Hvem er det som tjener på det?

Undertegnede skummer nyhetene.

Nok til å få med meg, i det minste, overskrifter og ingress. 

Det er blitt slik at jeg ikke graver meg ned i dybden av alt som presenteres i dagsaviser på nett.

Noe som skyldes at det ofte ikke finnes noen dybde. 

Store deler av journalistikken synes overfladisk og markedsstyrt. 

For årevis siden jeg sa opp abonnementet på lokalavisa. 

Først og fremst fordi den etter hvert nesten bare inneholdt reklame.

 Hva er hensikten med å drukne i den? 

Noen av oss blir ikke fristet til å kjøpe duppeditter vi slett ikke trenger.

 Interiørblader leser jeg ikke, og jeg står godt i vissheten om at jeg ikke har et hipt, kult eller trendy hjem. Overfladiskheten får jeg likevel opplevd mer enn nok av, om jeg ikke skulle ha det mitt i snuten her jeg lever mine timer.

 Å avstå fra lesing av Dagbladet eller VG  betyr ikke at man ikke får med seg nyheter. 

Skal man lese, høre eller se dybdejournalistikk må man finne noe annet.

Radioen står på, internettet besøkes, jeg leser ukeaviser og tidsskrifter.

 Podcast i stort omfang er blitt en del av hverdagslivet, og jeg leser noen blogger. 

(En og annen sjelden gang leser jeg de økonomiske avisene.)

Denne tirsdagen har jeg tenkt noen øyeblikk på terror i Sverige og Egypt. 

Reflektert over pressedekningen  til NRK begge steder, og undret meg...

Forskjellene er åpenbare selv om det handler om samme fenomen, og jeg tenker:

Hvem er det som tjener på det? 

Synnøve Sætrum

SØSTERLIG HILSEN

Om jeg ikke får med meg absolutt alt av nyheter og informasjon så drypper noe inn. Jeg leser på nett, har helger med ukeaviser. Noe som er stas. Jeg er glad de ennå finnes. Ikke alltid jeg er politisk samstemt, men dybdejournalistikk er bra. "Morgenbladet" og "Dag og tid" er verdt å lese etter mine personlige begreper. Dessuten hører jeg mye radio. Bilder på skjermen er det mindre med etter som nyhetene blir mer og mer overfladiske og ensidige. Fysj både til den ene og andre norske tv-kanalen. Skjerpe seg! Det undrer meg virkelig at det kan se ut som om det ikke reises et eneste spørsmål om hvilke ærend de løper. Denne siste tragiske hendelsen i Paris er et meget godt eksempel. "Smi mens liket er varmt", og spre så mye frykt som mulig. Er det ikke akkurat det terrorister ønsker at skal skje?

Mens løssalgspressens "fotsoldater" løper beina av seg etter det frykteligste bildet  forsvinner oppmerksomheten fra alle andre sider ved verdensbildet. Usynlig blir det, og det er ganske skremmende. Jeg tenker på alt av forferdelighet, urett, undertrykking og annet som bare blir borte. Jeg vet ikke om dette er bevisste strategier for å frata opinionen innsikt i visse samfunnspørsmål. Om det handler om bevisst tilbakeholdelse av informasjon kan en jo bare lure på, men jeg gjør altså det. Kan det for eksempel tenkes at våpenlagrene rundt omkring på kloden er så fulle at de nå må tømmes? Nå sier jeg ikke at  jeg er for ekstremistisk terror, men jeg stusser litt på hvordan denne krigen mot ISIS skal foregå, for at ikke alt skal bli mye verre enn det allerede er. Kan ikke for det, men slikt ligger jeg blant annet og bakser med når søvnløsheten trer inn. Terrorister skremmer, selvsagt gjør de det. Hvilket ikke betyr at en slutter leve livet sitt som en pleier. Jeg mener likevel at massemediene bør ta seg et studie av "ansvarsplakaten" en gang ting før det kjører på med skremslene. Noen vil sikkert øyeblikkelig skrike at jeg driver med "konspirasjonsteorier" om jeg undrer meg litt på om dette handler om bevisst overseelse eller forglemmelse. 

