Hva det er å være sterk i seg selv?
Snart fyller jeg femti-fem og tenker ofte på at tiden går.
Det jeg tenker på i skrivende stund er at løvet rasler og sola skinner. Verandadøra står oppe, og det er sommervarme her i stua 4. september. Jeg nyter det veldig.
Samtidig som jeg vet det går mot høst og vinter. Når andre snakker om at høstfargene er vakre og at mørketiden er koselig med alle stearinlys og peisvarmen er jeg for så vidt enig i det. Det er bare det at for meg er det alt for mange måneder til å greie glede seg over det. Jo da, jeg synes høstløv er vakkert, og jeg har stearinlys nok til skikkelig tempelstemning inne hos meg.
Men, jeg skal være helt ærlig og si at jeg er veldig veldig glad for å vite at jeg ikke skal være her store deler av høsten og vinteren som nærmer seg. Jeg kjenner jeg blir fjern i blikket og allerede er på vei bort fra disse årstidene. Kunne dratt i forrige uke...
Jo, da. Livet er ei reise i seg selv.
Det er sant, og akkurat i disse dager handler reisen om lengsel og å glede seg usigelig til det som kommer. Har lett reisefeber, kofferten er dratt ut av boden, og strykebrettet tatt fram.
Solkrem er innkjøpt og sandalene er i orden.
Om ikke så lenge skal jeg avsted til solens øy for n-te gang, og jeg gleder meg.
Det skal bli utrolig deilig for kropp og sjel.
I november forstod jeg at økonomien min er blitt betydelig trangere på grunn av økt skatt.
Så hva gjør man da?
- Selger bilen.
Bil er vanvittig dyrt, og jeg er uføretrygdet og forstod jeg måtte velge.
Jeg velger varmen og med den bedre helse. Så da blir det reise på budsjett igjen.
Takknemligheten for å bo så nært buss at jeg kan leve uten bil siger inn et øyeblikk.
Det andre er, om jeg ser globalt på det, at jeg har minsket mine klimautslipp for klodens ve og vel.
Aldri så galt at det ikke er godt for flere noe...
Vinteren som gikk verket kroppen til tider såpass at jeg bare sov.
Mørke og smerter gir gode forhold for depresjon.
Er det noe jeg sloss mot så er det å dukke ned i den grøfta.
Det kan sikkert høres rart ut for den som aldri har vært der.
Hele den lyse årstida greier jeg stort sett komme meg ut, holde meg i aktivitet og kroppen føles relativt i orden. Såpass ok at jeg glemmer hvordan vinteren er.
Men, i oktober "går lyset" og kulda kryper inn.
Så skjer det samme om igjen.
Jeg sover og sover og sover.
Inaktivitet fører til vektøkning som fører til høyere blodtrykk som fører til økt blodsukker som fører til økt kolesterol . Det er nå det. Videre forsterker det smertene i muskler og ledd. Så tar angsten seg opp, og så kryper depresjonen inn under huden.
Så innvender noen straks at det der er likt for alle.
Jo da rammene rundt å være norsk og leve i Norge er stort sett det.
Men, det er ikke sant at alle påvirkes på samme vis.
Noen snakker med tårer i øynene om hvor vakkert det er når de snører sin sekk og spenner sine ski. Hvor deilig lyset blir når all snøen kommer.
Jeg synes det høres ut som ekte glede og flott for dem.
Kose seg skikkelig i det iskalde stoffet som jeg også kunne før i tiden.
Men, ikke nå. Er det opp til meg skal jeg aldri gå på ski mer.
I det finnes bare smerte og følelse av utilstrekkelighet for meg.
Det jeg derimot drømmer om å få oppleve mer av er sammenhengende varme over så lang tid at kroppen blir mykere, smidigere og tynnere. Jevnlig massasje og mosjon. Grønt kosthold. Krydder som varmer leppe og gane. Smilende fjes. Varmt regn. Det gode livet i skyggen. Statuer. Buddha.
Elefanter og apekatter. Palmer, kokosnøtter og føttene i melis-sand. For å nevne noe.
Hver eneste dag i livet betyr at jeg nærmer meg evigheten. Sånn er livsbetingelsene.
Alltid har jeg med meg noen tanker om forgjengeligheten, min egen dødelighet.
Hva jeg kan gjøre med den? Ikke noe annet enn å leve, og gjøre det der det er best for meg.
Om det blir som jeg planlegger så kan jeg faktisk glede meg til månedene som kommer.
Jo, jeg har lett reisefeber her jeg sitter og føler meg sterk i meg selv.
Anbefaler varmen jeg !
Synnøve Sætrum
