06 februar 2016

TANKER LØRDAG 6.FEBRUAR 2016.




Jeg leser denne teksten, og takker for at jeg kan det. At jeg sitter med et tent stearinlys på bordet og tenker på alt og ingenting i min tilværelse og liv. Det er lørdag og jeg bare er her i dette enorme privilegiet det er å være levende. Jeg puster, jeg tenker, jeg nyter og jeg elsker. Heldige meg.

Jeg er i balanse for tiden, etter å ha kjent på depresjonen i oktober, november og desember. 
Det var en kamp, men nå er det over igjen. Vintermørke gjør meg mørk til sinns, men nå er lystet her igjen. Lysere og lysere dager som varsler vår og sommer der framme et sted. Jeg elsker de tidene. Kroppen min kanskje enda mer enn min sjel.

 Tilbakevendende depresjon er en tilstand jeg kjenner godt. Det er ikke for det jeg objektivt sett har det så fælt, eller er spesielt uheldig eller opplever mennesker at mennesker i min nærhet gjør meg nedbrutt. Tvert i mot. Noe slikt finnes ikke i mitt liv. 

Nevner det kun fordi jeg er så lei av at det fortsatt er lite åpen prat om disse helseplagene.
Sjøl har jeg gjort mye for å bli frisk, og slippe. Snudd hver en stein og grått mine bøtter tårer.
Denne sykdommen er ikke bare psykologisk, den er også fysiologisk. 
Noe for lite av de stoffene som utløser glede gir kronisk nedstemthet. 
Det er vitenskapelig bevist, og man medisinerer mot det. Helt greit! 
Nei, jeg sier ikke at en ikke bare skal gi en pille og så gi blaffen. 
Det jeg mener er at når grundig terapi er gjort og mørket likevel vender tilbake er det ikke noen annen utvei. Noe den som kjenner og har kjent depresjon på kroppen antakelig kjenner seg igjen i. Eller tenkt fra et diabetes perspektiv der pasienten har gjort alt  kan med kost, mosjon og så videre. Alt det er jo ting en selv kan gjøre for å prøve å forebygge alvorlige komplikasjoner. 
Likevel er sukkerinnholdet i blodet for høyt uten medisiner. 
Sykdom er sykdom om enn hun eller han som lever med det gjør sitt beste ut av situasjonen.

Hvert tredje menneske opplever en depresjon i løpet av livet. 
Noen blir friske noen er kronikere, andre har gode og dårlige perioder, og atter andre har en erfaring og blir kronisk helt friske fra det. Nå skal ikke denne teksten handle om depresjon, men jeg skriver den inn som et bakteppe for hverdagene nå som lyset er tilbake i Norge. 

Selv om det ennå er vinter får livet et helt annet skjær. Å stå opp om morgenen og være frisk nok til glede over hverdagen er for meg et ubeskrivelig privilegium. Ærlig kjenne takknemlighet for at dagen ligger der som et blankt ark er ikke en selvfølge. Det har denne, og jeg er så glad for det.
En god ting ved å være ufør er at jeg har tid til å tenke mye. Reflektere, høre musikk, lese, synge og reise. Noen av de sidene ved et liv som gjør det enda bedre. Har kanskje ikke skrevet så mange reisebrev her i det siste. Men, jeg har hatt noen og tenker jeg kommer tilbake til det når inspirasjonen til den typen blogg tar meg. 
Ei venninne fortalte meg en gang at det finnes de som ser meget skjevt til meg fordi jeg skriver om reiser. Så jeg spurte hvorfor det er sånn. Hun svarte: "Stor misunnelse, for det du gjør er jo det gode liv. Veldig gode liv. Det er mange som ikke kan leve sånn."  

