SUITCASE OF MEMORY'S

Blomst fra ei vulkanøy i Atlanteren.

 Foto: MEG

Tenker på sydens varme. Bilder av lange promenader, fantastiske måltider, hyggelige folk, perfekt reiseselskap, dager og kvelder i ren velvære. Alt godt som tenkes kan og vel så det. Tilværelsens overflødighetshorn i en verden hvor mennesker sliter for å overleve. Mange bukker under av både sult, sykdom, krig og terror. Jeg har tak over hodet, klær på kroppen, trygghet for økonomien enda jeg er kronisk syk. Jo jeg har da virkelig vunnet i lott i verdenssammenhengen .Både kvelds-drømmer og dagdrømmer. Spekulerer og tenker ut hvordan jeg skal få rå og mulighet til å være borte de mørkeste vintermånedene heretter. Det betyr at jeg må kutte ut noe, og jeg tenker det blir bilen. Har kalkulert meg fram til at jeg kan få en god vintertur av å droppe den utgiften. Kroppen en i ulage, jeg har søvnproblemer og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til i dette nesten evige mørket. Jo da jeg vet det er mørkere i Nord-Norge, men der flyktet jeg nå fra for mange år siden. Bor i sør nettopp på grunn av klima. Sånn som det tradisjonelt har vært er det større sjans for sommer her nede. Det trenger de fleste. Vel, nå er det november og den mørkeste måneden. Jeg kjenner på meg at dette eksperimentet jeg nå holder på med lærer meg at det er eneste muligheten. Være heime i november, desember, januar og februar er ingen lys ide. Jeg prøver igjen fordi jeg har vært noen vintere i Thailand, bare for å oppdage at landet trekker i meg hele tiden. Det gode livet, den sunne maten, all masasjen, alle smilene, stemningen. I det hele tatt alt det som forandrer en for bestandig når det kryper inn under huden blir liggende der og rope, og jeg hører, og jeg lengter. Det er nemlig sånn at en ting er å sitte her i min verden om sommeren, reise på noen ferier utpå høsten, som jeg er uendelig takknemlig for.  og tro det skal holde. Sånn er det ikke. Det blir mørkt og min deppresive åre blir større. Verken rundtomkring blir sterkere, og jeg blir passivisert. Blodtrykket går opp, og sukkeret like så. Ingen heldig utvikling. Selvsagt kunne jeg vært ute og gått hele dagen, men jeg greier ikke motivere meg til så mange timer. Det blir det plikttimen, og et par ganger i uka noe mer. Når jeg har selskap er det enklere, men den turvennen jeg setter mest pris på ser jeg ikke for ofte. De venninnene jeg har her, og som jeg har hatt mange hyggelige turer med er på jobb og da blir det som det blir. Begrenser seg. Nei, jeg er ikke noe god på tur alene.

Foto: Synnøve Sætrum

På den andre siden og jeg vet det veldig godt så har jeg fått reist også dette året. Jeg er heldigere enn de fleste med at jeg har fått anledning til å være mange uker rundt i denne verdensdelen.Har sett steder jeg aldri har vært før, og nyter minnene. Slikt er en stor gave, og jeg tar det langt fra som en selvfølge. Tenker bare at stjerene må ha vært meg nådig og jeg har fått min skjerv av noe veldig veldig flott siste året. Takknemligheten er veldig dyp.

Foto: Synnøve Sætrum

Halv ett om natta innser jeg at jeg må slutte. Må legge meg ned og la Ole komme... Viktig det nå
Akkurat her og nå tenker jeg på at søvnen skulle vært her. Skal på en lang tur i morgen og kommer ikke hjem før til natta. Det er fem timer til jeg skal opp og likevel skriver jeg. Er ikke sovnet. Har hatt tre havrekjeks med hjertegod margarin og et glass cola zero. Plutselig tok suget meg, og jeg forsøker ikke kjøre i meg så veldig mye usunt på kveldstid. Men det murret i magen og det betyr også søvnvansker, så da var det bare hente....

Foto: Synnøve Sætru

Men, nå virker alle gode tanker. Jeg kjenner dyp takk for livet mitt, at jeg kan stå på beina alt jeg feiler til tross. Enda mer takknemlig er jeg for kjærlighet, vennskap, familie og venner. Hva skulle vel livet vært uten alt???
Gode mennesker er en gave, det hadde vært tungt å skulle være ensom hver eneste dag. Jeg elsker dere inderlig alle sammen.

Synnøve Sætrum

TIME AFTER TIME

BLÅTT LYS...

Foto: Synnøve Sætrum

Fotografiet her er fra turen jeg gikk i går. Den var frisk og lyset var blått. Igjen ønsket jeg meg et bedre og nytt fotoapparat, men det har jeg ikke økonomi til akkurat nå så da får det bli som det blir. Godt dette også, meget godt apparat jeg har arvet. Gjør meg veldig takknemlig å tenke på. Ingen selvfølge. Og, jeg liker ha det med meg når jeg vandrer ute. Siden jeg ikke har tenkt å konkurrere om å bli best i fotografering holder det for meg. Noen ganger ser jeg med linsa, og har flaks. Andre ganger er det en tanke, eller ide som får meg til knappen.
Det er hav på alle kanter her jeg bor, siden det er på ei lita øy i Norge. Landskapet er åpent og fritt, og det liker jeg veldig godt. Kan ikke huske sist jeg trivdes så godt på et sted i dette landet. Beslutningen om å bosette meg her tok jeg vinteren som gikk, og det har jeg ikke angret et sekund på. Her kan jeg puste selv om det er vinter.

Blått lys er vakkert. Jeg kikker på det nå, og vet det snart er mørkt igjen. Skumringen er et faktum og klokka er bare ti over tre, men sånn er det.

Den blå fargen jeg slett ikke liker er den regjeringa har for tiden. Ille, det er mye som er ille nå etter mine begreper. Samfunnsutviklingen liker jeg ikke i dag heller. Jeg skjønner ikke dette vanvittige fordomsfulle kjøret. Helt utenfor mitt rike å se på alle muslimer som terrorister. Det er en paranoia som ikke holder. Verdenssamfunnet går ikke til krig mot 1.4 milliarder muslimer, men mot IS. IS-angrep rammer flest muslimer har jeg fått med meg. For meg virker det som om frykten tar en del folk fullstendig, og jeg synes pressa er med på å piske opp stemninga. I dag leser jeg i VG at ekspert sier vi må leve med terror-trussel hver dag. Forsiden av avisa dette, så alle som står i butikk-kø ser den og så videre. Jeg stod ved kassa i dag og tenkte mye på hva det gjør med oss som medmennesker dette her. Så kom jeg på at jeg ikke kan gjøre stort med andre enn meg selv, men jeg kan i det minste ta bladet fra munnen og si jeg ikke vil leve i frykt alle mine dager. Da blir man fanget og ikke fri. Er det ikke nettopp det vi forsvarer? Retten til å leve og bevege seg fritt. Terrorister må jo aldri få lov til å diktere det. Ikke sant?  Jeg kjenner det er det eneste jeg er sikker på akkurat nå. 

Kanskje påvirker det meg mer enn de som har noen å snakke med daglig over kaffekoppen og middagstallerkenen? Jeg vet ikke, men stusser over noen tanker jeg har innimellom. Ikke vet jeg hvorfor vi ikke innfører strengere grensekontroll. Gjør det egentlig noe om vi må vise pass når vi beveger oss i Europa. Har jo gjort det før, og greier det nok igjen. Er overbevist om at det ville gjøre landet tryggere. Nei, jeg tror ikke at terrorister kommer plutselig nå med flyktningestrømmen. Våpen kommer vel med den frie flyten mellom landene? Blant annet!
 Vi er jo dog ikke medlemsland i EU, selv om myndighetene oppfører seg som det motsatte er tilfelle. Fri flyt av varer og tjenester kan vel lett bety fri flyt av våpen? Alltid er det pengene og bare pengene som rår. Det provoserer meg veldig veldig. 

