01 februar 2014

OM GODE OG VONDE NETTER... PLUSS PLUSS...






Da jeg for lenge siden fikk det som på fint kalles posttraumatisk stress-syndrom hadde det selvsagt sammensatte forklaringer. En av dem var at jeg ikke satte grenser og sa stopp til å henge med på alle slags krav og forventninger til enhver tid. Jeg husker jeg var så trøtt noen ganger. Så inderlig lei meg, så frustrert, men jeg bare hang på "bølgen" til det en dag var helt stopp. Når en brenner ut handler det blant annet om overbelastning mentalt og fysisk over lang tid. Hele systemet er alltid i alarmberedskap, og en får aldri slappet helt av. Gjennom terapi og annet har jeg lært noe om å sette grenser. Utfordringen er praktiseringen, for noen ganger tar andre seg nær av det. Ikke fordi det er det jeg ønsker, men fordi det blir misforståelser eller annet. Kanskje fordi jeg gjør det klønete, eller kanskje fordi andre oppfatter noe jeg ikke rår over. Alle lever jo i sin erfaringsboble, og hundre prosent objektivitet er ikke knyttet til den enkeltes sinn til enhver tid. Vi går ikke rundt med et vitenskapelig blikk på tilværelsene våre. Det er jeg for øvrig veldig glad for.


 Forandringer er ikke gjort en gang for alle og med to strek under. Nye handlingsmåter må holdes ved like. Jeg må faktisk tenke før jeg gjør  eller ikke gjør noe. Ikke fordi jeg ikke synes jeg fortjener ha integriteten min, men fordi man i noen sammenhenger ikke blir sett på som medgjørlig, snill og blid hvis en ikke hopper når det sies hopp. Smiler på automatikken selv om smertene står stinn i kroppen, og tårene fukter øynene. Smil, for guds skyld smil ! Ellers... Er du med?


Jau da, jeg spissformulerte det der, trakk det et stykke veg.
Det er for å få fram et poeng, ikke noe annet.
Ikke om strikkeoppskrifter, bare hvordan verden kan oppleves når begeret er mer enn fullt.
 Jeg predikerer ingen universelle sannheter, men deler ei erfaring eller fem.

(Og: Det er godt å være blid, lov også. )

Har sovet godt denne natta.
Hvilket jeg ikke gjorde natt til i går.
Det verket intenst i nakke, skuldre og rygg.
Feiring av kinesisk nyttår ga ekstra støy som fulgte til et godt stykke ut i de små timene.
Skulle gjerne vært med på det, men noen ganger går det bare ikke.
Jeg vandret en liten tur for å få strukket meg, men det var bare å kapitulere.
Godt nyttår !


"Jeg skal være glad når denne natta er over" var noe av det siste jeg tenkte før Ole omsider dukket opp. Sånn fire-fem timer seinere våknet jeg motvillig. Forferdelige lyder når det skjæres i metall og bores i mur og betong pluss pluss. Det var et øredøvende kommers med vinkelslipere og annen støy fra nabobyggeplassen, så jeg dro ut på tur. Jeg må jo ikke "sitte fast og lide".  


 "The Garden" og hadde frokost.
Ei dame jeg er blitt kjent med undervegs viste meg stedet for noen uker siden..
Jammen kunne jeg ta meg dit helt uten følge.
Omelett med ost og bacon på tallerkenen.
Kokt broccoli og grilla tomater gjør det hele ekstra godt.
Som om ikke det var nok fikk jeg fersk gulrot i flytende form sammen med sodaen.
Stille kunne jeg nyte det hele. Jeg elsker gode måltider, og liker i grunnen best at de inntas i fred.
Ja, eller sammen med andre mennesker som setter pris på god mat.
Å spise er en glede for meg. Den vil jeg gjøre hva jeg kan for å få beholde til det en vakker dag ikke er matlyst igjen.På et punkt etter nok problemer rundt det med mat bestemte jeg meg for at så lenge jeg gjør det beste jeg kan for å holde vekt og blodsukker i sjakk så skal jeg jammen ikke ha dårlig samvittighet for en av livets absolutt store gleder.


Det er mange år siden (tror det nærmer seg ni) jeg oppdaget at middagen var like god selv om man ikke skulle tenne en røyk etterpå. Morgenkaffen er om mulig bare blitt enda bedre, og for dere som strever med å slutte med røyken: Den gode nyheten er at det er enkelt å slutte, og lett med tilværelse som ikke-røyker. Lukte- og smaksans tiltar stadig. En lukter ikke gammelt askebeger, og en blir ikke jaget rundt på gatehjørnene og andre steder for å få røkt. Akkurat her i Thailand er det mange røykfrie steder ute på offentlige plasser. Synes det er fint jeg. Hadde det ikke vært slik kunne en vel fått svidd av hår og klær og annet. Folketallet tatt i betraktning sammen med turismen er det logikk i slike bestemmelser. Men: Det beste er at en ikke er styrt av den der giftpinnen mer.
Livskvaliteten er betraktelig bedret, og sikkert helsa også som en følge av stopp.
Helt sant: Jeg er en lykkelig ikke-røyker. Kan ikke få sagt det ofte nok nei.
I grunnen sier jeg det alt for lite.


Tilbake til i går.
Kroppen forteller meg når det begynner bli for mye av alt. Den varsler. Jeg er sånn skrudd sammen at alt setter seg i rygg, skuldre og nakke. Med alderen er det blitt slik, og mange ganger glemmer jeg at jeg ikke er tretti og sterk som en bjørn. Livet lurer meg på den måten. Inni meg er jeg jo på mange måter den samme som jeg alltid har vært. Ytre sett har jeg også egentlig få tegn på smerter så det hender speilet holder meg for narr i tillegg.
Bare til et visst punkt for i går våknet jeg som en stor verkende byll. Så stiv og vond var kroppen at det eneste jeg kunne tenke ved siden av behovet for næring var å få gjort noe med det. Jeg bevilget  meg tre timer behandling av skuldre, rygg og nakke.Fant ei av de damene jeg vet har kunnskapen om fysikk og problemer med den.Hun brukte en god time bare til å varme opp de vonde stedene.Varme omslag og puter legges på de vondeste punktene.Og så bruker hun hender og armer på en måte som ikke gjør vondt verre.Selvsagt er det vondt når stedene er så knytte og harde.Tårene renner, men det blir bedre.Det vonde blir til mykere noe mer senkede skuldre.
Jeg skal tilbake til ny runde om fire-fem dager.


Etterpå lå jeg og hvilte det meste av kvelden, og natta har vært god.
Da jeg våknet av  fuglesangen nå for en time siden kjentes det virkelig ut som om jeg hadde sovet i evigheter. Uthvilt sitter jeg her og deler. Skuldrene er ikke oppunder ørene, selv om de ikke er helt ok. Det er mye bedre. Jeg får fortsette hos henne.


(Dessverre er det sånn at en god del slett ikke kan yrket, de bare snekrer opp et sted for å gjøre lett-tjente penger. Greit nok, folk skal jo leve av noe. Jeg skjønner den. Det er bare at et sekstimerskurs ikke holder. For den som har fysiske plager kan det være farlig. Kroppen skal man ta på alvor.)


Vel, det er 1. februar 2014.
Varmen er tilbake om dagen. Det var 17 grader i natt.
Jeg sover ennå uten luftkjøleren og er takknemlig for det.
Her skal jeg i dusjen før jeg smører nakken med solfaktor 30.
Skal jeg overleve må jeg spise og gå.
Ingen bestemte planer er gjort, men jeg vet av erfaring at dagen blir til etter som tiden kommer.


Synnøve Sætrum