Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.
Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn!
Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.
Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta.
Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs.
Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott.
Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.
Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet?
Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs?
Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?
Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?
Et skrik trenger seg ut og frem.
Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.
Alt verker og verker...
Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.
Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige.
I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.
Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns.
Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .
Det regner enda mer utenfor og i livet .
Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.
Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre.
Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok.
Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet.
Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går.
"Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det".
( Salomos ordspråk)
31. desember 2015:
Jeg begynner den med tanker bakover, telle opp, reflektere.
Har jeg bevart mitt hjerte, framfor alt annet i det jeg har stått i?
Hvor feilet jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes?
Hvordan skal jeg forsøke leve i året som kommer ?
Alt i alt kommer jeg til at hjertet er intakt.
I noen sammenhenger tramper i salaten og i andre agerer jeg fra dypet av hjertet. Å være et følelsesmenneske blir noen ganger oppfatte som om man ikke kan klare å skjerpe seg, eller har noen perspektiver som harmonerer dårlig med alt som handler om å holde fasaden.
Være snill og blid og aldri si i fra. Uansett hvor ille det er så forventes ei servil, bukkende og skrapende holdning. Ikke heve stemmen, for da... Og, jo noen ganger tar jeg da av. Reagerer litt kraftig, men jeg kan ikke fordra feighet. Selv om det til tider antakelig hadde vært mer behagelig for meg selv. Noen har jo med seg traumer i livet, og synes for eksempel at å heve stemmen, vise temperament og følelser er rene skjære "mangelen på impulskontroll". Vel, de om det. Å tillate seg å bli irritert og vise det, er et valg. Jeg vil heller at andre viser hvem de er enn at de sniker i kulissene og later som, tar til takke eller hva det nå måtte være. Slikt blir det bare kulturkollisjoner av.
I beste fall.
2. januar 2016:
Året som gikk har bydd på mange anledninger til å velge ståsted. Jeg føler dyp takk for alt i mitt hverdagsliv, mitt familieliv, og mitt kjærlighetsliv. Mitt menneske- og verdenssyn håper jeg er blitt mer nyansert og reflektert, men likevel kjenner hjertet mitt dypest for dem som sliter. Vi er over syv milliarder sjeler på kloden. Det er mange. Da jeg lærte om slikt var det litt under fem. Siden har tallet rast i været. Noen ganger grubler jeg litt rundt hvordan det skal gå med alle, og skjønner jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å leve mitt liv. Jeg er ikke maktmenneske eller statsoverhode, ikke er jeg særlig velstående, ei heller visjonær karismatiker som kan oppildne massene til å legge ut på lange reiser mot en bedre verden for alle. Det blir nok ganske andre enn meg sin oppgave i livet.
Uti denne måneden skal jeg fylle femtifire. Så langt slår hjertet mitt, og jeg er her i Norge. På ei lita øy i havet, hvor det blåser og er værhardt om vinteren. Om sommeren er stedet et paradis. Det kjennes varmt og trygt å ha funnet en leilighet her. Ikke verdens største sted når en tenker på alle som bor i svære eneboliger i dette landet, men det holder for meg. Føler alltid jeg kommer hjem til noe godt når jeg låser meg inn i denne etasjen i nettopp et ganske stort hus. Hage har jeg, og ly for vinden. Gleder meg allerede til våren og den fryden det er når ting og saker tar til med spiring. Jo det er sterkt, og det er det viktigste. Jeg har levd lenge nok til å fatte at en faktisk ikke nødvendigvis blir noe lykkeligere med millioner på konto og gigantiske eneboliger. Det handler vel i bunn og grunn om hvordan hjertet og tankene hegner om egen hverdag. Så jeg koser meg jeg, i mitt lille kjøkken, mi lille stue og utenfor når det går an. Sola har snudd, og om tre fire uker begynner vi alle å merke at dagene blir lysere. Skal bli veldig deilig. Men, en dag av gangen fram til da!
