(Makris Thanassis kunst dette. Ingen rettigheter for meg..)
Gode eller dårlige venner ?
Når sivilstatusen er enslig eller aleneboende synes erfaringene med å bli brukt, eller i alle fall føle seg brukt i så måte vanlig. Den enslige vennen eller venninna er god å være sammen med, men sjelden på dennes premisser... Det handler om overganger, om bruk og kast. Fra den ene dagen til den andre endrer terrenget seg totalt. Besøkene som stod i kø får en brå slutt. Ro, refleksjon, samtaler og aktiviteter like så. Terrenget endrer seg og over natta finnes ikke mer tid, ikke mer rom. Den fortsatt enslige blir i høyden tilbudt et og annet sjeldent møte på en upersonlig kafe.
En times tid over kaffekoppen for å bli oppdatert om de nye knulleriene den andre opplever. Han eller hun kikker på toppen av alt stadig på klokka for å komme av sted igjen. Som om samværet med den fortsatt enslige er blitt til et slags slitsomt pliktløp. Kanskje ikke så rart at bruktfølelsen melder seg? Mindre enn følelsen, og tapsfølelsen? Eller? Er det enslig-statusen som gir "rett" til å behandle medmennesker så følelsesløst? Så navlebeskuende? Må man være delen av et par for å bli behandlet som helt menneske og med respekt? Er verden virkelig ikke kommet lenger? Ennå?
Sårbarhet kan være så mangt. Gode venner livets lim. Ingen kan ta ansvaret for andre enn seg selv, men likevel. Hva hver og en legger i et vennskap kan ingen styre. Å stå inne for andres tanker og følelser er umulig, selv om det gode vennskap synes minske den eksistensielle ensomheten. Den gode vennen har tid og rom uavhengig av sivilstatus.
Brukeren derimot er ingen venn. I beste fall en godværskompis, ikke annet. En slik en bruker til egen fordel, og ikke noe annet. Kun på egne premisser, og det gis ikke ved dørene i den sammenhengen.
Uendelig trist og uten snev av tanker på andre enn seg selv.
Synnøve Sætrum
.JPG)