Pengemakta rår, frykt og elendighet selger. Eller sex. "Samlivsekspertisen" dukker  nesten uten unntak opp hver eneste helg.Ja, og så er det denne kroppsfikseringen som aldri tar slutt. Å være ung jente i dag må på mange måter være veldig utfordrende og frustrerende om du skal holde kroppen "bra nok" opp mot det idealet som tegnes. Fryktelig, og etter mine begreper verre enn det noen gang har vært. Ja, for jeg har vært ung, pen også. Selvsagt trodde jeg ikke det den gangen. For idealkjøret fantes da også, om enn ikke så intensivt som nå. I dag er jeg ei voksen dame på snart femtifire, og for lengst ute av det store objekt-rushet. Aldrende kvinner er ikke gjengse sex-symboler, og på mange vis er det en lettelse. Det som derimot ikke er særlig morsomt er at den aldrende kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for alle mulig tenkelige og utenkelige vitser. Jo, da det er ikke sånn at jeg ikke kan le av noe som helst. De som kjenner meg vet at jeg både har humoristisk sans, galgenhumor også og en smule ironi på egne vegne. Men, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om den der massive greia som sier at kroppen ikke kan eller bør eldes som den er.  Plastikk-kirurgien er nå et udiskutabelt faktum. Jeg kjenner nesten ingen utenom meg selv som ikke har operert øyelokkene for å se yngre ut. Det er blitt ei sånn greie med at når du nærmer deg femti skal du det. Slapt skinn er ikke bra. Jeg skal ikke snakke om pupper og mager. Latterlig å henge seg opp i sier du? Og jeg tenker på den gamle hersketeknikken som handler om akkurat det. Man blir latterliggjort som gammel sur feminist når en nevner at det faktisk ikke er blitt noe bedre når det gjelder kvinnekroppen. Selv om det en sier er realiteter kjent på nettopp kroppen gjennom hele livet. Jeg tilhører de kvinner som for eksempel i løpet av livet utallige ganger har spurt meg selv om jeg ble oversett i en debatt fordi jeg oppfører meg "mannlig" og forventes oppvise "kvinnelige" egenskaper i sammenhengen? 

Jeg vet ikke hvor mange år vi er blitt tutet ørene fulle med at kvinnekampen er gått for langt, at nå har vi da likestilling og at det må være slutt med denne feminismen.Både menn og kvinner løfter pekefingeren og sier at en er på vidvanke med disse tankene. Noen ganger får kvinner skylda for impotens og det som verre er. Kvinner blir gruppevoldtatt verden over og får skylde seg selv fordi hun var akkurat der og da, der og da. Offeret for overgrep påføres skylden selv, og med det følger skammen. Ubegripelig at det kan sies vi ikke trenger kvinnekamp lenger. Kikk ut. Se på Norge, og se på verden. Kampen er mer nødvendig enn noen gang.  

Søsterlig hilsen

Synnøve Sætrum

TANKER OM EUROPA...

Dagbladets forside 17.november 2015

Jeg husker godt hvor jeg befant meg denne datoen for et år siden. Politikk eller terror var ikke fokus i det hele tatt. I år har jeg det ganske så annerledes. Novembermørket er kryper mer og mer inn under huden, og vinteren er her. Akkurat her i min trygge stue er det lyst og ganske koselig sjøl om jeg er alene. Jeg kikker på bilder fra feriene det siste året, og koser meg veldig med minnene. Håper nye skal bli til. Den som har kjærlighet og lever får så.

Jeg har forstått at flyet som styrtet i Sinai gjorde det på grunn av terror. Det er jo aldeles grusomt og fyrer igjen på flyskrekken min. Det døde flere der enn i Paris, men av samme grunn. Lukker øynene litt, og så er tilbake i stemningen i meg da jeg satt i et fly fra nettopp Egypt for en del år siden. Det måtte nødlande i Tyrkia på grunn av en ukjent røykkilde over venstre vinge. Sjøl satt jeg bare et par seterader unna og fikk hele dramaet nøye med meg. Jeg kan huske at min første tanke den gangen var :terror. Flyplassen vi dro fra hadde mange sikkerhetskontroller, men likevel tenkte jeg faktisk på at ansatte kunne utføre slikt. Nå var det ikke det da, og jeg sitter her og skriver om det igjen. For meg ville det vært underlig om den ikke kom tilbake i dag. Nesten hver gang jeg er på hjemreise fra en tur rammer det som kalles posttraumatisk stress-syndrom meg. Det er ikke behagelig, og jeg vet ikke om det går an å bli kvitt det noen sinne. Jeg møter frykten på min måte fordi reiselysten til nå har vært sterkest. En kan ikke la slike krefter vinne over livet.

På tv sendes det direkte fra minnemarkeringen i Oslo. Jeg har hørt appellene til de som er møtt fram. Akkurat nå spilles "Til ungdommen" med klokkene i Oslo Rådhus. Jeg tenker på at det er lenge siden jeg var ungdom, og så slår det meg hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å leve i et land uten krig og terror helt fram til den rammet Norge. Mitt inderlige ønske er at mine etterkommere skal få oppleve en like trygg verden. Og jeg tenker, det er ikke rart appellene retter seg spesielt mot ungdom i Europa. Det er jo de som vil komme til å bli stående i første linje mot dette barbariet. Fælt er det, og en kan ikke snu seg helt bort og gi blaffen.Slik er ikke lov i mitt hode som situasjonen er nå.
Men, nei jeg er ikke med dem som nå roter sammen og borger for en usann diskusjon om at alle flyktningene som kommer er terrorister. Det er jo akkurat disse medmenneskene flykter fra.