Det mørkner, og denne teksten ble ikke det jeg hadde tenkt. Jeg lar den gå likevel. Har sittet her i fred i blått lys, og tenkt på de mørkeblå kreftene i samfunnet vårt. Blandede følelser og tanker ført til bloggs akkurat her og nå. De kom ut av nyhetene jeg har lest. Lenkene er nedenfor. Ha god mandag kveld, og vær nå snille mot hverandre.

Synnøve Sætrum

Om belgisk terroristjakt
Franske myndigheter ignorerte advarsler
Erna Solberg om terrorisme
Om islamister
IS-angrep rammer flest muslimer

HELLO - ADELE

Oss, ikke sant?

Halo

Lyset ditt vet du, lyset ditt, eller lyse mitt, eller vårt lys. Det tenker jeg på i dag ! 

Synnøve

SØSTERLIG HILSEN

Om jeg ikke får med meg absolutt alt av nyheter og informasjon så drypper noe inn. Jeg leser på nett, har helger med ukeaviser. Noe som er stas. Jeg er glad de ennå finnes. Ikke alltid jeg er politisk samstemt, men dybdejournalistikk er bra. "Morgenbladet" og "Dag og tid" er verdt å lese etter mine personlige begreper. Dessuten hører jeg mye radio. Bilder på skjermen er det mindre med etter som nyhetene blir mer og mer overfladiske og ensidige. Fysj både til den ene og andre norske tv-kanalen. Skjerpe seg! Det undrer meg virkelig at det kan se ut som om det ikke reises et eneste spørsmål om hvilke ærend de løper. Denne siste tragiske hendelsen i Paris er et meget godt eksempel. "Smi mens liket er varmt", og spre så mye frykt som mulig. Er det ikke akkurat det terrorister ønsker at skal skje?

Mens løssalgspressens "fotsoldater" løper beina av seg etter det frykteligste bildet  forsvinner oppmerksomheten fra alle andre sider ved verdensbildet. Usynlig blir det, og det er ganske skremmende. Jeg tenker på alt av forferdelighet, urett, undertrykking og annet som bare blir borte. Jeg vet ikke om dette er bevisste strategier for å frata opinionen innsikt i visse samfunnspørsmål. Om det handler om bevisst tilbakeholdelse av informasjon kan en jo bare lure på, men jeg gjør altså det. Kan det for eksempel tenkes at våpenlagrene rundt omkring på kloden er så fulle at de nå må tømmes? Nå sier jeg ikke at  jeg er for ekstremistisk terror, men jeg stusser litt på hvordan denne krigen mot ISIS skal foregå, for at ikke alt skal bli mye verre enn det allerede er. Kan ikke for det, men slikt ligger jeg blant annet og bakser med når søvnløsheten trer inn. Terrorister skremmer, selvsagt gjør de det. Hvilket ikke betyr at en slutter leve livet sitt som en pleier. Jeg mener likevel at massemediene bør ta seg et studie av "ansvarsplakaten" en gang ting før det kjører på med skremslene. Noen vil sikkert øyeblikkelig skrike at jeg driver med "konspirasjonsteorier" om jeg undrer meg litt på om dette handler om bevisst overseelse eller forglemmelse. 

Pengemakta rår, frykt og elendighet selger. Eller sex. "Samlivsekspertisen" dukker  nesten uten unntak opp hver eneste helg.Ja, og så er det denne kroppsfikseringen som aldri tar slutt. Å være ung jente i dag må på mange måter være veldig utfordrende og frustrerende om du skal holde kroppen "bra nok" opp mot det idealet som tegnes. Fryktelig, og etter mine begreper verre enn det noen gang har vært. Ja, for jeg har vært ung, pen også. Selvsagt trodde jeg ikke det den gangen. For idealkjøret fantes da også, om enn ikke så intensivt som nå. I dag er jeg ei voksen dame på snart femtifire, og for lengst ute av det store objekt-rushet. Aldrende kvinner er ikke gjengse sex-symboler, og på mange vis er det en lettelse. Det som derimot ikke er særlig morsomt er at den aldrende kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for alle mulig tenkelige og utenkelige vitser. Jo, da det er ikke sånn at jeg ikke kan le av noe som helst. De som kjenner meg vet at jeg både har humoristisk sans, galgenhumor også og en smule ironi på egne vegne. Men, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om den der massive greia som sier at kroppen ikke kan eller bør eldes som den er.  Plastikk-kirurgien er nå et udiskutabelt faktum. Jeg kjenner nesten ingen utenom meg selv som ikke har operert øyelokkene for å se yngre ut. Det er blitt ei sånn greie med at når du nærmer deg femti skal du det. Slapt skinn er ikke bra. Jeg skal ikke snakke om pupper og mager. Latterlig å henge seg opp i sier du? Og jeg tenker på den gamle hersketeknikken som handler om akkurat det. Man blir latterliggjort som gammel sur feminist når en nevner at det faktisk ikke er blitt noe bedre når det gjelder kvinnekroppen. Selv om det en sier er realiteter kjent på nettopp kroppen gjennom hele livet. Jeg tilhører de kvinner som for eksempel i løpet av livet utallige ganger har spurt meg selv om jeg ble oversett i en debatt fordi jeg oppfører meg "mannlig" og forventes oppvise "kvinnelige" egenskaper i sammenhengen? 

Jeg vet ikke hvor mange år vi er blitt tutet ørene fulle med at kvinnekampen er gått for langt, at nå har vi da likestilling og at det må være slutt med denne feminismen.Både menn og kvinner løfter pekefingeren og sier at en er på vidvanke med disse tankene. Noen ganger får kvinner skylda for impotens og det som verre er. Kvinner blir gruppevoldtatt verden over og får skylde seg selv fordi hun var akkurat der og da, der og da. Offeret for overgrep påføres skylden selv, og med det følger skammen. Ubegripelig at det kan sies vi ikke trenger kvinnekamp lenger. Kikk ut. Se på Norge, og se på verden. Kampen er mer nødvendig enn noen gang.  

Søsterlig hilsen

Synnøve Sætrum

MØRKE DAGER OG NETTER... INSOMNIA IGJEN...

Klokka viser 03:50 på datamaskinen min. Det er svarte natta. 

Jeg sovnet rundt midnatt, da hadde det vært mørkt i ni timer,  og så våknet jeg igjen 02:15. 

For en drøy halvtime siden hadde jeg vridd meg såpass at jeg kapitulerte og stod opp. Her drikkes te, og jeg har knekkebrød med ost. Jeg har planer for formiddagen, og tenker jeg skal kave meg opp om det bare blir få timer søvn. Mørketid er slitsomt. Neste år blir det Asia igjen så sant jeg står på beina, er alt jeg klarer tenke. Det er kaldt, men ingen snø. Noen etterlyser den fordi det blir lysere, for meg må den bare utebli absolutt hele vinteren. Sukk !

Så nå sitter jeg her i lyset fra ei bordlampe, ei stjerne i vinduskarmen og bare konstaterer jeg har store søvnproblemer for tiden. Jeg som har alt jeg trenger og vel så det. Uansett hvordan det er eller ikke er så har jeg det godt sammenlignet med mange andre på jorda. Har fått lov å leve i et land som fram til siste årene har vært raust og menneskelig. Hva det nå er i ferd med å utvikle seg til vet jeg ikke. Politikken som føres har uroet meg lenge. Når penger er det eneste som teller er det fare for at mange mange mennesker går i dragsuget. Så trekkes det bare likegyldig på skuldrene og sies:

 "Det er sånn det er, kan ikke gjøre noe likevel". 

