26 januar 2012

Chiang Mai...2...

Wat U Mong. Foto: Synnøve Sætrum

Ekornet smatter i treet utenfor.
Et par katter hyler og har seg.
Det stunder til midnatt om ikke så lenge, og bloggeren vet slett og rett ikke hvilken kant hun skal begynne fra. De utgjør litt av et nøste dagene i Chiang Mai.

Chiang Mai gir noe hver eneste dag.
 Så mye at jeg sovner som en dupp og våkner med smil om munnen om morgenen.
For det aller meste. Kjenner ingen steder at jeg savner snøskuffa og sånn.
Sosiale medier holder meg orientert om klimaet på andre siden av jorda.

Foto: Synnøve Sætrum

Noen andre ganger har jeg drømt at jeg er hjemme igjen.
 I søvnen sitter jeg ved et kjøkkenbord i Gislemyrveien, på Buhusheia eller hjemme hos meg selv.
Drømmer kan være så virkelige at jeg noen øyeblikk kjenner meg ganske så forvirret over at jeg fortsatt befinner meg her. Det hender jeg lengter hjem til senga mi rett før jeg sovner nemlig.
Denne bingen her på Elegant Lanna er såpass hard at jeg må ha ei ekstra dyne under meg, og jeg har kjøpt meg pute. Det hjelper litt, men ikke helt.
Man kan ikke få all verdens komfort for 500 bath natta...
Jeg har aldri vært så lenge hjemmefra før, og ei heller så langt vekk fra Norge geografisk.
Skal jeg være helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg kom til å gjennomføre noe slikt.
Den lange flyreisa har stått som ei stor barriere for det.
Jeg liker meg ikke i fly, men jeg liker å oppleve verden.
En fot i skrekken, og en for i nysgjerrigheten.

Reiser gir innsikt og utsyn når en er heldig.
Og så noe for syn, hørsel, mage og hjerte.
Minst.
Som for eksempel tempelet i skogen; - Wat U Mong.
Var der for et par dager siden. Nok en opplevelse av et tempel.
 Ikke så gullbelagt som mange av de andre, men atmosfæren var spesiell. 
Bygd midt i middelalderen, og jeg tipper gangene under bakken må ha vært forsvarsverk.

Dro dit med tuk-tuk etter motorvegen og andre veger.
Vind i håret og eksos i lungene.
Det siste kan jeg være helt foruten i grunnen.
 Man har jo ikke knattet røyken(snart gått 6 år..eller er det 7..),
 for å dure på med noe annet skittent.
 Så jeg bestemte meg for munnbindhandel sporenstruksen.

 

Jeg hadde hørt fuglekvitter, duekurr og en spinnvill vrælende hane akkurat den dagen jeg skriver om.
Motorduren fra den lille tuk-tuken midt i trefelts motorveg er ikke noe å nevne sammenlignet med monstrene som durte forbi på alle kanter.
Det er nesten utrolig at de holder det gående med det geskjeftet.
Tuk-tuk er veldig veldig typisk Thailand.
Happy Thailand.
 No problem Thailand.
Vi kjørte stort sett fortere enn scooter, så dem hørte jeg ikke noe til den dagen...
Jeg liker meg best i tuk-tuk akkurat her. Paradoksalt nok.
For der kan man se både framover og ut til siden.
De lokale bussene innbyr ikke til omvisningstur for egen maskin.
Trange og tette er de.
For trange og tette for den som har noen cm på sokkelesten.

Silkeorm. Foto: Synnøve Sætrum


På forleden dags rundtur så jeg også smykkesteiner bli slipt, silkeormen i aksjon side om side ved veverskene. Sølsmedene så ut til å kunne sitt fag, akkurat som bomullsprodusentene.
Jeg var for trøtt til å kunne bedømme lærskredderne når vi kom så langt,
 men det var sikkert ikke noe i vegen med dem heller.
Chiang Mai er jo blant annet kjent for sine håndverkstradisjoner, så det var på tide man fikk sett noen. En kan jo ikke bare labbe rundt fra det ene tilfeldige tempelet til det andre.
Selv om det gjør godt for helsa. Gatene er fulle av 'eventyr' på disse trakter nemlig...
Ingen strender, men du verden så mye annet.
Thailand er fint å oppleve i skandinavisk mindretall.
Det gjør seg å slippe vandre i flokk med alle de andre hjemmefra.
Ikke at det er noe galt med oss, men jeg har jo reist til det fjerne østen.
Selvsagt har jeg møtt en trønder eller fler uten at det var grunn til å bli rabiat...
Skjønner?

Foto: Synnøve Sætrum


Synnøve Sætrum