Min verden slik den kommer fram etter 5 måneder is og snø over seg. Foto: Synnøve Sætrum
Jeg har sansen for "zentid". Tilstedeværelse her og nå så godt jeg kan.
Bare konsentrasjon om pusten mens jeg spar. Telle pust.
Kjenne på det som skjer. Snøen blir borte mens jeg puster.
I dag satte jeg stopp for denne sesongens "zenøvelser" med spaden.
Plenflekken min er på den ene siden snøtom, og på den andre finnes bare et tynt lag igjen.
Veggen av is og snø utenfor ut mot vegen får sola ta seg av helt alene.
Tenker som så at hadde vektreduksjonen vært proposjonal med spatak og kiloer med snø (må være mange 100...uten overdrivelser...antakelig mye mer denne vinteren..) skulle jeg tatt den også.
Denslags øvelser er mye bedre for blodsukkeret enn vekta.
Diabetiker som jeg er har jeg slikt å tenke på.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Sågar fikk jeg sitte utenfor et par timer i sol. Yr hadde meldt andre tilstander, og tok feil.
Jeg fikk bruke solfaktor 25 i ansiktet og riktig kjenne ildkula varme mot huden. Strålene gjorde godt, og da skyene kom hadde de gitt energi til vindusvask. Perfekt dag spør du meg.
Stemmer det at sola kommer tilbake etter noen få regndrypp denne natta blir morgendagen minst like god.
Bare å krysse tær og fingre, og håpe på det beste.
"Zentid" kan også være å sitte med lukkede øyne, kjenne sola varme, høre fuglene styre med redebygging og småflørt. Glede seg til hestehov, hvitveis, blåveis, løvetann (jeg skal spise dem i år..på gresk vis) og mye mer.
Jeg har vært i Hellas de siste fire vårene, og ikke sett det som skjer hjemme.
Gleder meg ekstra siden jeg skal være her i år.
I det hele tatt så ser jeg fram til all tid som kommer.
Jeg har sansen for "zentid"...
Synnøve Sætrum