Apati og oppgitthet godt blandet med frykt og grådighet, tenker jeg om mange mekanismer og systemer. Skremmende. Sort. Sørgelig. Ja, og så er det november. En måned til jul. "Kjøpefesten" som jeg ikke deltar i, og ei heller kjenner meg igjen i er snart i gang. Før terroren rammet Paris var markedsundersøkelsene presentert i nyhetene mange. Litt tyst om det akkurat nå, men det tar seg vel snart opp igjen.

 Det er for mange mørke timer i døgnet, sammen med alt for mye sørgelig å tenke på.Vi går mot et Europa og Norge som vi ikke kommer til å kjenne igjen. Flyktningestrømmen bare øker, og siste uka har en klam uro festet seg.   Hva er det som skjer med Norge? I dag vedtok de rådende myndigheter ei mange punkts liste som skal gjøre det så ille som over hodet mulig for mennesker i nød. Jeg blir lei meg og trist og sliten. Kudos til partiene som stemmer kulda midt i mot. 

TV2 gjør det de kan for å overgå alle andre kanaler om terror. Så jeg sa takk for meg på den frekvensen denne dagen. Det har vært slitsomt å forsøke holde seg oppdatert på hva som der føres til torgs. Nå har jeg fått nok. Ingen kritisk journalistikk, kun "smi mens liket er varmt". NRK er ennå hakket bedre, men de skal jaggu skjerpe seg der også, så de ikke går lukt  i samme smørja. 

Egentlig er det bare et å si: Det er mørke dager og netter for tiden.

Insomnia er det også.

Synnøve Sætrum

Å VÆRE FØLELSESMENNESKE BETYR IKKE AT MAN IKKE TENKER...

Foto fra Sverige !

 Jeg er for lengst blitt en smule filosofisk i vintermørket, men slutter ikke skrive.  I stedet for å sitte her og rote i depresjonen tar jeg skrivelysten og tankene mine tilbake. Om jeg ikke er noen kjent blogger eller forfatter, så har det å skrive vært meg og en del av hele mitt liv. Jeg startet med det fra jeg kunne kunsten, og har rariteter i form av dagbøker helt tilbake fra niårsalderen. Artig å få noen glimt av et barn jeg ikke helt husker. Det er meg, min håndskrift og mitt uttrykk. Jeg er glad for at noe av det ikke har forsvunnet i all flyttingen min. Kofferten med skatter finnes ennå. En dag skal jeg lese alt sammen. Kanskje det blir i vinter. Den som har hjerte og sinnsro får se. 

 Av grunner jeg ikke vil skrive om akkurat nå har  tankene og følelsene mine vært på vidvanke ei stund, men nå kjennes det som de er begynt på veien hjem til meg selv. Jeg har lenge tenkt på om jeg har slutte litt å være som jeg er for å forsøke tekkes forventninger, eller det jeg tror er forventninger.Motivene har vært flere som å bli likt, forstått og elsket om jeg må nevne noe. Ingen vonde baktanker, bare et utslag av dårlige erfaringer og vaklende selvtillit. Jeg har kjent redsel for å si hva jeg opplever av redsel for å bli avvist. Tidd stille med det jeg vet er kontroversielt, fordi ikke alle er enig,  Plagetanker  "flytter inn" ubedt, og blir der. Jeg vet hvordan jeg kan få dem vekk, men først i kveld husket jeg på det eneste grepet som nytter for meg. Bønn til det jeg opplever som min høyere makt. Vips lettet tåka noe, og jeg takker, og takker en gang til. 

 Jeg har nesten mistet fotfestet og latt andre menneskers syn på meg nesten overta. Å bestemme seg for å være sjefen i eget liv, betyr å våge stole på egne vurderinger igjen. Munnhellet sier noe i retning av at å våge ikke er tap av seg selv.  Det kan være smertefullt å miste fotfestet ei stund, miste håpet og selvtilliten. Ikke tørre si noe der det stritter i mot, fordi den sårbare delen i meg hvisker om mindreverdighet, om ikke være verdt å elske eller respektere. Det eneste den som vil ha seg selv kan svare er for noe sludder, Når depresjonen prøver seg får jeg høre mye vrøvl. Vel, har jeg kanskje andre uttrykksformer enn alle kan takle, men det har jo ingenting med verdien som menneske å gjøre. Det som gjelder for andre, gjelder også for meg. Tenk at godt voksne mennesker må minne seg selv om slikt innimellom. Slik virker mangel på lys i min hjerne. Ikke alene om det heller vet jeg, selv om det er ubehagelig.

Jeg forsøker i utgangspunktet være snill, tenke godt om folk og håpe bli behandlet meg på samme måte tilbake. Noen gjør ikke det, bevisst eller ubevisst blir følelsene mine oversett, og da får jeg meg en trøkk. Særlig hvis mennesket betyr veldig mye for meg. Så er spørsmålet om det er riktige mennesker for meg, og så må jeg rydde opp. Ryddeprosessene kan være veldig veldig vonde og krevende.  Å være et følelsesmenneske er en sårbar sak. Ensomt noen ganger også. Men, å være et slikt individ er ikke lik å være uten evne til tanker eller refleksjon. Det ene utelukker ikke det andre.

Følelser kan gjøre vond som juling, og en del av det selvpåført. Denne kvelden ble jeg av venner minnet om at det jeg har opplevd som både hensynsløst, slemt og urettferdig overfor meg og følelsene mine ikke nødvendigvis forteller en sannhet om meg. Det gikk opp for meg at jeg har latt meg dupere kraftig et stykke tid, og det for å "pliiise". Helt sant, og alt annet enn det undertegnede faktisk mener. Opplever en at noen tråkker på følelsene må en ha lov å si i fra. Det kan jo til og med hende det er en misforståelse, men budskapet er jo å ta vare på seg selv. Jeg er jo det eneste jeg har når alt kommer til alt. Uten meg er jeg faktisk ingenting.

Synnøve Sætrum

Følelsesmenneske

Følelsesmennesker husker bedre
If you go away

FRED ER LØSNINGEN...

Fred er ordet

TANKER OM EUROPA...

Dagbladets forside 17.november 2015

Jeg husker godt hvor jeg befant meg denne datoen for et år siden. Politikk eller terror var ikke fokus i det hele tatt. I år har jeg det ganske så annerledes. Novembermørket er kryper mer og mer inn under huden, og vinteren er her. Akkurat her i min trygge stue er det lyst og ganske koselig sjøl om jeg er alene. Jeg kikker på bilder fra feriene det siste året, og koser meg veldig med minnene. Håper nye skal bli til. Den som har kjærlighet og lever får så.

Jeg har forstått at flyet som styrtet i Sinai gjorde det på grunn av terror. Det er jo aldeles grusomt og fyrer igjen på flyskrekken min. Det døde flere der enn i Paris, men av samme grunn. Lukker øynene litt, og så er tilbake i stemningen i meg da jeg satt i et fly fra nettopp Egypt for en del år siden. Det måtte nødlande i Tyrkia på grunn av en ukjent røykkilde over venstre vinge. Sjøl satt jeg bare et par seterader unna og fikk hele dramaet nøye med meg. Jeg kan huske at min første tanke den gangen var :terror. Flyplassen vi dro fra hadde mange sikkerhetskontroller, men likevel tenkte jeg faktisk på at ansatte kunne utføre slikt. Nå var det ikke det da, og jeg sitter her og skriver om det igjen. For meg ville det vært underlig om den ikke kom tilbake i dag. Nesten hver gang jeg er på hjemreise fra en tur rammer det som kalles posttraumatisk stress-syndrom meg. Det er ikke behagelig, og jeg vet ikke om det går an å bli kvitt det noen sinne. Jeg møter frykten på min måte fordi reiselysten til nå har vært sterkest. En kan ikke la slike krefter vinne over livet.

