Når du vet du ikke kan eller vil snu,
selv om du ser alt.
Da er du der.
Da vet du hva det betyr å elske et annet menneske.
Synnøve S.
19 desember 2010
Du skal danse Zumba...
Alle damer i verden var en gang små piker, med rosa tull...
Lekt mor og far og barn og sånn. Med dukker og bamser. Noen lekte doktor med dem også, lyttet og så, og i fortsettelsen fant de fram kniven for å se hva som skjulte seg på innsiden.
Det ble mang en skuffelse over den evindelige halmen.
Eneste bra med den operasjonen er øvelsen man fikk med nål og tråd når pasienten skal snurpes sammen.
Helst på en måte som unngikk de voksnes blikk for hærverk en stakket stund.
Ganske mange leker fortsatt med dukker, i alle fall i denne delen av verden. Sosialisering inn i kvinnerollen.
Kopiere det som er rundt en. Rosa framfor lyseblått og så videre. Det underlige er kanskje at man ikke kjenner ei eneste dame som har forblitt rosa.
Kanskje med unntak av hvordan huden ser ut de første to tre dagene i syden. Vel, noen små damer var og er ikke så begeistret for dukkene og det rosa kjøret.
De skjønner rett og slett ikke hva de skal gjøre med dem.
Mangler "instinktet" rett og slett, og finner det mer fristende å henge øverst i de høyeste trærne når det blåser. Har ei bestevenninne som ringer på og sier: "Det blåser mye i dag, skal vi klatre i trærne".
Mens disse hiver på seg jakka forsvinner morens ord om at "ikke klatre i trærne, eller henge under kaia" i vinden. Den var jo som sagt ganske sterk. Kaistolpene var og er ganske sleipe av grønske, men hva så?
Det disse jentene snakket om mens de satt der i tretoppene handlet neppe om siste Barbie-garderoben.
Kanskje var det noe om å se langt, utsikten bortenfor horisonten på bakken.
Om eventyrtrangen, og hvor man skulle dra når man ble stor.
Robinson Crusoe og Fredag ble hyppig nevnt.
Hvordan det måtte være å klare seg på ei øde øy i årevis uten å bli ett levende av menneskeetere fra naboøya. Utfordringene på den tiden handlet ikke om å hvem som kunne stå på en fot lengst for ikke å bli stemt hjem...
Jules Verne's "Verdensomseiling under havet" ga næring til enda flere lange samtaler om hva som er mulig for de som drømmer om eventyret. Eller så snakket de kanskje om hva som fantes bak Øyfjellet(eller et annet fjell alt etter hvor i verden treet stod) som man ikke kunne se over. Om reiser til byene bak der.Oppleve noe sterkt sammen med andre mennesker i verden. Som lege eller noe annet spennende. Kanskje snakket de om lengsel etter de om slike mulige store opplevelser i livet.
Drømte sammen om voksenlivet som skulle komme.
Det var ikke det at disse jentene ikke tenkte en eneste tanke om det med barn og det som følger med.
Nei, det var bare det at å kle en unge er en praktisk sak. Hvor mye skal man øve seg på det på ei dokke?
Hvor vanskelig kan det være liksom. Hvor mange utfordringer gir det?
Å være kirurg, eller journalist, eller direktør eller lærer, eller skuespille derimot...
Treklatringen eller ditto sleipe stolper under kaianleggene er en annen sak.Virkeligheten var og er et utfordrende sted for den som prøver den ut. Spennende også, selv uten tv-kameraene surrende rundt hodet. Den gangen jentene satt i toppen av treet, fantes bare "Pompel og Pilt", samt lørdagskvelder med Erik Bye. Kvalitetstv, med andre ord. Det var i gamle dager. Nesten som i oldtiden, enda det bare er drøye tre tiår siden. Så mye kan hende på et lite tidsøyeblikk i den store evigheten, som er så ubegripelig.
Et tre er et lite sted på ei stor jord, men skogen er stor. Noen ganger ser man den ikke for bare trær.
De falt ikke ned og slo seg ihjel, ei heller druknet de. . .
De små jentene kan tenke store tanker som for hver og en ender med store endringer bak fjellene.