Nå er det heller ikke slikt at jeg er i stand til å mene noe om alt dette her. Samtidig vet jeg at det er mye som ikke er diskutert fredelig i det norske samfunnet. Fordi man diskuterer formen mer enn innholdet. Nå åpner jeg ikke for hatefulle ytringer... Du verden så sliten jeg er av å forsøke forutse hva "nett-trollene" kan komme til å kommentere for å spore av det jeg forsøker si noe om.
Selvsagt skjønner jeg også at jeg ikke kan redde verden alene, og at det heller ikke er min oppgave. På den andre siden er min overbevisning at uten at vi vanlige menneskene deltar i diskusjoner og aksjoner kommer ingen varige endringer. Demokratiet vil ikke fungere, og våpenmakt blir det eneste som snakker.

Jeg har forstått at man ikke kan forhandle med de som allerede er terrorister. Men, jeg er ikke med på at det ikke kan diskuteres og samtales med den som ikke er blitt det. Derfor skriver jeg. Dette opptar meg disse dagene, og jeg har tid til å sitte her ved maskinen. Ytringsfriheten er fundamentet.

Forresten så er jeg klar over at noen imamer snakker fiendtlig om vestlige samfunn og verdier, men det betyr ikke at alle gjør det. At det kom en terrorist inn med flyktningestrømmen til Frankrike betyr ikke at alle var det. Terroristene mener at uskyldige mennesker fortjener dø på grunn av sin vantro. I følge Dagbladet i dag ønsker de å forårsake borgerkrig i Frankrike. Det tror jeg ikke de får til. Jeg tror at mennesker i hele vesten kommer til å stå sammen for å bevare demokratiet, og jeg tenker at alle kan ikke gjøre alt. Derimot kan alle gjøre noe.

Den eneste typen aktivitet jeg er i mot er nettopp terror- om noen skulle tvile!

 Etter terroren i Paris på fredag har jeg forsøkt å beskytte meg selv litt, ikke rullet rundt i alle bilder og overskrifter og reportasjer som finnes om den. Jeg har nemlig fantasi og lever meg så veldig inn i sorgene og sjokkene for alle dem som er rammet. Det går inn på meg, og jeg blir ganske engstelig. Akkurat det terroristene ønsker oppnå. Jeg er av dem som ikke fikk med meg før etterpå at det var et angrep av samme art i Beirut dagen før. Har forstått at media nesten ikke dekket tragedien der, enda angrepene der også var rettet mot vanlige uskyldige menneskers dagligliv. 

I går hørte jeg derimot store deler av den franske statsministerens tale til nasjonalforsamlingen, og det gikk ganske kaldt gjennom meg. Jeg trenger ikke være professor for å skjønne at det han sa vil kunne få konsekvenser for hele Europa. Hvilke vet jeg ikke, men jeg grøsser og tenker på krig! Jeg tenker på et Europa jeg ikke kjenner igjen, og er ikke glad for det som hender. Uroen tar jeg på alvor, og er helt sikker på at jeg ikke er det eneste vanlig dødelige menneske som gjør det.

Likevel sier jeg til meg selv gang på gang at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Fred er ordet !

Synnøve Sætrum

Å SKRIVE STREKMENN MOT TERROR...

Verdens gravalvor er i meg disse morgenminuttene. 

Midt i min fredelige indre reise over tastaturet og kaffekoppen ser jeg dem for meg.
De maskerte feigingene med våpen i hånd. Jeg kan fatte noe av sorgen man kjenner ved å miste et nært medmenneske. Døden er den sikreste realiteten ved livet.
At noen dreper fredelige medmennesker for å hevde sin verdensoppfatning, religion eller politiske mening kan aldri bli noe annet enn feil. Ikke kommer jeg noen sinne til å fatte denne ondskapen heller.
Aldri unnskylde det eller tro på det.

Terrorisme er feil. 

Punktum.

---

Noen tårer triller mens jeg tenker tanker rundt det å være modig og å ha sine meningers mot.
I noen saker er kanskje det enkleste å tie stille. Være det lille mennesket som kastes hit og dit i konsekvensene av storpolitikkens grimme spill. Avstå fra ei fredelig ytring.
Men, da får de det jo som de ønsker terroristene.

Jeg kjenner meg selv og vet jeg ikke ville være særlig tøff i trynet om noen pekte på meg med dødelige våpen. Heltestatus er ikke mitt anliggende, jeg er helt ordinær.
Min reise i livet handler ikke om anskaffelse av glorie eller omdømme. 