Det er forståelig at det er slik om jeg ser det fra perspektivet til den som henger i stroppen døgnet rundt, og sliter baken av seg for å holde på jobben og heimen. 
Kanskje det til og med synes hensynsløst av meg, eller flåsete. Jeg er i så fall lei for det. 
Nå er det som jeg før har sagt helt frivillig å lese tekstene på Ytringsstedet. 
Min blogg er sånn at jeg kikker utover med utgangspunkt i mitt indre. 
For meg er det en levemåte. Finner noen tekstene lesbare kjenner jeg takknemlighet for det. 
Sjøl leser jeg jo mye av alt mulig og elsker det. Lesing og skriving gir innhold og mening med tilværelsen. Mening i stedet for meningsløshet som også er en følelse depresjoner gir. 

 Ja, det var dette med lysere tider og ting og saker som har bedret seg og sluppet taket...
Antakelig ser jeg veldig frisk ut, selv om jeg ikke er det.  
Men, man velger ikke kronisk sykdom. Min plan var å arbeide mye og lenge. 
Vel, akkurat nå er jeg ikke nevneverdig deprimert og er lykkelig for det.

En god side ved sykdommene mine er jo nettopp dette med tiden. 
God tid er en gave. Sjøl har jeg arbeidet både i kafe- og restaurantbransjen og i skoleverket. 
Jeg vet mye om å henge fast i klokka.
Som jeg har det nå slipper jeg stresse om morgenen, eller noen andre ganger for den saks skyld.
Det betyr ikke at jeg lever et liv totalt uten stressfølelse, bare at den delen er meget redusert.
Dessuten har jeg tid til menneskene i livet mitt.
Familien er ubeskrivelig viktig for meg. 
Takknemligheten er der alltid for at jeg har en god familie, og ennå er vi mange mange som er her på jorda. Heller ingen selvfølge på den samme kloden. En behøver ikke se så langt som til de som drukner utenfor Tyrkia for å forstå det, men perspektivet styrker.

Når det gjelder venner er det litt sånn både og. Jeg har virkelig oppdaget hvem som bryr seg og hvem som ikke gjør det. Noen er og blir gode og nære, vi møtes og besøker hverandre. Har det båndet som gjør vennskap til livets store gave. Skåret i den gleden kjente jeg mer på tidligere i sykdomshistorien min. Flere jeg trodde var gode venner kuttet kontakten, kommer aldri mer, skriver ikke eller enda mindre ringer for å spørre hvordan det går. Hadde det ikke vært for Facebook og andre sosiale medier hadde jeg ikke sett noen til dem. Sånn er det bare. 
Tror forøvrig ikke jeg er alene om å oppleve dette i forbindelse med sykdom. Noen blir borte, men til gjengjeld får man nye verdifulle venner. Dere vet sjøl hvem dere er. Takk!

Her sitter jeg altså med denne teksten som bare tar sine egne retninger. 
Tenker på det slaget i trynet det var den gangen jeg måtte innse at min tid som yrkesaktiv var over.
Det var tøft. Jeg gikk til psykolog en flere ganger i måneden i to og et halvt år for å bearbeide sjokket, og å kunne leve videre med mening utenfor arbeidslivet. For det handler jo om å ikke få følelsen av at dagene er uten mål og mening. Og jeg har vennet meg til at mennesker spør hva jeg jobber med før de spør hvem jeg er. Det er trasig å bli degradert som menneske fordi en sier uføretrygd. Noen ganger har det kjentes som et forbudt ord, og kanskje særlig nå etter at denne mørkeblå mindretallsregjeringen kom til makten. Ordene fra den kanten kjennes noen ganger veldig tunge. De stempler mange syke mennesker som late, arbeidsskye og sannsynlige hypokondere. Selv om jeg med intelligensen innerst inne vet at jeg ikke har noen skyld i dette, så er disse debattene med på å gi meg dårlig samvittighet. Jeg får skyldfølelse, som følges av angst. Selv om jeg vet at ingen, absolutt ingen, kan kjøpe seg, eller sutre seg til uføretrygd i Norge. Det har vært og er til tider det verste med å være i situasjonen. En må være sterk for å være syk, er det noen som sier. 

