06 november 2009

...........

”Hallo vennen… Here I come! Du ser godt ut i dag!”

Jeg tillater meg, helt uten blygsel, å tenke positivt om meg selv nesten hver eneste morgen. Det virker! Det gjør virkelig det! Jeg koser meg i livet.

Noen smilerynker og skrukker, ja vel, men Clarins hudkrem gir meg silkefølelser av fordums greske solstråler og strender. For mitt indre øye virvler utallige små hvite og blå hus. De gule og rosa er der sågar også. Ei lita skilpadde nikker takknemlig til meg som takk for gårsdagens gamle middelhavsbrød. Scala Eressos’ lille elv lever med ett på netthinnen. Lukten fra av ferske bakerivarer leker i nesen. Ren lykke kjøpt i løsvekt. Jeg kan se det høye gresset jeg vandret i, og jeg kjenner sanden på kroppen. Et øyeblikk vifter jeg nesten vekk ei sandloppe fra håndkleet.
Jeg snakker med en tysk fotograf som strandet på samme stedet. Alle og alle ting har sin historie å fortelle. En blå og rød kneler kikker på oss fra strået sitt. ”Vi er her for å inspirere hverandre”, meddeler ferievennen.

”Inspirasjon ja”, tenker jeg, og konstaterer at vinterhuden er på plass. Denne morgenen er jeg inspirert av venner som er begynt å operere seg pisten og histen. Min veg kommer ikke til å slynge seg inn i de ”lange knivers natt”, men jeg har mine tanker jeg og. Om å eldes, og om døden som sikker utgang på det hele. Jeg har ennå godt syn, og naturens gang unnslipper ikke blikket mitt i speilet.

Banna bein er det dog: Det blir ingen fortjeneste på meg innenfor plastikk-kirurgien!
Botox blir det heller ikke! Blir øyelokkene så tunge at jeg mister sidesynet når jeg rygger, er jeg overbevist om at min unge, kompetente og høyst oppegående lege sier fra om saken(..ingen regel uten unntak..).

Jeg er opprørt! Er det ikke noen som kan høre mine skrik?
Hva er det som er galt med hengende skrotter? Eller stenk av grått i håret?
Rynker er til og med både attråverdig og pent. Herlige merker av levd liv.

Legger jeg meg helt inntil en sånn kropp kjenner jeg at den er enda mykere enn den engang var. Varmere også! ”Er du alltid så god og varm på hendene?”, spurte en fordums elsker. Ikke et vondt ord om overgangsalderen fra den kanten! Det handler om perspektiv. Det handler om å leve. Det handler om å få lov være god nok, bra nok, pen nok, sexy nok akkurat som man er! Det er en menneskerett! Og, det handler om å leve!

Hallo livet…. Here I come!