På tv sendes det direkte fra minnemarkeringen i Oslo. Jeg har hørt appellene til de som er møtt fram. Akkurat nå spilles "Til ungdommen" med klokkene i Oslo Rådhus. Jeg tenker på at det er lenge siden jeg var ungdom, og så slår det meg hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å leve i et land uten krig og terror helt fram til den rammet Norge. Mitt inderlige ønske er at mine etterkommere skal få oppleve en like trygg verden. Og jeg tenker, det er ikke rart appellene retter seg spesielt mot ungdom i Europa. Det er jo de som vil komme til å bli stående i første linje mot dette barbariet. Fælt er det, og en kan ikke snu seg helt bort og gi blaffen.Slik er ikke lov i mitt hode som situasjonen er nå.
Men, nei jeg er ikke med dem som nå roter sammen og borger for en usann diskusjon om at alle flyktningene som kommer er terrorister. Det er jo akkurat disse medmenneskene flykter fra.

Nå er det heller ikke slikt at jeg er i stand til å mene noe om alt dette her. Samtidig vet jeg at det er mye som ikke er diskutert fredelig i det norske samfunnet. Fordi man diskuterer formen mer enn innholdet. Nå åpner jeg ikke for hatefulle ytringer... Du verden så sliten jeg er av å forsøke forutse hva "nett-trollene" kan komme til å kommentere for å spore av det jeg forsøker si noe om.
Selvsagt skjønner jeg også at jeg ikke kan redde verden alene, og at det heller ikke er min oppgave. På den andre siden er min overbevisning at uten at vi vanlige menneskene deltar i diskusjoner og aksjoner kommer ingen varige endringer. Demokratiet vil ikke fungere, og våpenmakt blir det eneste som snakker.

Jeg har forstått at man ikke kan forhandle med de som allerede er terrorister. Men, jeg er ikke med på at det ikke kan diskuteres og samtales med den som ikke er blitt det. Derfor skriver jeg. Dette opptar meg disse dagene, og jeg har tid til å sitte her ved maskinen. Ytringsfriheten er fundamentet.

Forresten så er jeg klar over at noen imamer snakker fiendtlig om vestlige samfunn og verdier, men det betyr ikke at alle gjør det. At det kom en terrorist inn med flyktningestrømmen til Frankrike betyr ikke at alle var det. Terroristene mener at uskyldige mennesker fortjener dø på grunn av sin vantro. I følge Dagbladet i dag ønsker de å forårsake borgerkrig i Frankrike. Det tror jeg ikke de får til. Jeg tror at mennesker i hele vesten kommer til å stå sammen for å bevare demokratiet, og jeg tenker at alle kan ikke gjøre alt. Derimot kan alle gjøre noe.

Den eneste typen aktivitet jeg er i mot er nettopp terror- om noen skulle tvile!

 Etter terroren i Paris på fredag har jeg forsøkt å beskytte meg selv litt, ikke rullet rundt i alle bilder og overskrifter og reportasjer som finnes om den. Jeg har nemlig fantasi og lever meg så veldig inn i sorgene og sjokkene for alle dem som er rammet. Det går inn på meg, og jeg blir ganske engstelig. Akkurat det terroristene ønsker oppnå. Jeg er av dem som ikke fikk med meg før etterpå at det var et angrep av samme art i Beirut dagen før. Har forstått at media nesten ikke dekket tragedien der, enda angrepene der også var rettet mot vanlige uskyldige menneskers dagligliv. 

I går hørte jeg derimot store deler av den franske statsministerens tale til nasjonalforsamlingen, og det gikk ganske kaldt gjennom meg. Jeg trenger ikke være professor for å skjønne at det han sa vil kunne få konsekvenser for hele Europa. Hvilke vet jeg ikke, men jeg grøsser og tenker på krig! Jeg tenker på et Europa jeg ikke kjenner igjen, og er ikke glad for det som hender. Uroen tar jeg på alvor, og er helt sikker på at jeg ikke er det eneste vanlig dødelige menneske som gjør det.

Likevel sier jeg til meg selv gang på gang at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Fred er ordet !

Synnøve Sætrum

HER OG NÅ

Foto; Synnøve Sætrum

Du ønsker å ha det sant akkurat her og nå, om et kvarter, en time, ei uke, en måned, et år, ti år og når alderdommen har tatt deg. Kraften i øyeblikket er det eneste som finnes. 

Her og nå sitter du og vet hva dine prioriteringer og følelser er.

Kjærligheten krever svar, lys og frihet. Du kan ikke stenge den inne mer, så du har tenkt å ta den ut. Vise den for all verden, og være deg selv. Levende, glad, forelsket. Ikke gjemme den å være kun en eksistens, sørgmodig og følelsesløs. Hvorfor skulle du det egentlig det, du har jo ingenting å skamme deg over. Absolutt ingenting her og nå ! 

Synnøve Sætrum

DU SKAL IKKE LA SOLEN GÅ NED OVER DINE LØGNER...

Solnedgang ... Foto: Synnøve Sætrum

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som faktisk finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktige spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre? "

(Jon Kadat-Zinn)

Solen lyser opp natten. Soloppgangen er en gave. Solnedgangen en skatt. Solen og lyset er ingen løgn, men livet slik det er og burde være alltid. Enkelt og utilslørt. Hvor jeg vil hen med de ordene? Sannheten vinner alltid fram, kommer før eller siden for en dag. Denne typen tanker er med meg om dagen, og jeg tenker det hadde vært lurt å komme uærligheten i forkjøpet. Den kan aldri bringe det gode med seg likevel. Sånn er det bare, som et menneske som står meg nær alltid sier. 

Løgner avsløres om en vil eller ikke. Om du forsøker gjemme den aldri så godt, så kommer den tilbake til deg. Du møter før eller siden deg selv i døra, og må ta konsekvensene av liv i usannheter. Å lyve kan føre til situasjoner du mister helt kontrollen over. Få konsekvenser du ikke kan forestille deg. Ting og saker som er mye verre enn løgnen. Sånn er det, når en tenker seg om. Egentlig finnes ingen god grunn for å være en løgner. Ikke en gang av kjærlighet. De sier at det du ikke vet har du ikke vondt av. Kanskje sant noen ganger. På den andre siden er det sånn at det en vet at andre ikke vet, det har en vondt av. Å gå bak ryggen på folk, svikte og bedra er ikke noe særlig til liv.Det ble jeg fortalt som barn, både i heimen, på skolen og på søndagsskolen. Ærlighet varer lengst, sa de. Ærlighet lønner seg alltid, sa de også. Menneskene som var modellene mine da jeg var barn levde det de sa. Ærlighet er en grunnleggende verdi for meg. Noe jeg tilstreber å få til hver eneste dag. Nei, jeg er langt fra perfekt. Jeg er menneske. Unnlater, snur meg vekk, baller meg inn i det som kalles hvite løgner og så videre. Men, når det blir slik butter alltid, og da sier jeg alltid, samvittigheten. Den sliter. En skal ikke lyve, eller som det heter i det åttende bud: "Du skal ikke tale usant om din neste", Kristen verdi, som jeg har hatt med meg hele livet. Grunnverdi. Ikke fordi jeg er så prektig eller noe slikt, men rett og slett fordi det sitter i ryggmargen og hjernebarken. Jeg er ikke av dem som løper mest i kirka, men jeg ber til min høyere makt og jeg forsøker være redelig og real. Strekker meg etter det. Så: Klokkene ringer etter hvert når løgnene lurer seg inn i tilværelsen. De siste femten årene har jeg forsøkt å utvikle meg i en livsstil som krever absolutt ærlighet. Enkelt er det ikke alltid, siden jeg slett ikke er noen helgen, men det har fungert godt med slike grunnprinsipper og holdninger.