Først og fremst handler den om å være til stede her og nå. Videre er det en gave å registrere hva jeg handler om, sånn dypest sett, fra den ene dagen til den andre.
Elske og noen ganger gremmes over livet mitt så godt jeg kan, og "bare være".
Jeg er ingen guru eller helgen.

---

  Terror rammer mennesker som debatterer grunnleggende menneskerettigheter. 

Et jødisk medmenneske holder vakt i en konfirmasjon, og dør av skuddene. 

Jeg grøsser og tenker at nå skjer det igjen. Denne gangen i København.

  Historieløshet borger for så mangt. 

---

Norge er fortsatt det samme vakre fredelige åpne landet som jeg elsker, men jeg grøsser stille og skriver videre. Danmark og Norge er søsken i verden. Den franske revolusjonen finnes i vår felles historie. Nei, jeg er nok ikke så modig som medmenneskene i avisredaksjonen i Paris. 

Likevel har tankene både de døde og gjenlevende forfektet nådd fram til meg.

De ble understreket da den avskyelige feige terroren rammet dem.

Først Paris, nå København.

Jeg sender en søsters tanke til dem som er døde,

En trøsteklem til medmenneskene som er deres etterlatte og til alle som ligger såret på sykehus. 

Når alt kommer til alt tror jeg dette handler om hvordan vi som små enkeltmennesker forholder oss til den store politikken i våre hverdagsliv. 

Ekte motstand kommer alltid nedenfra. 

Stasmenneskene kan snakke til massene så lenge de har legitimiteten til å sitte på taburettene sine. 

Noe vi gir dem når vi går til stemmeurnene.

Legitimiteten er det vi vanlige menneskene som besitter.

Ikke sant?

----

 Å drepe og skade uskyldige mennesker for å understreke sine holdninger og ideer er feigt og forkastelig. Det er..... ja jeg finner nesten ikke ord.

Verden forandrer seg så fort.

Tidligere års fjerne virkelighet langt borte på kloden er blitt nabolagets realiteter.

Jeg er ingen avisredaksjon eller berømt forfatter. 

Mine tegneferdigheter strekker seg til strekmenn.

Her, dypt i mitt indre, inne i meg finner jeg akkurat nå engstelse for framtiden og det frie ord. 

Ytringsfriheten er fundamentet for å være et fritt menneske.

Les:

Fredelige meningsutvekslinger er den viktigste forutsetningen for demokrati. 

Det er sagt før, men det er nødvendig å gjenta. 

Hvorfor? 

Fordi jeg tror på å gjenta en sannhet om og om igjen.

Jeg er hellig overbevist om fredelig motsand.

Veien med våpen i hånd er helt uakseptabel. 

Når skuddene rammer fredelige møtedeltakere står atskillig større saker enn min sinnsro på spill.

Min politiske oppdragelse er blant annet tuftet på fundamentet "alt er politikk". 

Samtidig synes jeg jeg  "hører" noen av mine velmenende kjære nærmeste si at jeg heller må leve i øyeblikket. Ikke gruble så mye rundt alt det forferdelige.

 Være til stede her og nå, være glad.

Jo, jeg er glad for fortsatt å kunne ytre ei fredelig mening her på "Ytringsstedet"...

Jeg skulle hatt et sånt tegneprogram og kunnet sette noen strekmenn på veggen her.

Det har jeg ikke, men tillater meg likevel å skrive strekmenn mot terror.

Er du med?

Synnøve Sætrum


http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/01/30/pesten-vender-tilbake/

"YOU MAY SAY I'M A DREAMER"...

Jeg leser andres tekster. Skjønnlitterære og sakprosa bulter til hulter. Nyheter og gammalt nytt. Fjesbokoppdateringer og statuser... Mange sitater fester seg i sinnet, og mange flere må gå. Det er umulig å "samle på" alt. Hodet tar det bare ikke inn. "Studerte" et kart som viste blå-brune stemmer og stemmegivning i Europa, og det var ikke hyggelig lesning.

Vepna konflikter handler om dreping av mennesker satt i system. Myrderier av uskyldige på en eller annen maktkamps alter. Siden jeg er en vanlig dødelig greier jeg ta det inn, og forsøke forestille meg hvordan det hadde vært om krigsmaskineriet kom veltende inn over Varoddbrua...Jeg grøsser lett, og så grøsser jeg tungt mens jeg leser om situasjonen i Ukraina. Får forståelse av at den militære sikkerheten skjerpes i nord. Det minner om så mange kriger og invasjoner. Det gir tanker om terrorbalanse og krigen mot terror. I brøkdelen av et sekund har hjernen vært innom Syria, Irak og Vietnam... I går ble jeg spurt om hvordan situasjonen er i Norge nå etter at gærningen gikk løs. Jo, det er i sannhet mye trist og fælt. Verden er ikke blitt bedre mens jeg har levd. Tvert om !

