"Do not go gentle into that good night. Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light..."
(Dylan Thomas)
.JPG)
Foto: Synnøve Sætrum
Et åndedrag, et kyss, et kjærtegn, et samleie, ei kule, et slag, et spark unna rammer døden. Alltid like sikker som livet.
Milliardene går samme vegen.
Det gis ikke ved dørene i denne saken.
So what?
Stille, udramatisk og beskyttende forteller mamma:
"Bestemor er død".
Ungen tier, tenker seg om og spør:
"Hvor er hun gått hen da? Kommer hun aldri tilbake? Hvordan er det å være død mamma? Er det vondt? Er det stille? Er det kaldt der? Fryser hun i jorda mamma?" ...
En trenger ikke ha grått hår eller posebuk for å begynne sine funderinger over dette store ubesvarte mysteriet. Det skal merkes at man lever...
Hun erkjenner tidlig at døden alltid lever som et livets naturlige paradoks.
Annerledes skal det aldri bli. Sikkert som snus, sikkert som livet.
So what?
Jentungen vet en del om hvordan det er å være levende, men døden i sin væren kommer hun ikke til å kjenne før hun selv dør. Hun er litt redd for å dø. Gruer seg fordi hun ikke vet. Blir det mørkt, mørkt som i søvnen? Eller blir det ingenting? Hva er ingenting? Hvis ingenting er som det hun kom ut av før hun gikk inn i tiden er det ingen ting å være redd for. Kanskje.
So what?
Tidlig, tidlig forstår at ingen hun kjenner er kommet levende tilbake derfra.
På søndagsskolen lærte hun at Kristus stod opp fra døden, men han fortalte ingenting om hva de døde timene inneholdt. Bare at han var kommet tilbake "for å dømme levende og døde".
Det blir liksom en annen historie, ikke fattig trøst en gang.
So what?
Synnøve Sætrum