Det har hendt store ting i mi lille boble, og verden går sin underlig skjeve gang. Hverdagslivet har fått større rom og perspektiver. Noen er kommet til i familien. Ei ny sjel har åpnet seg mot livet og verden. En ufattelig lykke, et ubeskrivelig under. Nye generasjoner, videreføring av eget liv. Hjertet blir varmt, og jeg takker og takker. For jeg har både et bibliotek og en hage.
Lucky me !
--------
Hjertet ja, den store muskelen som banker i meg og alle andre levende. I romjula opplevde jeg en liten tur som fikk det til å banke mer. En liten flik av Sverige behøver ikke bare være "Harry". Søta bror byr på annet enn Strømstad. Perlefiske på Bohuslänkysten er mulig også når gradene er blå. Vi koste oss følget og jeg. Både stod og gikk der ute i havgapet... Anbefaler en sådan reise for hjertet til den som måtte ønske det.
---------
Vennskap er noe av det viktigste i livet. Hva skulle en vært og gjort uten dem ? Ikke vet jeg. Jeg er over måte heldig når det kommer til det. Har flere veldig gode venner. Noen har jeg hatt det meste av livet, andre er kommet til siste tiåret særlig. Jeg har levd så lenge singel og aleneboende at jeg har tid og rom til å gjøre mitt for å bevare disse gavene. Til og med så har jeg plass til flere. Ja.
2016 kom med godt vær og den første dagen gikk jeg tur i solskinnet sammen med ei god venninne. Det var helt vindstille før stormene som skal komme, og vi satt ei god stund helt ute i havgapet og bare nøt synet og stillheten. Kveldstid med gjester hadde jeg også. Nærmeste på besøk. Hyggelig for både hjerte og hjerne. Maten smakte dessuten upåklagelig. Jeg startet den første dagen med helt vanlig lasagne lagd fra bunnen. Vellykket ja og jo det var det. Ingen klagde. Vi spiste og koste oss.
----------
Så kikker jeg litt på nyheter her og konstaterer at politikken er det ikke noe særlig etter mine begreper. Ei heller dette året har starter med noen oppfordringer til nestekjærlighet, raushet eller tro på mennesker som flykter. Som jeg ser det fyres det på frykt og beven fra "høyeste hold". Hjertene blir kalde og redde av slikt. Ja, sånn ser nå jeg det da.
------
Så ser jeg at heller ikke denne teksten blir noe storveis originalt.
Det er greit. Hjertespråket menneskene i mellom er ganske likt er min erfaring. Jeg gleder meg til å reise videre i hverdagen min. Med menneskene som finnes i min tilværelse, og i tankene og følelsene.
Er spent på året som kommer.
Livet er ei reise i seg selv, og jeg ser fram til å få være med hver eneste dag jeg får.
Et år er ingen selvfølge, så jeg takker for det som gikk.
-----
Et år med mange reiser, på mange plan. Noe er kommet til, annet er forsvunnet. Alt i alt har dagene vært på godt og vondt. Mest godt heldigvis. Mye kan jeg takke menneskene som finnes i livet for, men jeg takker også meg selv. Hadde jeg ikke hatt min ukuelige vilje, raushet og overbevisning vet jeg ikke hvordan de vonde dagene ville påvirket det jeg er og ønsker være.
Noen idealer har jeg. Andre sider ved verden ser jeg mørkt på.
Er jeg heldig klarer jeg skrive noe leselig om begge deler.
Livet er så mange ting. Ens eget, familien, barn, barnebarn, venner, bekjente, tro, tvil fysikk, metafysikk og så videre. Filosofi, musikk, sang, lyrikk, litteratur, kor, bilturer, båtturer, flyturer, strender, fjell, skjær. En god nabo, en ikke fult så god nabo. En venn, en kjæreste, et kyss en klem. Mange kyss, enda flere klemmer.
Jeg ber min høyere makt om at jeg også i 2016 får reise videre med hjertet intakt.