Ja, nå sier jeg ikke at Norge er dårlig eller eller eller... Ser globalt på det! Jeg forstår faktisk tanken om å leve under "en himmel full av stjerner" på en klode der alle uavhengig av hva de tror, tenker og uttrykker skal ha samme rettighetene. Tror på denne ideen om fred og en verden uten makthavere... Så det så... "You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one". Vi er like og vi er ulike menneskene. Jeg er overbevist om at fred er ei forutsetning for det gode liv "all over the place"... Vanlige mennesker står over krig, fattidom, sult, hjertesorg og sykdom når de kan velge fritt. Det handler om å kunne velge... Ikke sant?

Slikt tenker jeg på en formiddagstime her i landet, og så kjenner jeg at en blund til er nødvendig. Endringer, små eller store, gjør meg alltid sliten. Er og blir sårbar for sånne, selv om de mange mange ganger er helt selvvalgte.

Samtidig sitter jeg og tenker på at dette er siste dagen  i Chiang Mai. Har vært utenfor og spist en enklere frokost. Rundt meg er det noget kaotisk før mitt jordiske gods er plassert der det skal. Noe blir igjen og kan kanskje komme til nytte om/når jeg kommer tilbake hit. "Elegant Lanna" er sikkert fredeligere når byggeoppleggene er ferdige. Dessuten må jeg jo finne noe som ligner for å kunne trives i denne byen. Godt å bo sentralt og nært det meste. Min erfaring med det er god.

I morgen er de over de dagene som skulle og måtte komme til meg her. Toget litt sørover, kikke litt på noen småbyer før Laos og Vientiane er neste stopp. Skal være på farten neste måned og litt til. Etterpå skal jeg til Norge.

Likevel, først og aller først, før noe som helst blir gjort skal jeg ha en times "power-nap"...






Synnøve Sætrum

VÆR- OG SØVNSPORET . . .

 Sånn først som sist kan jeg opplyse om at den som ikke orker navlebeskuende ytringer fra dette hold bare kan stoppe lesningen øyeblikkelig. Tre døgn- i vakuumlignende tilstand gir den slags tekst...

 

Døgn 1:

Foto: Tore Meek

Jeg sitter som ei stranda sjøstjerne her. 

Nesten jordet i betydningen at det verker når jeg løfter armene.

Fortærte  stekte pølsebiter med purre og hvitløk samt potetmos.

Skikkelig junk og skikkelig digg lørdagskos. Helsefreaken fikk fri.

Det smakte utmerket, og nå durer "Mennesker under solen" på skjermen der borte i kroken. Undergangskomedie som jeg faktisk så på kino i si tid.  

Skikkelig undergangsstemning.

Nesten litt sånn når det ble rapportert om uværet rundt i landet siste døgn. Har rigga pc-en til på fanget, men med pute og pledd som beskyttelse for varmen på lårene. Delvis liggende, delvis sittende i sofahjørnet knatter jeg i vei på tastaturet, og kan ikke komme på noen annen måte som ville fungere. Orker ikke sitte helt oppreist nemlig. Jeg våknet ti over sju denne kvelden.

 Ikke har jeg bedrevet utagerende festing eller noe annet som tar kreftene.
Bare snudd døgnet, eller været har hjulpet til med det.
Ekstremtordenværet satte nemlig stopper for soving natta mellom fredag og lørdag. 
Lufta over her var så ladet at jeg lå bada i svette mange timer.
Den som lever i overgangen er til tider rammet av slikt, men dette var noe annet...
Uansett kom første tordenbøya sånn rundt tre.
Opp av senga, stenge av strøm og tv og rutere og så videre, og forsøke sove igjen. 
Først finne nattserken om jeg ikke skulle flyte vekk. 
Den kunne jeg se langt etter, for den som sorterer før reisa ut i verden kommer til at noe ikke skal på lager i det hele tatt. Forært gjenbrukscontaineren nedi veien. Livet er underlig, og jeg måtte finne noe annet å ikle meg mens rotet med termostaten stod på for denne gang...  

 

Døgn 2:

Foto hentet fra nettet. Regine Hjertholm.

Et øyeblikk grøsser jeg, og tenker på høyrekreftene som gjør sitt for å styrte det lille av anstendighet som fortsatt finnes i politikken. For det er harde kår for mange allerede. Alt for mange. Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet lange saklige brev til dem alle, men akkurat disse døgnene strekker lite til.Sitter her like "stranda". Har nå passert halvannet døgn inne i sovetunnelen. Helseutfordringene mine har sine sider, og akkurat de siste dagene har det vært dem og meg. Av og til slippes søvnen over meg som et teppe. Ukontrollerbart, men jeg har ikke noe annet valg enn å legge meg ned.
Henge på "bølgen" til den er over. I går kveld brøt "fyrverkeriet" (også kalt migrene) løs for mitt indre blikk. Siden våknet jeg på kanten av denne søndagen med ei heidundrende hodepine.
Da er det bare å finne hodepinetablettene, ligge helt i water og vente på søvnen.
Legen min oppfordrer meg til å slutte banke meg i hodet med det som ikke er viljestyrt.
Fint det, siden det noen dager er umulig å bare ta seg sammen. Ei heller denne.
Klokka tolv var "lyset på" og jeg kjenner meg igjen hjemme i meg selv, og blir det så lenge det varer. 
Ettermiddagstur i blåbærskauen. Satser på pannekaker til kvelden. 
Rett skal være rett, sant skal være sant.