Når verdien utfordres gjør det mye med meg. Jeg mister fotfestet, svimler og famler etter bakkekontakt igjen. Utryggheten dominerer, og tanken blir dystre og sorte.Det er vanvittig ubehagelig å se at man lever i løgn. Grunnen for det er underordnet egentlig. Om noe ikke tåler dagens lys er det vel egentlig ikke verdt noe som helst når alt kommer til alt. Når alt kommer til alt handler det jo om å leve et liv, ikke lyve det. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på ei løgn er den ikke holdbar. Jeg ser den, kan ikke leve med den, men konsekvensene av å avsløre den kan bli mange og uforutsette. Du skal ikke la solen gå ned over dine løgner, reflekterer jeg. Fritt omgjort etter det andre munnhellet. Sånn kan en tenke, eller en kan tenke helt annerledes. Det får være til en annen tekst, ikke sant?

Nothing

Synnøve Sætrum

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!


Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

*


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.


Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland

ÆRLIG TALT ER DET AKKURAT SLIK DET ER...

Kjenner du igjen sekken din og stedet herr fotograf?

Det er vinter, det er mørkt, og ute i verden er det bare trist og leit. Jeg føler meg ikke i hundre og jeg ser ikke fram til timene som kommer. De har et slør jeg ikke kommer gjennom. Når dagen renner med slike tanker er den vond. Ulike indre bilder bare strømmer på, fantasi og virkelighet blir et virvar og sliter  meg ut.  Så forsøker jeg slite meg ut av mitt eget  hode og skinn, for det klemmer og presser meg ned. Flatt og energiløst sitter jeg på stolen og vet ikke hvor det bærer. Jeg skriver og skriver, uten plan, uten mening. Har egentlig ikke det minste lyst, men noe må jeg ta meg til. Tankestrømmen er ikke planlagt, den bare kommer her. Vinden lever i den sorte rullegardinen. Jeg kan høre havet, men ingen katt eller fugl. Kanskje skulle jeg tatt en togtur, kjøpt en billett øyeblikkelig og dratt min kos. Stoppet og besøkt noen gamle venner, sett nordlyset og forlatt alle uløste floker i sør. Men, akkurat nå kan jeg ikke det heller. Det handler om penger rett og slett.

Er du sovnet, eller er du fortsatt med?

 I disse dager vet jeg at fokus burde være storpolitikken og terror, men det er så fælt alt sammen, så grusomt komplisert og vanskelig at jeg ikke kan hoste opp noen vettug tekst om det.

Kanskje jeg bare kan prestere et lite kremt, med en ørliten strek av interesse for den som leser. Likevel fortsetter jeg skrive. Tvinger meg, og ser hvor det bærer hen. Hvorfor?

Jeg føler meg alene i novembermørket. Har en smule generell angst, og vet ikke hvilken vei høna sparker. En sånn litt fritt fall stemning hvor jeg forsøker finne fotfestet etter å ha vært uten ei stund.

Ja, helt ærlig talt er det akkurat SLIK det er !

Synnøve Sætrum

OM VULKANLANDSKAP OG HAVET...

Foto : Synnøve Sætrum

Vulkanøyer er mektige, og priveligert som jeg er har jeg fått besøke noen både i Atlanteren og Egeerhavet. 

De minner om hverandre, men er samtid ulike. 

Fargene i landskap skapt av mektige naturkrefter kan vippe fullstendig av pinnen. Gjøre dømmekraften vaklende, og følelsene så sterke at de styrer for ei stund. Deilige øyeblikk hvor alt bare handler om å føle seg i livet. Ha det sterkt, kjenne seg levende. Kanskje til og med elske uten å tvile et sekund på motiver eller dagen i morgen. Sånn jeg har opplevd det når jeg har vært veldig forelsket og glad. Slike tilstander som er sjeldne, men umåtelig vakre. Det røde i et vulkanlandskap minner meg om dramatikken som må ha vært til stede når øya kom opp av havet. Samtidig ser jeg kjærligheten som brenner. Jeg erindrer svermerier, glede og varmende oppmerksomhet. 

Tillit og tro. 

De mørke fargene i lavaen minner om sinnstilstandene kan handle om å gi uttrykk for urett, miste tålmodigheten eller påpeke ei bekymring. Agere på det som ikke er så enkelt om du skjønner? For eksempel kan en komme til å heve stemmen. Høres en først litt oppkavet eller sint ut tåler kanskje ikke et vitne det på grunn av traumer i sitt eget liv. Selv om situasjonen en agerer i ikke har noe som helst med denne andre å gjøre blir det likevel vondt. Personlig har jeg opplevd bli beskyldt for "manglende impulskontroll" og det som verre er om en tråkker feil et øyeblikk. Les: Blir utålmodig eller hever stemmen. Da blir det som det er i tiden, man går løs på formen og ikke innholdet i det som blir sagt. En vel fungerende hersketeknikk for tiden. Bare tenkt på de politiske diskusjonene i Norge nå om dagen... Mer, er det vel unødvendig å skrive.

 Rart ikke sant?  Fortalte om en sånn episode i detalj til en oppmerksom venn her om dagen. Etter mye fram og tilbake om detaljer fikk jeg tilbakemelding: "Det spørs om dette ikke er den andres problem...".Når jeg tenker nærmere på det kan ingen overføre sine traumer på et annet menneske. Heller ikke jeg. Har jeg noen må jeg rydde opp i dem sjøl. Jo, jeg kan og vil snakke om dem med venner eller familie, men jeg kan ikke gi et annet menneske ansvaret for det som er mitt. 

Mennesker er mennesker likevel, og noen ganger opplever en krenkelser. Da går landskapet i sort.

 Særlig i samfunn hvor det handler om å feie mennesket under teppet, og konsentrere seg om fasaden. Virkeligheten ser slik ut for meg noen ganger. Mange ganger.

Noen ganger ser jeg at jeg har ansvaret, og må ordne opp i det. Andre ganger er det ikke mitt.

 I det meste finnes det sorte, vonde. Som viser til svik og sorg. Brutte løfter og lek med følelser. Alt det som krever sjelesorg i lang tid for å komme over. Mørke flekker i sinnet finnes der og merker den som føler seg krenket for bestandig. Jeg tenker på de gangene i livet en blir såret eller gjør det selv, og aldri får eller gir noen unnskyldning en gang. For min egen del er jeg klar over at jeg har blindfelt i forhold til andres følelser. Noen ganger blir jeg gjort oppmerksom på det og får en sjanse til å forsøke gjøre godt igjen. Om jeg får det eller ikke er ikke det viktigste, men å forstå og forsøke rydde opp i det vonde jeg har forårsaket. Andre ganger blir jeg selv såret, krenket eller skadet. Jeg forsøker forklare hva som hendte med meg i en gitt situasjon. Noen ganer har jeg fått ei oppriktig unnskyldning etterpå. Det leger, selv om skaden allerede er skjedd. Så er det de gangene jeg ikke får det, enda sårene er dype, jeg viser dem og

Havet er kontrasten i livet og vulkanlandskapet. Det ligger der, skyller mot landskapet, kjøler ned og forsøker ta sin plass tilbake, drukne det feilbarlige. Lik kjølig nåde.

