10 april 2010

Evig nå! Det er overgangene som er livet, og jeg øver meg stadig på å huske det. Være i at jeg er undervegs til det store intet en eller annen gang i enden der ute. Om forhåpentligvis veldig veldig lenge til. Kanskje det er vårsola som gjør meg så oppmerksom på de store tingene akkurat denne morgenen, eller bare at kroppen kjennes yr siden jeg allerede har vært en halvtime ute med de firbeinte, hva vet jeg? Dagen kan bare komme og jeg skal følge etter.Ikke noe å vente på.

Jeg er typen menneske som ikke er så overvettes glad i å vente på alt mulig. Om det er fordi jeg er utålmodig og vil ha alt med en gang, helst i går, eller om det er fordi jeg koser meg med nuet skal jeg ikke si noe bombastisk om. På den andre siden er dette nuet veldig bra. Nesten så jeg ikke kan ha det bedre. Stemorsblomstene har overlevd enda ei natt i pottene, og jeg under dyna.
Futen kan trygt få et bitte lite klapp på skuldra etter årets oppgjør...
Om litt skal jeg ut og beplante mitt lille blomsterbed med noen flere løk.
Blomstene som kommer utover sommeren er noe godt å vente på.
Espalier og klatreroser blir det også etter hvert. Kun det beste for å stenge naboens innsyn ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har tenkt tanken tidligere. Noen ganger må jeg vente lenge på meg selv før noe skjer. Det er de der med de der greiene en bare ikke ser før en plutselig ser dem.



Venting ja…
For eksempel liker jeg mer enn dårlig å sitte og vente på folk som bryter avtalen med meg og ikke gir beskjed. Har ikke noe amorøst forhold til venting i butikk, eller bilkø heller. Jeg slutter meg hundre prosent til at flyplasser er livets reklamepause. Det har tatt nesten uutholdelig lang tid å vente på våren denne vinteren. For ikke å snakke om den ”lange” ventingen på at nettet skal koble seg til… Det siste er egentlig prakteksemplet på at tidsfølelsen er relativ.



Akkurat nå venter jeg på neste møte med Egeerhavets strender. Ikke at den ventetiden er så mørk, den er mer i den der venter ikke forgjeves… Men, enda er det får langt unna til kriblingen i magen. Ok, når jeg tenker meg om så er den slett ikke ille den ventingen der. Den som venter på noe godt…osv.
Jeg ser jeg kan kose meg med tanken ettersom dagene blir borte på kalenderen.



Nei jeg får se å komme meg utenfor cybervirkeligheten. Den er jo her vårsola jeg har legtet så vanvittig etter. Hundene sover så godt at de snorker, men de har i grunne straks ventet lenge nok på meg.
Ut i nuet, og  inn i skogen med oss. I dag forventer jeg det holder med Goretex på beina. Veiene begynner bli gangbare og snøfrie. I alle fall de sørvendte. 
Den råtne snøen i nordhellingene har jeg ikke tenkt og vasse i.
Skal jeg ha forventninger om en hestehov?
Jeg har hørt rykter om blåveis, men er skeptisk...

Dette ble da slett ikke den teksten jeg ventet på og det er like greit. Ser et slags svar i akkurat det. Overgangen fra det ene til det andre er det som er, og det som blir. Det er her det gjelder å ha fokus denne flotte vårdagen.

Synnøve Sætrum