  
Døgn 3:

Foto fra flom i Karachi lastet fra NRK. Foto : Reuters

Flom er det ikke utenfor, og takk for det. Mer enn mange andre rundt omkring på jorda kan si. Livsgrunnlaget regner vekk, bokstavelig talt. Dessuten svetter de i hjel i Kina, også bokstavelig talt.

Jeg våknet tjue minutter over seks. Ble liggende og kjenne på formen.
Svett og klam.
Murringen sitter fortsatt i pannebrasken.
-Kom si kom sa !
Akkurat nå tenker jeg at jeg skriver bekymringsfulle ord i følge Grandhagen.
En skal være forsiktig med å legge igjen personopplysninger på internett. Han ville bekymret seg mer for det, enn etterretning. Mater dem som kartlegger folks privatliv. Hvis det ikke er internasjonal etterretning man skal være redd for, hvem er det da? Det opplyses ikke nemlig. Skurr, skurr, skurr !
Meldingen fra NRK radioen er klar; -det er mye mer bekymringsfulle greier dette mennesker legger ut om privatlivet sitt, enn utenlandsk etterretning.
 "Alle" politikere later til å være enig med ham...
Lille meg spør: Hvorfor?
Jeg savner bakgrunns- og dybdejournalistikken sårt.
Store overskrifter har tendensen til å flytte fokus til feil sted.

På fire dager har tre personer druknet meldes det over radioen fra Norsk Folkehjelp.
Urovekkende utvikling blir det sagt.
Kanskje det handler om den varme sommeren, tenker jeg og kommer ikke på noe annet her klokka 06:56 over kaffekoppen lyttende til NRK P1. 
Kanskje skulle jeg bare blitt i senga.
 August er kommet med det kjølige draget i lufta.
Det er likevel ikke noe ekstremregnvær det er snakk om.
Ikke som i Afghanistan og Pakistan nå om dagene. 

Ved Vigeland mistet tjueen personer førerkortet i går.
Dessuten er flere stukket med kniv i Bergen.
På Ammerud i Oslo er en mann alvorlig skadet etter det samme.
Ikke en dag uten meldinger om drap, krig og naturkatastrofer.
Ambassader stenger og åpner.  Jo, det er til å bli riktig søvnig av alt sammen.
Bare at det ikke nytter legge seg ned og sove til alt sammen går over.
Det går ikke over.
Verden er som den er, og utvikler seg ikke til det bedre ser det ut til.

Midt oppi alt kan man tenke på kjærligheten.
Hva man gjør eller ikke gjør for å ha det bra?
Se på sitt eget og hvor man plasserer alt ut fra omstendighetene.
Hvor står "mitt" ut fra min status? 
Helt klart kan man bli dypt melankolsk om verdensbegivenhetene tas inn i fullt monn hele tiden. 
Den kommer nært da, melankolien (μελανχολία). 
Sterk og stor viser den seg i de dype krokene. 
Akkurat denne dagen får den holde seg.

Jeg sukker over neste lystige innslag på radio.
Studentene er stort sett svindlere som sier de bor hjemme hos mor og far og ikke gjør det, sies det også i radioen. Det trues med kollektiv avstraffelse for forseelser. Mindre borteboerstipend for alle.
Sukk, sier jeg og atter sukk !

Heldigvis finnes pusterom, selv om verdens elendighet er der.
For det er sannelig flaks at jeg lever, sier jeg med Taube, og det finnes mye å være takknemlig for.
Akkurat nå kikker jeg på stearinlyset hvis skinn er noe blekt mot lyset.
Det blinker mot alt det våte grønne.
Sagt med andre ord:
Viktigst blir det å fokusere på det lyse i situasjonen.
Skal ikke mye til å begripe at den er privilegert her i verden.
Undertegnede kan sitte her og være på vær- og søvnsporet flere døgn i strekk.
Det er blitt mandag, og før noe som helst hender blir det et par timer til på øyet. Minst.
Trøttheten er der igjen. Jo, sånn går mine døgn innimellom. Ikke noe å velge i akkurat her og nå.
Heldig er den som kan være sikker på at hun får sovet ut, og siden kan ta itu med livet som om nesten ingenting har hendt. All erfaring lover at hun før eller senere våkner i water.

