NÅR ET SLUK ÅPNER SEG

 

 

Underliggende kvalme, som om man brygger på noe uten at sluket åpner seg.

Takk for det. Noe av det værste som finnes er  å kaste opp.

Jeg ligger på sofaen koker inni mens jeg kjenner at det er kjørlig i leiligheten.

Symptomer på at livet er en overgang, jau takk.

Det er slitsomt noen dager, som et sluk åpner seg.

Har man ikke det ene, så har man det andre.

Noe skal man jo ha, men jeg kunne godt vært foruten muskel- eller leddsmerter.

 Angst er angst, og ikke noe jeg ber om.

Den som har smakt på den ukontrollerte typen vil helst glemme opplevelsen.

Selvsagt er det forstyrrelser i min syklus.

Det er også et symptom tenk.

Ei stund trodde jeg det var over.

Blødningene forsvant.

Sånn seks- syv måneder i "water" igjen.

 

Vel vel. Fertiliteten returnerte og har vært her siden.

Altså kan man ennå formere kloden. 

Omvendt hurra, jeg er mer enn femti og et halvt.

 Som om ikke det er nok så kan man knytte all gassing, alle konsentrasjonsproblemer alle hjerte klapp og all vektøkning til denne overgangen. Alltids et symptom og være lykkelig for.

 Fint med andre syndebukker enn selvdisipling som et virvelløst dyr mens en innhalerer en pose Sørlandchips. Ikke sant?

 

Hadde jeg hatt sex i pine og hytt skulle jeg kunne klaget over nedsatt sexlyst, tørre slimhinner og smertefulle samleier noe som sikkert er bedre og leve med i teorien. 

Kan i alle fall like og tro det.

Overgangsalderen kjennes som et bunnløst sluk. Undrer meg på hvor lenge kroppen skal holde på utenfor all kontroll. Varm og tynnhudet. Enkelte menn sies å finne det bedårende, søtt og tiltrekkende med rødme så man skulle ønske hetetoktene velkommen...La sluken åpne seg liksom.

 

Neip sier jeg. 

Det ønsker jeg meg ikke!

 

 

 

 

 

 

 

IKKE I DET HELE TATT . . .

 

 

 

Jeg reflekterer omkring det lille mennesket i det store bildet...

Siden jeg 'knauser' om dagene.

Leser så øynene blir store og våte.

Noen passasjer treffer meg midt i alt som finnes egne livserfaringer, traumer, sorger og triumfer.

Gjenkjennelsen er smertefull men utviklende.

 Forsøkte meg for første gang på bind 1 for to-tre år siden. 

Jeg maktet ikke lese ferdig. La det vekk, og tenkte jeg aldri kom til å lese verket.

Leseren lever som kjent ikke i objektivt vakum i møtet med teksten.

Det handler om hvor en er i livet, som subjekt.

Når jeg nå åpnet romanen var jeg på et helt annet sted i livet.

Jeg er blitt dratt inn og kommer ikke til å stoppe før alt er lest.

Akkurat ferdig med bind 5.

Skal ikke komme med noen anmeldelse, eller kritikk her.

Intellektuelle formater er ikke mitt anliggende med denne teksten.

JEg har både utdanningen og innsikten som kvalifiserer for det, men står over likevel. 

Vidd og erfaring har jeg også, om jeg må få si det helt utenfor hensynet til Jante...

Når jeg leser god litteratur opplever jeg mange indre forflyttninger.

Opplevelsen teksten i seg selv gir er det ene, sprangene, assosiasjonene, stemningene.

Siden løfter jeg blikket og 'tar' litteraturen med inn i mitt eget liv.

 

Blikket er viktig. 

Det må være festet ellers er det fort gjort å bli liggende. 

Holde fast i alt man har og alt man er,

utenfor eventuelle maltrakterte selvbilder eller inne i melankoliens anatomi der man risikerer å bli borte for seg selv. Ei god venninne spurte meg om det er å være utenfor alt når en er uførepensjonist. Spørsmålet gir mening i lys av dagens offentlige debatter om rundt alt som finnes 'på siden' i Norge. Som om man ikke har visst at befolkningen stadig blir eldre, og med det faktum øker de offentlige utgiftene. På åtti- og nittitallet studerte jeg både demografi og samfunnsplanlegging på Agder Distriktshøgskole. En del av de presenterte scenariene handlet akkurat om det. Om flaskehalsene som kom til å oppstå i økonomien på grunn av befolkningens økende alder. Siden man allerde visste det godt på den tiden, og hadde god margin til god planlegging er det mye som ikke burde være et sjokk for samfunnstoppene.

 Eller er det slik at de har valgt se vekk fra det på den kortsiktige profittens alter?

For alt bunner jo i dette med penger eller ikke penger, ikke sant?

Det er sånn det har vært lenge, og slik det kommer til å fortsette.

Særlig nå som økonomien i Europa vakler, og Norge høyst sannsynlig ikke kan leve i vakum til evig tid. Kapitalismen er et globalt økonomisk system, og ja... Det ser ikke så lyst ut for tiden.

 Ikke mange særegenheter skal til før man ikke tilhører alle som ruller rundt i... ja den kloke leseren skjønner hva jeg mener. Sterke krefter mener kapitalen skal komme kapitalisten(e) til gode og ingen andre. Og, jo... Det handler om hvor man fester blikket.

 

Tilbake til meg og mi venninne.

Fra dypet av meg selv og uten noen tvil eller nøling kunne jeg svare:

Ikke i det hele tatt!

Og det er sant.

Majoriteten, hva nå den egentlig måtte bestå av, kan mene at jeg burde.

Som kjent mener jeg det er all grunn til skepsis ved bruk av ordet.

Mine følelser og tanker er mine er bare mine.

Ansvaret for meningen med mitt liv bærer bare jeg.

For det aller meste gjør den vissheten godt.

Den rommer frihet.

Frihet til å feste blikket.

En må være observant, passe på, ikke sleive.

Gi seg selv rett til å puste og leve.

Ånde inn alle 'zen-øyeblikk'.

Finne sin egen mening med tilværelsen og vegitere på den...

 

Synnøve Sætrum