28 juli 2011

Vincent...Starry starry night...

Vincent, Starry starry night... by Don McLean


http://www.youtube.com/watch?v=oxHnRfhDmrk


http://www.youtube.com/watch?v=4wrNFDxCRzU&feature=related

STILLHETEN ETTERPÅ


Stillheten etter bomben og skuddene har senket seg over hverdagslivet igjen.
Skjønt hverdag og hverdag.
Fotografiene av de som døde blir offentliggjort.
Ennå ligger også mange skadd på sykehus. 
Mennesker, ikke bare tall.
Det er likevel blitt underlig stille.
Når en sitter på trammen med kaffen i sommerskyggen eller sola hører en den bak fuglesangen.
Den er større enn annen stillhet denne her.
Som om den roper etter ord for alle tankene.
Mange tanker tenkes disse dagene.
De små store tankene kan de kanskje kalles.
Enkeltmennesketanker om det personlige, og om felleskap.  
Tanker om å delta.
I sorg, og i aktivitet.
Tanker om det ansvaret det er å alltid 'oppføre seg som folk' mot alle en møter på veien. 
Gjøre dette her til ei endring til det bedre...
Om åpenhet i stedet for reserverthet, innesluttethet og angst for fremmede medmennesker. 
Og om livet ikke minst, det umistelige verdifulle lille lange livet.
Som de aller aller fleste av oss setter så høyt og verner om.
Det vi ikke vil miste.
Et liv er et liv er et liv er et liv.
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske.
Nå i stillheten etterpå er det viktig å finne håpet.

Synnøve Sætrum








STILLHETEN EFTERPÅ

Prøv å bi ferdige nu
med provokasjonene og salgstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennem det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter det som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellem stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, 1965)