Foto: Synnøve Sætrum
Fredagskveld foran tv godt plantet i sofakroken. Friskt vann med lime og isbiter i glasset. Nippe til peanøtter. Tyve stearinlys blafrer med flammene og livet er lutter fred. Fjernkontrollen er min, og bare min. Etter fine ettermiddagstimer sammen med venninner på kafe kjennes livet helt komplett godt. Jeg lengter ikke etter noen eller noe annet sted. Det er godt å være meg og det gjør det ingenting værre at jeg kan velge Travolta foran Skavlan. Ja, for han er tøffere han. Singellivet går sin gang. Helt greit.Tanken på at det skulle være noe mindre verdt liv enn det med familie eller i par eksisterer ikke denne kvelden. Jeg tenker på det der med at selv om jeg er aleneboende er jeg ikke nødvendigvis ensom. Ikke en gang om besøkene står i kø på døra, eller jeg selv farter rundt fra hus til hus i eninga. En av de nye dype erkjennelsene er at for meg er det normalen.
Jeg har levd pr. sivilstatus eneboende/enslig i mange år nå. Ikke sittet på vent.
Ikke vært i klappjakt etter noen å leve sammen med.
Det er synd at det er slik at i noen samfunnsmessige og sosiale sammenhenger har man lavere status fordi man er singel. At man sjelden blir bedt i selskaper med bare par, eller inkludert i vennegjenger hvor parene er majoriteten.Merkelig egentlig om en tar i betraktning skilsmissestatistikker og andre statistikker som forteller hvor mange som til enhver tid lever enslige. Faktisk halvparten av befolkninga. Likevel dette minuset statusmessig. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det er slik, for det kan da vel ikke være sånn at man fortsatt ser den som er enslig som trussel i forhold til par. Det der må man vel være kommet bort fra? Eller? Kanskje fordi en del av oss ikke har samme økonomien, eller klarer oppvise samme eiendomsmassen som to kan. Søkt. Men, sånn er det nå en gang blitt. Mange undersøkelser og statistikker forteller at enslige har dårligere helse, lavere gjennomsnittlig levealder, høyere selvmordsfrekvens enn befolkningen forøvrig. Som om det er noe unormalt med oss. Det er ikke det. Det er faktisk normalt å være enslig. Normalt å være mye alene når man bor alene. Hvordan skulle det ellers være? Normalt er det også å trives med det. Kose seg i sitt eget selskap.
Nyte Downton Abbey i fred. Ikke lengte etter noe annet, bare være i sitt eget liv som det er.
Hva er det som gjør at vi som er enslige så lett ser ned på oss selv av den grunn?
Jo, det har jeg tenkt på denne kvelden og gjør det inni mellom.
For en del år tilbake bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle leve i noen mangeltilstand i påvente av en mann som antakelig ikke ville dukke opp. Det har gitt meg uante muligheter. Blant annet begynte jeg å reise alene. Til steder jeg ikke hadde drømt om verken før jeg ble singel eller siden. Kanskje ikke noe å nevne for den som har vært selvstendig hele sitt liv. Når man som ung ønsket seg familie å leve sammen med, og av ulike grunner ikke fikk det er en nødt til og lære seg realitetene. Det kan handle om noe så banalt som å få seg ei stor dyne og flytte seg inn på midten av dobbelsenga. Eller tenne lys, pynte og dekke boret for seg selv, lage middag til seg selv. Ikke bli stående med ei skive i hånda over benken. Sånne praktiske ting som gjør livet litt koselig. Tenke at det har jeg fortjent.
Hvis jeg ikke selv forsøker være god mot meg ,og tar vare på meg , hvem gjør det da?
Sagt på en annen måte så kom jeg fram til at jeg ikke kunne sette livet mitt på vent fordi jeg ikke levde sammen med en partner. Skjønner?Jeg er ikke ensom selv om jeg våkner alene i senga om morgenen, eller går og legger meg alene i den. Jeg er ikke ensom selv om jeg sitter her og blogger en fredagskveld. Det er ikke noe likhetstegn mellom å være alene og ensomhet.
Når alt kommer til alt er vi alle alene.