 

Synnøve Sætrum
 

REISER MED LYSET

Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.

Mitt liv
reiser
med lyset.

(Tone Schwarzott)

BLOGG ELLER DAGBOK...

 

"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)

 

Det er himmelvid forskjell mellom en blogg og ei papirdagbok.
 Sistnevnte er fra seg selv til seg selv.
I levende kikker kanskje på det som er skrevet etterpå, eller bare bruker skrivingen på et slags terapautisk vis for å finne ut hva livet består i akkurat her og nå hvor det utspiller seg.

 Noen ganger har jeg hatt det sånn at jeg ikke vet hva jeg egentlig tenker før det er skrevet ned i papirdagboka. Slik har det vært siden jeg lærte meg å skrive.
 Det finnes en god del gamle kladdebøker med alskens ditt og datt.
Når jeg leser det fra min barndom kjenner jeg ikke mennesket bak teksten, enda jeg vet det er meg. Nesten som å holde i en fiksjon i en helt annen verden som jeg er ei dame på over femti i.

Noen år av min ungdomstid og mitt unge voksne liv skrev jeg mange brev, til nære venner.
Brevet har sin mottaker, som gjør noe med teksten.
Vennskap er ulike, har forskjellige funksjoner i mitt liv.
Helt som alle andre inbiller jeg meg.
Tror ikke jeg er særlig spesiell i så måte.

Bloggen befinner seg et sted mellom brevet og papirdagboka.
For her finnes mottakere av teksten.
Med trykk på publiser-knappen er det skrevne ikke bare mitt lenger.

Jeg vet også at skulle jeg i alle sammenhenger skrive det jeg innerst inne tenker måtte jeg antakelig skrive anonymt og under pseudonym. Her i  det demokratiske samfunnet Norge skulle jeg antakelig ikke fundere over anonymitet ikke anonymitet. Det presses på dem som ikke er åpne etter 22. juli, hvilket er forståelig om man skal få fjernet grumset i krokene.
Les kommentarene på vg's nettside om du ikke skjønner hva jeg mener.

Lever en derimot i et diktatur hvor det å ytre seg om demokratiske ideer kan føre til fengsling og det som mye værre er kan jeg forstå at blogger må være anonym.
Menneskerettighetene er opphevet der diktaturet råder. Så....
Selvsagt glemmer jeg ikke at det ubegripelig store internettsamfunnet ikke sorterer under noen stat. Det er et perspektiv som gir mange utfordringer.
 Kanskje løper jeg personlig risiko når jeg uttrykker mine standpunkter mot all ekstremisme og fundamentalisme. Enten den hevdes i Allah's, Gud's eller ulike politiske ideologiers navn.
Det er uhørt og uttålelig og hevde sine ideer med våpen i hånd.

Ingen  annen veg enn dialog og ikke-vold.

Jo, det er vesensforskjell mellom å skrive det i dagboka eller på bloggen.

Synnøve Sætrum


Barak Obama og Osama Bin Laden

Her skal ikke blogges om navnerot mellom den amerikanske presidenten og superterroristen. Slikt har mange nok gjort fra før av etter Bin Ladens død. Her er intet nytt å melde i så henseende.

Den som stiller spørsmål ved at Osama Bin Laden fikk som fortjent bør få undersøkt hodet, sier Barak Obama. Man kan skjønne synspunktet. Mannen stod bak massemord av amerikanere. Hevnlysten er antakelig sterk i det amerikanske folket. 11.september 2001 virket rystende i USA, samt i hele den vestlige verden. Derom ingen tvil. Undertegnede husker for eksempel nøyaktig hvor hun var, og hva hun gjorde da hun så bildene av styrtende fly i Twin Towers første gang. Det er faktisk ikke så mye annet som huskes like sterkt fra det året. Helt forferdelige bilder var det, og stemningen var dyster i lang tid når stopolitikken ble diskutert. Undertegnede jobbet på en videregående skole på Helgelandskysten, og der gjennomførte vi markeringer til minne om uskyldige drepte medmennesker i terroraksjonene. 

Det kom rundskriv om håndteringen av eventuelt hvitt pulver i posten også.

Mangt og meget hendte i kjølvannet av terroranslaget.

Barak Obama kan velge hva han vil si. Det han sier påvirker det vi som hører tenker. Den amerikanske presidentens inflytelse er sterk.Likevel er det litt rart å høre disse "wanted dead or alive" som kommer fra den amerikanske makta.Eller rettere sagt fra den kanten. Bush var såpass "harry" og "cowboy" at man på sett og vis kunne vente seg denslags språkbruk. Det er noe annet med Obama. Man venter seg på et vis mer vidsyn og dybde når han uttaler seg. Litt "Change", på et vis. Eller var det bare valgflesk nok en gang?