Sånn er det bare. Helt uten hjelp fra "reality-kokkene" hadde de fått taket på dem.
Slik er det med store tanker. De er fri, og de klatrer over høye fjell.
Nå finnes hundrevis av tv-kanaler fra rundtomkring på kloden, og det er fint for informasjonen om alt som skjer på kula. Vanlige jenter er blitt mer opplyste. Vet at det ikke er alle som har det så bra som i denne delen av verden vet de også. Har de fulgt riktig godt med husker de at det ikke er en selvfølge å kunne klatre i trær og leve sitt eget liv akkurat som en selv ønsker når en er jente.
I alle fall om de har sett en dokumentar eller 150. For ikke å snakke om besøkt bibliotekenes hyller.
Lest og lært, sett og lyttet til alt som finnes der ute i verden.
Følger de enda litt mere med vet de at når alle disse tv-kanalene som er fulle av "reklame" i beste sendetid, så påvirker det. Jenter skal og må danse Zumba, og se ut som en femtenåring, når man er femtito.
Nittito også, ellers er det bare å sette seg rett ut i skogen for å dø.
Dessuten er tonn med slankeremedier og kremer et "must".
Garderoben og sko-rommet er blitt et stort kapittel for seg.
Det skrives utallige sider om det i alle slags "opplysende" tidsskrifter om fenomenet...
Holder ikke det får man legge seg under kniven, eller få en stylist for å se femten år yngre ut på ei lita uke.
Det er jo tross alt det ytre som teller, er budskapet.
Du skal danse zumba, du skal danse zumba til du dør.
Tenk gjerne store tanker, men hold dem for deg selv, eller i alle fall i en "kvinnelig" put-your-ass-in- the-air innpakning. Feminismen passer best gjemt langt inne i skapene, som alt som ikke tåler "reality-lys"... Er et av det mange ullne budskapene i alle disse realitetsvisningene den "moderne" medieverdenen har å by på.
Hmm... Den gangen jentene satt i trærne ville slikt vært utenkelig.
Fantasien strakk heldigvis ikke til den siden.
Det handlet om 70-tallet må vite.
Jentene vokste opp i skyggen av det store fantastiske spennende kvinneopprøret, de gledet seg over at de skulle kunne ta den utdanningen de ville. Lære og utforske.
Leve som seriøse likeverdige mennesker side om side med den andre delen av verdens befolkning.
Jo, de likte de store tankene der de satt!
Medieverdenens store endringer gir små tanker. Sånn som disse reality-greiene skjermen er full av.
Man swapper til alle kanaler, bare for å oppdage at det blir for trangt og for smått.
Riktignok har mennesket i flere hundreår likt kikke-teateret, men likevel...
Det er vanvittig stor forskjell på "Et dukkehjem" og "Supernanny", eller "Partydronninger".
Ærbødighet er forbeholdt det førstnevnte, noe sånt tilkommer ikke de sistnevnte. og man kan nok sette ganske store beløp på at det ikke noe menneskeheten boltrer seg med om en hundre års tid.
Dukkehjemmet derimot...!
Ikke at Ibsen tenkte og skrev små tanker, tvert i mot.
Verdens lesende små mennesker oppdaget dem,
og var med på å forandre ståa i de tusenvis av av dukkehjem.
Går det ikke å foranre det som utspiller seg innenfor hjemmets fire vegger, er det lov å lukke døra og gå sin veg. Gi fa.. i zumbaen, og klatre opp i toppen av et tre.
og var med på å forandre ståa i de tusenvis av av dukkehjem.
Går det ikke å foranre det som utspiller seg innenfor hjemmets fire vegger, er det lov å lukke døra og gå sin veg. Gi fa.. i zumbaen, og klatre opp i toppen av et tre.
Blant annet.
Synnøve Sætrum
BERØRING
Øynene dine, huden, hendene.
Sjelden uspiselig andre øyeblikk til invortes rytmer.Nytes sakte, og uten masker.
Berøring.
Ei sjel.
Ei sjel.
Et møte.
Jeg elsker deg.
Synnøve S.
Abonner på:
Innlegg (Atom)