Synnøve Sætrum

P A R I S

Terror er helt forferdelig, enten den er i Paris, Oslo eller Beirut. 

Den rammer uskyldige mennesker i sitt daglige liv, bringer død, sorg og elendighet. Etterlater seg uopprettelige arr i menneskeliv, fordi noen er kommet til den konklusjonen at de skal drepe både seg selv og andre til inntekt for sitt syn på religion, politikk eller annet. For meg er det vanvittig tragisk. Akkurat disse dagene tenker jeg mest på dem som er rammet i Paris, jeg innrømmer det. Sjøl har jeg aldri vært i byen, men har mange ganger ønsket meg dit. 

Det håper jeg skjer før jeg sier takk for meg.Om jeg ikke noen sinne har besøkt den franske hovedstaden har parolen "Frihet, likhet, brorskap" hatt betydning for meg siden jeg var barn. 

Jeg ble flasket opp med tankene både hjemme og på skolen. Det at et hvert menneske er unikt, har rett til sin egen tro og overbevisning og har frihet til å ytre den uten vold er kjernen for meg i mitt menneske- og verdensbilde.  

Jeg tror derimot ikke det jeg oppfatter som et sivilisert samfunn er tjent med ytringer som oppfordrer til vold mot og drap på mennesker. For meg er det et uproblematisk standpunkt.

 For meg er det å drepe absolutt tabu. Sånn er det.

Det har vært og er sørgelige dager i Europa.

Kondolerer Frankrike og Beirut.

Synnøve Sætrum

HALVE SANNHETEN...

Sannheten har alltid minst to sider. Din egen og den/de andres. Å bli løyet for, om det er bevisst eller ubevisst, er ødeleggende. Det rikker ved selvbildet, selvtilliten og fotfestet. Løfter, store løfter, om det viktigste i livet, som bare røskes fra et menneske igjen kan krenke og ødelegge mer i en menneskesjel enn det finnes ord for. Noen ganger er ikke den som lyver en gang i stand til å se skaden som er påført et annet menneske, og det gjør situasjonen enda verre. Å leve i en halv sannhet når en er dødelig såret er nesten ikke til å leve med.

 Kort sagt: Det er helt fryktelig å sitte med den gale halvdelen av sannheten.

Synnøve Sætrum

Om profitører og hatere...

Bombetrussel mot Grünerløkka skole. De private hjemmene som ønsker åpne dørene sine får ikke ta i mot flyktninger? Derimot får hoteller og lignende det. Er det noen logikk i det? Eller kun profittmotiv? Har ikke krefter eller helse til å få med meg absolutt alle sider av denne problematikken, men jeg leser nå noe her og der. Undres mer enn mye der og her. Mulig det er noe jeg glemmer, men likevel:Myndighetene taler med to tunger. På den ene siden ber de om hjelp, og på den andre siden avslår de. "Folk flest", hva nå enn det er, får ikke anledning til det. Derimot er det noe annet med det private næringslivet. Hoteller og lignende ser sitt snitt til å sko seg på krisen. Velferdsprofitørene med sine sugerør godt plantet i statskassa står i kø! Du og du som de trekker ut til enkeltes store lommer. Sånn er det bare leser jeg. Jeg gremmes. Det private nærlingsliv tar pengene i statskassen. Skattepengene som skulle brukes til felles velferd. Er det denne metoden den sittende regjeringen benytter seg av for å ta kvelertak på all offentlig virksomhet? 

Her er så underlig. Her er så lite medmenneskelig fra myndighetenes side. I Trøndelag et sted går man brannvakt ved et asylmottak. Et annet brenner, selv om det blir sagt at intet tilsier påtenning. Foreløpig. Uansett, så skjer det i nabolandet vårt, og jeg skremmes. Statsministeren vår sier blankt nei til å hjelpe svenskene, og Finansministeren er stram og presser fram ordet innstramninger. Gang på gang på gang. Hva er det som skjer i Norge det lille landet mitt som jeg var så stolt av å komme fra? Nei, jeg er ikke naiv. Jo jeg ser at situasjonen er forandret. Mye er meget mer skummelt enn det var. Jeg skremmes av IS, støtter ikke Profetens Umma eller lignende. Tror ikke på noen form for ekstremisme. Terror er det et å si til og det er : NEI OG ATTER NEI!!!!

Synnøve Sætrum

SOLDIER OF FORTUNE....

Soldier of fortune

Høyre-ekstreme og andre ekstreme bruker begrepet "lykkejeger", eller "soldier of fortune" som skjellsord i disse dager. Det er ikke et skjellsord, men en menneskerettighet. Den naturlige drivkraften for mennesker over hele jorda. Vi er like sånn, og å forsøke skape seg gode liv er ikke forbeholdt oss i Norge. Sukk. Synes det gjør virkelig vondt å lese om alt det som skjer nå. Angrep på mottak der det bor mindreårige, enslige barn for eksempel. For meg ligner det på tankegods vi så før og under 2. verdenskrig, jeg kan ikke la være si det. Selv om det er sagt før synes jeg forsatt det er akkurat like ille, eller verre blitt....

Tenker jeg også alltid vil forsøke å få til det gode livet. Lete etter lykken, som jeg definerer den. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Overbevisningen min forteller meg at de aller fleste mennesker har det slik.

Natta fra denne lykkejegeren !

Synnøve Sætrum

SHAPE OF MY HEART

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktig spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre?" 

(Jon Kabat-Zinn)

Tanker i natten, til deg som godt vet hvem du er: Følelser kan ikke utraderes eller stanses. Jo mer jeg, og kanskje du kjemper for å bli kvitt dem, jo sterkere blir de kanskje. Det er lik en bølge. Den er upåvirkelig, det vet du av alle veldig godt. Bedre enn meg til og med, men jeg ser bildet for meg. Er den høy belter du, i verste fall tar den deg, trekker deg ut og du drukner. Så det handler om å holde seg flytende oppå den. Forstår du ? Hilsen til deg i natta. Savner deg intenst H.

Jeg er kvinne, og jeg blir forbanna av og til, og jeg er så "ufin" at jeg viser det også.

Foto: Synnøve Sætrum

Undertegnede er kvinne, ikke bare myk og god og moderlig og til for å behage alle mennesker rundt meg til enhver tid. For meg er slikt umulig. For som jeg er skrudd i hop blir jeg eitrende forbanna av og til, og jeg er så "ufin" at jeg viser det i tillegg. Tror det er bra for helsa mi, å stenge inne frustrasjoner for å tekkes et avleggs kvinnebilde går ikke. Har alltid fått høre at jeg ikke må ta ting personlig, eller hisse meg sånn opp. Vel, vel. Noe er personlig, og noen ganger er det grunn til å bli sint. Det er til og med lov, og det gjør godt. 

Jeg forsøker leve mitt lille liv, ikke vinne kriger. Selv om det for andre helt sikkert kan se motsatt ut noen ganger. Alt avhenger jo ikke av meg, men av øyet som ser og observerer. Noen av mine handlinger, ord eller holdninger blir noen gang oppfattet stikk i mot det som foregår i mitt indre. 

Om noen lurer veldig setter jeg pris på å bli spurt hvordan det er, så kan jeg i det minste få sagt noe om det. Antakelser kan det bli så mye leit av. Har opplevd det mer enn en gang, og har utsatt andre enn meg selv for det også. Perfekt er jeg ikke.Rekk opp handa den som er det.