For å henrette forbrytere uten dom er... ja: Slikt er da vitterlig å sette til side demokratisk tankegang.

Den der som handler om at ethvert individ har rett til å få prøvd saken sin for en domstol.

Er det unntak for terrorister?

Eller sagt på en annen måte: Bør det være unntak for terrorister?

Synnøve Sætrum

Osama Bin Laden

Treet i blomst april 11  Foto: Synnøve Sætrum

Nyhetskanalene på nettet flommer over om at Osama Bin Laden er død. USA feirer, og selveste Obama holder tale som bekrefter at USA har tatt livet av ham. 

Presidenten forsikrer den muslimske verden om at den kroppen blir behandlet etter reglene islamsk tradisjon krever.

Osama Bin Laden er altså død.

I følge det jeg leser av nytheter, om de er sanne, så er jubelen  brutt løs mer enn et sted på kloden.

Da jeg registrerte nyheten for en liten time siden må jeg ærlig talt si jeg ikke kjente det noe sted.

Ingen ting.

Nada.

Skal man måtte føle noe i denne sammenhengen?

Jeg tenkte det. 

Er det slik?

Selv om jeg er sterkt mot terror og krig og all slags vold føler jeg likevel ingen trang til å kaste på meg skoene, finne fram sjalene og løpe rundt og vifte med dem foran her på parkeringsplassen. Gi meg festbrølingen i vold liksom...

Jubelen sitter løst i amerikas gater ser jeg. 

Det kan til og med tenkes at muslimer rundtomkring jubler, i alle fall de muslimene som også er blitt direkte rammet av terror 11. september, eller krigen som har rast i årene etterpå mot terror. Noen hevder at tørsten etter hevn er grunnlaget for feiringen.

At det der med "øye for øye, tann for tann" fortsatt er sterkt til stede i menneskenes psyke når urettferdigheter inntreffer. 

Det er forståelig sett fra den synsvinkelen. 

Men, for meg er det et stor men her: 

Når man dreper for å hevne drap gjør ingen levende igjen.

Døden er definitiv. Uopprettelig.

Når noen dør er det for seint.

Noen kaller dette rettferdighet, jeg kaller det meningsløst.

Øye for øye, tann for tann-tankegangen altså.

Mulig jeg er naiv, men jeg tror det er sånn at de fleste mennesker ønsker fred og ro. Rolig lykke og tilfredshet.

Liv levd sammen med sine nærmeste, og det de ellers holder på med. Ha et lykkelig helt vanlig liv.

Lykken er for de fleste livsdagen.

Hverdagslivet.

Undertegnede legger også merke til at spekulasjonene rundt konsekvensene av denne døden også er i gang.

Her skal jeg ikke spekulere rundt noe som helst.

Ikke noen andre steder heller for den saks skyld.

Det har jeg ikke kunnskaper nok til, og takk for det.

Og om jeg hadde hatt det, er det uinteressant slik jeg ser det.

Et eller annet stritter 100% i mot å feire et menneskes død.

Enten det heter Bin Laden eller Ola Normann.

Osama Bin Landen står bak mange menneskers død, og det er ille. Veldig ille for alle dem som direkte eller indirekte er rammet. Det har jeg empati nok til å begripe. Sakens kjerne handler ikke om mangel på medfølelse med alle som har lidd tap.

Men, jeg greier ikke hoppe opp og ned over hans bortgang likevel.Det synes noe umenneselig og uverdig rett og slett.

All ekstremisme er ille.

All terror og krig også.

Hvor mange uskyldige liv som har gått tapt i jakten på denne mannen får vi vel aldri vite, men mange er det.

Jeg kan ikke for det, men jeg tenker på "operasjonene" hvor Norge er med. Afghanistan, Libya...etc.etc.

Vi får jo stadig meldiger om at uskyldige sivile dør på grunn av krigshandlinger for den gode sak.

Det skurrer.

Det regnestykket går bare ikke opp.

Ikke i det hele tatt.

Så jeg får bare fortsette med hverdagen jeg er så glad i i stedet.

Jeg spiser sein frokost.

Salami med agurk og lettmajones på skiva.

Kaffen smaker godt, og jeg har tenkt meg mer enn en kopp før jeg finner fram joggesko og staver og gir meg til skogs. Nye medisiner i kroppen skal i teorien gi drahjelp i forhold til bukfettet.

Det fettet som er det værste for diabetikeren.

I dette tilfellet denne..

Hun har fått en del å tenke på denne morgenen, og det fine ved å gå er at tankene klarner litt. Dessuten skinner sola og skogen har tatt den grønne kåpa på.

Livet lever så til de grader utenfor døra, og det vil jeg feire på mitt stille vis...

Synnøve Sætrum