkerhets skyld i samme bygningen som jeg bor i. Trapper er godt for lårene har jeg latt meg fortelle. Hva lår ellers kan være brukanes til sånn rent utover at de sitter øverst på beina skal jeg ikke begi meg inn i noen støtende refleksjoner rundt.
Jeg har ellers sett et par merkverdige juletrær her etter vegene, men ellers er det ikke mye som minner om kulde og snø og ribbefett. Om her er «smørkrise» eller ikke er egentlig ett fett for den som ikke skal bake ei eneste julekake.

Ha en fortsatt utmerket mandag.  

Thailandsk 'juletre'... Foto: Synnøve Sætrum


Synnøve Sætrum