 Er jeg for stille kan jeg bli oppfattet som sur, eller er jeg for glad har jeg opplevd å bli stemplet som useriøs. Balansegang er krevende. Noen ganger faller man. Nei, jeg tryner. 

 Jeg mener at jeg er unik(som alle andre mennesker er det) og har mine sanne farger som bare er mine. Samtidig kjenner jeg mange likheter mellom meg og mine medmennesker i livet. Vi har mange av de samme følelsene og behovene. For min del er livet godt når jeg føler meg vel, lykkelig og frisk.  Mitt største ønske er innerst at jeg hadde vært helt frisk på alle vis. 

Kroniker som jeg er vet jeg det er umulig, men jeg dagdrømmer innimellom.

Mitt indre setter lykke, kjærligheten og vennskapet før det meste, og jeg har fått min skjerv av alt. 

Sånn sett er jeg veldig heldig. Noen ganger bobler jeg over, både positivt og negativt. Følelser kommer og går, det vet jeg jo. Enten de er positive eller mindre positive. De negative er ubehagelige og jeg forsøker noen ganger, nei mange ganger, kjempe mot dem. Stoppe dem. Det hender jeg lykkes, men det er vanskelig. Jeg skjønner jo at jeg var død om jeg ikke følte noe. Mer enn en gang i livet har jeg fått høre at jeg føler for mye. Men tenk på det: Kan man føle for mye?

For meg er det sånn at følelsene har ubetalelig verdi. Tror de er grunnsteinen i hele min eksistens.Når jeg er i balanse, aksepterer dem som en del av det som er meg hver eneste dag kjenner jeg meg bra. Euforisk er jeg ikke, men jeg er tilfreds og glad. Tenker følelsene mine er som de er, uten fasit enten jeg vil det eller ikke. Når jeg er depressiv, oppe i en komplisert situasjon eller har angst tenker jeg motsatt. Da snur jeg meg selv og verden trill rundt og får det til at kun angstfrie, enkle, lykkelige personer kan føle det riktige. Skjønner du?

På en dag som akkurat denne har jeg følt mye. Angst for min fysiske helse. Redsel for å miste et nydelig dyr jeg bryr meg om. Livet har bydd på, for meg, en sterkt emosjonell samtale. Jeg kan være dypt ulykkelig for at jeg ikke greier føle ting og saker enkle innimellom. Syk er jeg ikke, ikke uten manglende impulskontroll heller. Følelsene er bare kompliserte, ja og så tillater jeg meg jo å vise dem noen ganger. Uttrykksformer, temerament, personlige egenskaper kan man sikkert diskutere til tapeten faller av veggene. Flott det, spennende det. Særlig om det til og med blir følelsesladet. Mye bedre med en hevet røst en total nummen likegyldighet og resignasjon.

 Når jeg opplever tap eller sorg er lykken umulig... Når jeg blir misforstått eller tillagt meninger og egenskaper jeg ikke besitter blir det komplisert og vanskelig for meg. Temperamentet mitt er enda så sterkt at jeg kan heve stemmen om det trengs, og noen ganger når det ikke trengs. Det er menneskelig, noe jeg i høyeste grad er. Helgenstatusen har jeg for lengst gitt opp. 

Dog lurer jeg ennå på om vi ikke er kommet dit at kvinner skal ha lov å vise sinne sånn i det vanlige. Tålmodig og mild skal man være i alle henseende om enn det betyr at man blir dørmatte, eller servil, neiende og skrapende... I ett med tapeten. Heftige følelser i det offentlige rom er farlig det ! 

Om en mann derimot, i alle fall en av den sorten som sees på som vellykket (hva nå enn det er..), 

 hever stemmen, blir klar, tydelig eller krass blir han som oftest tillagt engasjement i livet. Integritet.

  Det er livet, sånn er det bare", sier de som for meg ser ut til å stå stødig og ha en større porsjon sinnsro enn meg..... Akkurat det funderer jeg på denne kvelden. 

Jeg har langt fra alle svarene, jeg bare undrer meg.

 Slik både jeg har lest forskning om og oppfatter i mitt daglige liv, så er det slik at vi har hatt store tilbakeslag for hvordan kvinner skal kunne oppføre seg, se ut og snakke. Det er lenge siden kvinneopprøret, og " Lov om likestilling mellom kjønnene"ordner langt fra alt. Den kom i 1978, og enda er kjønnsforskjellene store. Ikke for samfunnstoppene eller kvinnene som makter bygge seg en tilværelse som ser "vellykket " ut.Noen klatrer helt til topps, får gode lønninger og har det som menn. I betydningen ei lønn å leve av, fast bopel, frihet og uavhengighet til å bestemme sitt liv. Jeg er kjempeglad for det, og jeg er enda mer glad for at en middelklasse kvinner har det de trenger og også stor frihet uavhengig av kjønnet sitt i sine liv. Sjøl har jeg jobbet intenst for å komme dit, og har undervegs snubla over humpene. Noe er vunnet, annet synes tapt pr. i dag, eller i alle fall i tilbakegang. 

Til slutt: 

Jeg har ingen ambisjoner om å være noe annet enn et menneske, ei heller bli dørmatte i alle sammenhenger. Det har jeg ikke temperament til, tror det er farlig for meg som menneske å stenge negative følelser i alle situasjoner, bare fordi noen kanskje ikke synes om det. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg er som jeg er, og det blir som det blir. Så viser jeg i alle fall ærlig hvor jeg står!

 Og. Jeg er sjelden, jeg sier sjelden, langsint. 

Synnøve Sætrum

MAKT OG DEMOKRATIUTREDNINGEN

DET STORE TILBAKESLAGET SUSAN FALUDI

Sosiologiske termer

Banning 

I am finally learning

DAGDRØMMER OG HØYT BLODTRYKK...

Det er godt å kunne dagdrømme litt sammen med kaffekoppen og tallerkenen med avokado, tomat og agurk. Lime og urtekrydder klemt over for smakens skyld. Har det ikke sånn hver morgen hva maten angår, men jeg er inne i en periode hvor jeg med strengere grep forsøker skape meg holdbare rutiner. Skjerp meg, og forsøke få til et enda sunnere kosthold enn det jeg er. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe alle dager, men jeg vil jo gjerne leve så da må jeg. En dag av gangen er det man har, men når det gjelder noen tilstander må man tenke på lang sikt. Jeg har høyt blodtrykk blant annet, ikke en sykdom i seg selv, men likevel en tilstand som øker risikoen for hjerte- kar sykdommer eller hjerneslag. Det er alvorlige greier, og jeg har hatt denne tilstanden i over ti år nå. I sommer ble det betydelig høyere, medisinering til tross. Så nå er det altså døgnmåling av trykket. Igjen. I går ble jeg vennlig spurt om jeg ville drive og gå med den måleren, om det var jeg selv som bestemte det. Vel, vel... hadde jeg bestemt hadde jeg vært frisk, i full jobb basert på min lange høyere utdanning. Men, sånn er det altså ikke, og det blir det ikke heller. Så her sitter jeg og drikker kaffe, har tent et stearinlys, småspiser grønnsaker og forsøker tenke positive tanker om varme steder, nydelig musikk, sunn deilig mat, massasje og velvære. God behandling av føttene på blå resept og ei regjering som ville gi fradragsmuligheter for forebyggende behandling utover pilleform. Det hadde vært fint det, men jeg vet det er dagdrømmerier pr. nå.

