Fotografier skulle her vært, men det er en eller annen teknisk feil om dagen.
Greier ikke laste noe inn, så da blir det skriften på veggen fram til det ordner seg. Noen som opplever samme problemet og har fått orden på det?
Det er mørknet i Chiang Mai og fra balkongen ser jeg lykkeballonger stige til værs. Gull og varme. Litt av et bål. Teller ikke så mange, men lysene er fine i mørket. Lys i mørke, alltid lys i mørket ! Her er litt kjølig, men værmeldingen sier det skal snu og bli varmt igjen i løpet av ei uke. Bare å nyte den stille kvelden. Jeg hører musikk svakt i det fjerne. En ambulanse og et helikopter. Et eller annet sted i nærheten sildrer vann. Ei fontene, eller noen som tar en dusj? Sildrende vann følges av fred.
Leve i fred, leve i kjærlighet, leve i håp. Hva mer er det å ønske, egentlig?
I disse dagene tenker jeg på livet og døden. En dag blir alt ingenting.
I det perspektivet blir det aller meste bagateller.
Har akkurat mottatt nok en trussel her på Ytringsstedet.Den handlet om at jeg er en snylter som mottar uførepensjon. Dessuten så ble jeg bedt om å stoppe med disse feministiske og utlendingsvennlige tekstene. Venstreorienterte står ikke høyt i kurs i dagens Norge, så jeg burde passe meg fikk jeg vite. Jeg lar være å ta med det om hva jeg skulle kunne bli utsatt for om jeg ikke slutta, men vakkert var det ikke. Spørs om jeg hadde overlevd... Enda en gang den påminnelsen i krasse ordelag. De blå-brune fornekter seg ikke. Å være i Thailand eller andre steder og skrive om det vil enkelte ha seg frabedt. Ikke et ord om at helsa bedres og at det sparer samfunnet for flere utgifter. Greia handler om at " slike som meg" skulle holde kjeft mens andre jobber og sliter.
Det skulle vært ulovlig får jeg vite. Hvis jeg er så syk så skulle jeg vel ikke kunne dra noe sted, men holde meg heime. Til slutt: Siden jeg skriver så mye så måtte jeg da kunne leve av det i stedet.
Leve i fred, leve i kjærlighet, leve i håp. Hva mer er det å ønske, egentlig?
I disse dagene tenker jeg på livet og døden. En dag blir alt ingenting.
I det perspektivet blir det aller meste bagateller.
Har akkurat mottatt nok en trussel her på Ytringsstedet.Den handlet om at jeg er en snylter som mottar uførepensjon. Dessuten så ble jeg bedt om å stoppe med disse feministiske og utlendingsvennlige tekstene. Venstreorienterte står ikke høyt i kurs i dagens Norge, så jeg burde passe meg fikk jeg vite. Jeg lar være å ta med det om hva jeg skulle kunne bli utsatt for om jeg ikke slutta, men vakkert var det ikke. Spørs om jeg hadde overlevd... Enda en gang den påminnelsen i krasse ordelag. De blå-brune fornekter seg ikke. Å være i Thailand eller andre steder og skrive om det vil enkelte ha seg frabedt. Ikke et ord om at helsa bedres og at det sparer samfunnet for flere utgifter. Greia handler om at " slike som meg" skulle holde kjeft mens andre jobber og sliter.
Det skulle vært ulovlig får jeg vite. Hvis jeg er så syk så skulle jeg vel ikke kunne dra noe sted, men holde meg heime. Til slutt: Siden jeg skriver så mye så måtte jeg da kunne leve av det i stedet.
--------
Ja, sånn er virkeligheten innimellom og jeg ser sensureringen av kommentarfeltet er fortsatt nødvendig. Det er ikke så mange dagene siden jeg tenkte jeg kanskje skulle ta det vekk, at det ikke var nødvendig mer. Men, nei: Trollene er ikke døde. De viser seg ikke i sola, men opererer fortsatt i de anonyme skyggene. Selvsagt undertegner ikke vedkommende. Nei, trollene får ikke fritt spillerom på Ytringsstedet. For meg er det absolutt poengløst med den typen anonymiserte usakligheter.
Jeg tenker at jeg må treffe et eller annet hos noen siden man hisser seg sånn opp. Noen poenger må komme fram. Selvsagt vet jeg at jeg innimellom spissformulerer og trekker det langt. Men, det er jo også noe av hensikten. Jeg hadde skrevet strikke- og hekleblogg hvis ikke, men det får hundretusener av andre bloggere får ta seg av. Mitt bidrag er ikke savnet så vidt jeg vet.
--------
Kan huske jeg ble fortalt at jeg tenkte for mye.
At jeg måtte slutte med det, ellers ble jeg så ulykkelig og sliten.
Helt hårreisende å tenke på.
Jeg synes jeg hører stemmen.
Særlig de som sa jeg ikke måtte være så negativ når jeg spurte hvordan ditt og datt hang sammen. Bekymrede blikk, litt ristende hoder.
Ja, for det var sånn da jeg vokste opp at jenter skulle være søte, blide og snille.
Tynn som en stengel var jeg, og det er ofte mer spisst enn søtt.
Sånn noenlunde snill har jeg alltid vært, men hvorfor skal en egentlig alltid være blid?
Skal man alltid smile og holde munn?
Er vi virkelig ikke kommet lenger?
Synnøve Sætrum
