2. oktober 2012

Er jeg tro mot meg selv?
Jeg kan velge å tenke det, velge tro det.
Det er holdningen det kommer an på.
Håpet skal ha farge av lys grønt er det ikke sant ?
Lett nevrotisk muligens, men hva så?

Tirsdager lik denne her møtte jeg et menneske som minnet meg om svik.
Rett i Markens som om ingenting noensinne var hendt.
Det kjentes riktig bare å gå forbi.
Lukkede dører skal man ikke alltid forsøke åpne igjen.
Jeg betraktet vedkommede i sidesynet, hørte latteren mens jeg tenkte:
"Det var en gang"...
Følelsesmessig likegyldig.
Livet er foranderlig.
Liksomvennskap består ikke når de virkelige utfordringen kommer.
Det gjorde meg usigelig trist den gangen selv om jeg aldri kunne gått tilbake.
Svik er og blir svik.
Det som er over er over.
 Svik gjør vondt, setter arr, men med tiden blir det nesten borte.
Bare en anelse på erfaringenes bord.

Fjern fortid ikke nær nåtid.

Nå da:
Er jeg tro mot meg selv?
Utfordringene, det poengterte i livet akkurat nå.
Det tilværelsen dypest sett er.
Livet kan vise sitt egentlige ansikt med en følelse.
Om en løgn eller en livsløgn. 
Faktum er at jeg noen ganger bedrar meg selv.
"Tro er du kun når du er det mot deg selv",
står det på sokkelen Camilla sitter på og stirrer utover havet...
En og annen gang setter jeg meg ved foten av sokkelen, kikker utover og innover.

Er jeg tro mot meg selv?
Når var jeg tro sist?
I formiddag, tror jeg, mens jeg kikket på et fotografi av min kjæreste venn.
Havet, sanden, lyset og horisonten.
 Kattegat møter Skagerak.  
Minnet fylte meg helt. 
Jeg kunne kjenne vinden mot hånda slik den kjentes da jeg tok bildene.
Høre lyden fra havet, men mest av alt kjente jeg på følelsene jeg hadde der og da.
Ydmykheten. Inderligheten.
Det han var  for meg da. 
Alt han er for meg nå.
Det som ordene ikke makter speile, men som likevel er.

Et annet av mitt livs viktige mennesker skriver brev, og sender med foto fra toppen av et fjell.
Storslagent.
Risikofylt å komme dit, men de tok turen opp.
Han og kameraten.
Sånn er han. Klatrer til topps. Det har han alltid gjort.
Jeg har betraktet ham nært, men mest glimtvis og perifert.
Tre tiår snart.
Den spesielle er alltid nær selv om geografiske og andre avstander skiller.

Jeg fikk en sms fra vest.
Vi snakker lenge i telfonen-
Det gleder meg å høre om nye og spennende opplevelser i livet hennes.
Fryder meg med henne.
Så fint det er å se et kjært medmenneske finne det gode livet.
Vennskap handler også om å virkelig glede seg over den andres fremgang og det å lykkes.
Alltid nerven det. Ikke sant?
Når jeg tenker og kjenner slik er jeg tro mot meg selv.

En annen sms detter inn fra øst.
Vi snakker ikke i telefonen.
Bare utveksler små hverdagsrapporter, holder kontakten.
Slik vi har gjort i årevis.
Fjernt og nært.
Sms ja...

Om den som døde bare for et drøyt tiår siden hadde vendt tilbake kunne fortalt meg om samfunnsendringer en nesten ikke registrerer lenger.

Tankene blir noen ganger så mange.
De indre reisene forserer rom og tid usynlig.
Er jeg tro mot meg selv?
En del av denne høstettermiddagen kom melankolien med ett slentrende inn.
Barbeint og uten invitasjon. Høstdeppen fulgte hakk i hel.
Tungsinnet spant, og en lille smule panikkangst lusket noen urolige øyeblikk i krokene.

Jeg hadde ikke bruk for det, men måtte gjennom likevel.
En times lur, og så var det over.
Noen ganger blir det bare nesten litt for mye for et følelsesmenneske.


2.oktober er snart over, en dag jeg har vært tro mot meg selv!
Ha ei god natt.

 

 

DET VIKTIGE

 

Det viktige er ikke å aldri falle.

Det viktige er å alltid reise seg igjen.

 

Det viktige er ikke å aldri bli såret.

Det viktige er å overleve.

 

Det viktige er ikke å aldri bli sviktet.

Det viktige er å ha blitt elsket.

 

Det viktige er ikke å aldri gråte.

Det viktige er å aldri glemme hvordan man ler.

 

(Arnhild Lauveng)

Synnøve....