Jeg klør og verker i venstre arm. Rundt den sitter det en mansjett, eller hva jeg skal kalle det, som måler blodtrykket mange ganger i timen. En slange kobler det til en maskin. Jeg fikk den satt på klokka ett i går, og skal ta den av til samme tid i dag. Etterpå skal jeg snakke med legen om resultatene. Døgnmåling for jeg har høyt, alt for høyt blodtrykk, medisinering på tross. Det er ikke første gangen jeg går med en slik. Hvor mange ganger jeg har gjort det siste tiåret har jeg ingen ide om. Høyt blotrykk er ingen spøk.  Når mansjetten strammer til blir venstre arm mørke rød og tildels blå. Ja, men den må vel ikke være så stram? Jo da, den må det. Strammer de den ikke såpass finner den ikke trykket og maskinen den er koblet til har kun ett å si: ERROR! Noen ganger gjør det såpass vondt at jeg renner over av kraftuttrykk mens den holder på.

 Om jeg sover godt om natta med det der? Vel, når jeg til slutt sovner så sovner jeg jo. Problemet er å komme så langt. Klokka ble sånn bortimot halv tre i natt, men da fikk jeg syv og en halv time.  

Jeg er rimelig uthvilt her jeg sitter og skriver "dagbok" for all verden.

Hvorfor jeg skriver om dette? Fordi jeg tenker det er for lite åpenhet rundt disse tingene.

Jeg mener faktisk at Norge er blitt slik at man ikke skal snakke særlig om noe som er vanskelig.

Det skal handle om det ytre, det suksessfulle, det rike, det vellykkede. Mulig jeg trekker det litt langt, men innimellom, nei ganske ofte, kjennes det slik. Ikke at jeg har lyst til å bli ansett og betraktet som diagnoser, for jeg er så mye mye mer enn det. Men, jeg har noen og lever med konsekvensene av dem. Så her kan den som gidder lese om noen av utfordringene ved dem i praksis... 

Jeg lever  med dem, og forsøker så godt jeg kan forebygge tidlig død. Ja, for det handler om å leve. Jeg skriver ergo er jeg, jeg verker ergo er jeg, og jeg drømmer ergo er jeg. Jeg er, og det er det store spørsmålet hver eneste dag. Jeg er dypt takknemlig for å ha våknet opp til denne.

. 

Tilbake til dagdrømmen.

Jeg drømmer om Portugal(der har jeg aldri vært så det skal jeg nok greie få til en gang), fordi jeg kan lese statistikk over oppslag på Ytringsstedet. Hvilke tekster som leses, og i hvilke land på jorda det blir gjort. Akkurat nå er det i Norge og Portugal. Siste landet har jeg aldri vært i, så jeg lurer på hvordan bloggen min havnet der og hvorfor. Synes statistikken er spennende. Den tar meg med over hele verden, men i dag Portugal. Ønsker meg dit en gang, til Lisboa for å høre pradomusikk og oppleve byen. Sol og badesteder er nok vakkert, og jeg er blitt fortalt om noen fantastiske havnebyer i syd, men akkurat her og nå kjenner jeg dragning mot den portugisiske hovedstaden.  Det handler om å leve, og den som lever får se...

Armen kaller meg tilbake til virkeligheten. 

Jeg får reise meg herfra, om en time og et kvarter vet jeg resultatet av siste døgns måling.

Sånn er det med den saken.

Ha god torsdag !

Synnøve Sætrum

HELSENORGE

LHL

FØLELSER

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har to skjell, funnet på ei brygge da jeg var på ferie et sted. 

De bare lå der, forlatt ved siden av noen tomme fiskegarn. 

Uværet herjet akkurat denne ettermiddagen, men disse skattene lå der lell. 

De er blitt stor affeksjonsverdi i hylla mi. 

Uendelige rader bilder og følelser knyttes sammen med dem.

Bølgene som slo mektig over en gammel borg. 

Havet klukket ikke idyllisk, det brølte.

Vinden som gjorde sitt for å rive i stykker paraplyer og regntøy.

Kulda som satte seg i nakken min. 

Vill og uregjerlig natur. 

Krefter langt større enn meg sjøl, lik kjærligheten. 

Sommerparadiset viste seg fra en helt annen side enn idyll. 

Byen jeg hadde lest store ord om i reiseberetninger viste seg å være oppskrytt. 

Bråk, eksos og kulde. Stressa mennesker, dårlige tider. Vintertider hey hey !

 Det er noe helt spesielt å oppleve et berømt feriested en skikkelig uværsdag helt utenfor turistsesongen. Ikke at det egentlig spilte så mye rolle, for jeg var fylt av kjærlighet, godhet, nysgjerrighet og fryd.  Sånn som livet kjennes sammen med et (eller flere) menneske(r) som skattes inderlig. Det kunne bare hyle rundt ørene.  Inni meg var det hett, det brant og var sommer. 

Ei varm hånd å holde i hadde jeg også.Ei reise har alltid minst tre plan.

Følelser er viktig for meg. 

Mye viktigere en saker. 

Siden jeg har primærbehovene mine dekket kan jeg tillate meg å føle, minnes og kjenne etter. 

Noen ganger hender det jeg realiserer og handler på det jeg føler. 

Da disse skapningene fra havet bare dukket opp tenkte jeg de ville være fine å ha med hjem.

Ideen der og da var at de kom til å minne meg om fantastiske opplevelser i sterke følelsers land.

Hver gang jeg kikker på dem elsker jeg.

Synnøve Sætrum

FORKJØLELSESTEKST...

I dag kunne jeg hatt bruk for kjæresten her. Til å holde omkring meg, gitt meg kaffen og bredd over meg teppet for fire timer søvn. Jeg kjenner litt lengsel etter omsorg og at noen synes litt synd på meg som ikke er helt pigg. Det hadde vært fint å få høre at jeg må tenke på meg selv og ikke alle verdens - og andres problemer.  Det er han ikke og forkjølelse tar på initiativet. Ikke at jeg ikke har både ryddet, kastet og vært på gjenbruken. Jo da, og jeg fikk stablet vinterveden før regnet kom. Etterpå sov jeg fjorten timer den dagen. Så fikk jeg hostesaft av legen, og sov tolv timer til neste natt. Eneste lyskilden i rommet her akkurat nå er skjermen på datamaskinen. Vel vitende om at en ikke bør jobbe på soverommet sitter jeg likevel her. Stua ble for stor. Rommene for tomme. Egentlig var planen en tur ut for å treffe venner sånn på kveldinga, men jeg måtte stå over. Feber , hodepine og hoste. Skikkelig smittsom med andre ord, noe en ikke kan gjøre med vitende og vilje. Så i stedet: Knekkebrød, te og saft på nattbordet og teppet over skrotten rundt sju. Alt for tidlig, jeg vet det også, men sånn er dagene på halv snei. Takknemlig for å ha seng, varme, mat og tak over hodet. Orker ikke tenke på alle som ligger ute og er på flukt fra alt tenkelig og utenkelig. Kjenner bare at jeg får ta vare på den lille smulen ydmykhet som finnes i meg. Viktig å fortsette øve seg.

Jeg har fyrt på peisen, spis oppvarmet middag fra en annen dag og sett tv. 

Jeg kan bli sittende time ut og inn med serier. Engelske, amerikanske eller norske. Det kommer an på tema. I dag har det vært den amerikanske "Scandal" sesong fire. Ja, jeg har sett de tre foregående med. Det gir meg glede og tiden flyr. Jeg hadde ikke fått det til uten hjelp.  Nå er klokka 23 01 og jeg skal se enda en episode før jeg sovner. Ha ei riktig god natt der ute i verden. Jeg satser på fjorten timer stevnemøte med Ole, og sterkt forbedret formkurve etter det....

Synnøve Sætrum