Jeg er for lengst blitt en smule filosofisk i vintermørket, men slutter ikke skrive. I stedet for å sitte her og rote i depresjonen tar jeg skrivelysten og tankene mine tilbake. Om jeg ikke er noen kjent blogger eller forfatter, så har det å skrive vært meg og en del av hele mitt liv. Jeg startet med det fra jeg kunne kunsten, og har rariteter i form av dagbøker helt tilbake fra niårsalderen. Artig å få noen glimt av et barn jeg ikke helt husker. Det er meg, min håndskrift og mitt uttrykk. Jeg er glad for at noe av det ikke har forsvunnet i all flyttingen min. Kofferten med skatter finnes ennå. En dag skal jeg lese alt sammen. Kanskje det blir i vinter. Den som har hjerte og sinnsro får se.
Av grunner jeg ikke vil skrive om akkurat nå har tankene og følelsene mine vært på vidvanke ei stund, men nå kjennes det som de er begynt på veien hjem til meg selv. Jeg har lenge tenkt på om jeg har slutte litt å være som jeg er for å forsøke tekkes forventninger, eller det jeg tror er forventninger.Motivene har vært flere som å bli likt, forstått og elsket om jeg må nevne noe. Ingen vonde baktanker, bare et utslag av dårlige erfaringer og vaklende selvtillit. Jeg har kjent redsel for å si hva jeg opplever av redsel for å bli avvist. Tidd stille med det jeg vet er kontroversielt, fordi ikke alle er enig, Plagetanker "flytter inn" ubedt, og blir der. Jeg vet hvordan jeg kan få dem vekk, men først i kveld husket jeg på det eneste grepet som nytter for meg. Bønn til det jeg opplever som min høyere makt. Vips lettet tåka noe, og jeg takker, og takker en gang til.
Jeg har nesten mistet fotfestet og latt andre menneskers syn på meg nesten overta. Å bestemme seg for å være sjefen i eget liv, betyr å våge stole på egne vurderinger igjen. Munnhellet sier noe i retning av at å våge ikke er tap av seg selv. Det kan være smertefullt å miste fotfestet ei stund, miste håpet og selvtilliten. Ikke tørre si noe der det stritter i mot, fordi den sårbare delen i meg hvisker om mindreverdighet, om ikke være verdt å elske eller respektere. Det eneste den som vil ha seg selv kan svare er for noe sludder, Når depresjonen prøver seg får jeg høre mye vrøvl. Vel, har jeg kanskje andre uttrykksformer enn alle kan takle, men det har jo ingenting med verdien som menneske å gjøre. Det som gjelder for andre, gjelder også for meg. Tenk at godt voksne mennesker må minne seg selv om slikt innimellom. Slik virker mangel på lys i min hjerne. Ikke alene om det heller vet jeg, selv om det er ubehagelig.
Jeg forsøker i utgangspunktet være snill, tenke godt om folk og håpe bli behandlet meg på samme måte tilbake. Noen gjør ikke det, bevisst eller ubevisst blir følelsene mine oversett, og da får jeg meg en trøkk. Særlig hvis mennesket betyr veldig mye for meg. Så er spørsmålet om det er riktige mennesker for meg, og så må jeg rydde opp. Ryddeprosessene kan være veldig veldig vonde og krevende. Å være et følelsesmenneske er en sårbar sak. Ensomt noen ganger også. Men, å være et slikt individ er ikke lik å være uten evne til tanker eller refleksjon. Det ene utelukker ikke det andre.
Følelser kan gjøre vond som juling, og en del av det selvpåført. Denne kvelden ble jeg av venner minnet om at det jeg har opplevd som både hensynsløst, slemt og urettferdig overfor meg og følelsene mine ikke nødvendigvis forteller en sannhet om meg. Det gikk opp for meg at jeg har latt meg dupere kraftig et stykke tid, og det for å "pliiise". Helt sant, og alt annet enn det undertegnede faktisk mener. Opplever en at noen tråkker på følelsene må en ha lov å si i fra. Det kan jo til og med hende det er en misforståelse, men budskapet er jo å ta vare på seg selv. Jeg er jo det eneste jeg har når alt kommer til alt. Uten meg er jeg faktisk ingenting.