Løsningen for meg har vært å skjerme meg litt når de verste diskusjonene raser og konsentrere meg om det som er her og nå. "Bare være" og kose meg med mitt lille univers. Min verden har ikke stoppet opp selv om jeg ikke skal på jobb mer. Stort sett starter jeg jeg dagene til noenlunde normal tid. Forskjellen på nå og mens jeg var i arbeid er at de første timene er rolige. Så går jeg ut både for å få beveget meg og gjort noen ærender. Jeg forsøker ha minst ett "prosjekt" utenfor hjemmet hver dag. Møte noen kanskje, eller i det minste se noe annet enn veggene her. Om sommeren nyter jeg å grave i jorda og se det gro. Fuglesang er det vakreste som finnes, og jeg nyter blomster. Om vinteren er jeg ingen skientusiast, men jeg kommer meg stort sett ut en tur hver eneste dag likevel. Jeg har da brodder. Noen vintre har jeg reist mye og langt bort. Thailand og andre steder i Asia, fordi det er varmt og godt der. Samtidig som det er mulig å leve på budsjett der. Siden jeg er enslig uføretrygdet må jeg det. Ikke noen hoteller med fem stjerner der nei. Alltid to, hvis det en sjelden gang er tre så er det en uhørt utskeielse. Denne vinteren ble det ingen langtur på grunn av nettopp helsa. Er jeg derimot heldig kommer jeg meg av sted neste gang det mørkner i Norge igjen...

Det blir da og ikke nå. Først skal jeg ut og gå før regnet kommer tilbake. En liten butikk-tur må til, og så skal jeg forberede en litt lengre tur. Uansett så er det lørdag, helg, og for meg er det også forskjell på det og ukedager. Høres sikkert rart ut, men selv om en ikke er i yrkeslivet lager en rutiner og hverdager. Normalitet som holder en oppreist og gående. 

Tror ikke jeg er særlig forskjellig fra andre mennesker. Det jeg ønsker meg er å få leve lengst mulig og oppleve mest mulig sammen med de menneskene jeg er glad i. Min erfaring er at å leve med kroniske sykdommer handler om at jeg sjøl aksepterer situasjonen og lever dagene mine med det. For jeg kommer aldri til å bli frisk igjen, og å vite med hjerte og hjerne at det er realitetene gjør det enklere. Jeg lever her og nå, mens jeg husker mine memento mori. Hvor lenge vet jeg ikke, men det er det jo heller ingen andre som gjør. Kanskje er jeg blitt flinkere til å ta en dag av gangen. Det gjør alt bedre, og omgivelsene mine er omtrent de samme som før. Familien og de fleste vennene er de samme. Og jeg, selv om jeg ikke er helt den samme som før jeg ble syk er her enda. Det er nemlig så mye mer med  meg som er friskt enn sykt. Jeg puster, jeg tenker, jeg gleder meg, jeg takker, jeg elsker, jeg er !


Synnøve Sætrum




VEL VEL VEL...

Kraftig innstramming i innvandrings- og integreringspolitikken. Avstemning i Oslo FRP i dag. Avskaffe alle former for permanent opphold for asylsøkere er et forslag det skal stemmes over uten Siv Jensen og Sylvi Listhaug. De er ikke til stede. Ja... så tenker jeg nå mitt om det. "Just saying" at dette er det jeg hører på radioen akkurat nå denne lørdag formiddagen. Vel vel vel !

Terrornettverk over store deler av verden snakkes det også om, og det bekymrer selvsagt. Samtidig som en ikke kan la livet bli styrt av det. Da vinner de jo disse feige ekstremistene. Terror er feigt uansett hvem som driver med denslags. Vi har en norsk en også. Advokaten krever bedre soningsforhold med krigstyper på førstesiden av Dagbladet i går. Vel vel vel!!! 

Synnøve Sætrum