SOMMERFORMIDDAG...

Foto : Synnøve Sætrum

Det er sommer i Norge. Ikke akkurat lett henslengt som disse damene jeg fotograferte på Mykonos for et par uker siden, men likevel. Ikke skal jeg si at jeg ikke har reist, sett og opplevd mye varme de siste årene. Europa de siste to årene særlig. Akkurat det har føltes veldig heldig kanskje til og med noe som ligner å være priveligert. Men, jeg liker ikke det ordet. For meg er det noe i det som speiler at noen har fortrinn framfor andre. Verden er rå og dypt urettferdig, og jeg er av den sorten som fortsatt drømmer om lik fordeling av godene og nok til alle på kloden. Ingen skal måtte drukne i Middelhavet fordi det øses bomber over hodene på dem... og så videre. 

 Det er forøvrig varmere på Flekkerøy nå om kvelden enn det var i Kykladene. Selv om jeg fikk vandre i solskinn, hånd i hånd med kjæresten, ligge ved hav og basseng og i det hele tatt mollkose meg med livet og innholdet i det er det nå varmere her. Jeg svettet dråper større enn stor de siste nettene. 
Nei, jeg klager ikke. Jeg elsker sommeren, kroppen min digger varme. 
Den suger den til seg nesten like sterkt som et menneske kan ta innover seg kjærligheten på alvor. Kjærligheten som finnes når en har et våkent øye og åpent sinn. 

Mykonos. Ikke selfie, kjæresten var fotograf.

Nesten all kropps- og sjelelig verk forsvinner som dugg under sola når jeg bare blir så heit. 
For all del, jeg har da remedier som stol og parasoll nok til å kunne høre på radio og få med seg hva som rører seg i morderlandet. At det er varmt nå vet vi alle, og så kan vi fundere på om det er normalt og sånn, helt til en faller inn i egne veikryss og valg. Ikke sånne greier som om en skal ha skjørt eller shorts på, nei. Ei heller om en skal tusle ned til havet for en dukkert, eller dra på konsert lørdag aften. Nei. Jeg tenker på store personlige vanskelige veivalg,  eller andre valg som det amerikanske presidentvalget. Grøss!

Det finnes mennesker i mitt liv som stemmer på høyresiden som forteller meg mildt at jeg egentlig ikke skjønner filla av økonomi, og at jeg burde lese meg opp på det så oppegående som jeg er. Dette med skattelette for de rike for eksempel, som et påskudd for at det skal bli så mange arbeidsplasser av det " på sikt".  Upresist begrep akkurat det. Hva betyr det egentlig? Når er det det er snakk om?Vel, er jeg ganske elendig utrustet i matte, men ikke like elendig når det gjelder statsbudsjettet: Er det ikke slik at når man gir noe til noen, så må man ta noe fra andre? 
Det blir jo ikke mer penger av å flytte rundt på dem? Eller? Mennesker er mennesker, og det er dem disse transaksjonene går ut over. For meg er det helt umenneskelig å tjene pengehaugene før folk av kjøtt og blod. Med drømmer, følelser og alt annet som er menneskelig. Markedsliberalismen rommer ikke hensyn til det. Jeg undrer meg fortsatt over at folk på trygd og i deltidsjobber (kvinner særlig) som stemte på de blå bare for å få ei forandring nå er skuffet. Har skrevet det før og skriver det igjen. Hva i all verden trodde de? Trodde de at de rike ville ta fra de rike og gi til de fattige. Mennesket vil bedras.


I går fant jeg en hoggorm godt sovende under noe plast i sola her hos meg. 
Hentet spade for å løfte den vekk (den er jo fredet), men da slanget den seg heldigvis vekk av seg selv. Kanskje den har lagt seg på samme plassen i dag. Den som lever får se. 

Nå ut med frøposene. Ikke ofte jeg har sådd direkte, men det skjer altså dette året. Skal til og med sette ut noen frø jeg en gang fikk av en ungarsk-norsk venn. Kanskje de kommer til å spire i denne varmen. Den som får sommer nok får se !

Synnøve Sætrum