Foto: Synnøve Sætrum
"Hører det skjer fæle ting i Oslo".
Sms fra venn fredag ettermiddag.
Sms fra venn fredag ettermiddag.
Jeg befant meg i Markens og registrerte plutselig uvanlig mange mennesker snakke i mobilen. Alvorlige ansikter.
Ei bombe i regjeringskvartalet. Enorme materielle ødeleggelser.
Dette er jo krig, tenkte jeg.
Det var bare begynnelsen...
Jeg kommer alltid til å huske hvor jeg var, og hva jeg gjorde da Norge forandret seg.
Fredag 22.juli 2011 befant jeg meg i sjokk foran tv.
Hele ettermiddagen og kvelden.
Delvis alene, og delvis sammen med familien min.
Det er godt å være sammen med dem en er nærmest når noe blir så ufattelig rystende...
Uvirkelig virkelighet hele ettermiddagen og kvelden.
Som sagt, klistret til skjermen.
Det ble mye på en gang.
For mye.
Men jeg er heldig.
Jeg kunne legge meg i egen seng og sovne,
uten tanker for at mine aller kjæreste var drept eller savnet i Tyrifjorden.
Urolig søvn, men likevel trygg...
23. juli 2011 startet med tidlige nyheter. Skrekkelige nyheter.
Ufattelige dødstall fra Utøya.
Sjokkreaksjon.
Spontan sorgreaksjon.
Tårer.
Gråt.
Ringe moren min.
Hun gråt.
Snakke med søsteren min i telefonen.
Hun gråt.
Datteren min gråt.
Faren min gråt.
Alle jeg kjenner har grått med ofrene og deres familier.
Det er det absolutt værste vi har hørt og sett.
De som er direkte rammet har det mye mye værre enn meg som ikke er det.
Likevel føler jeg meg dypt berørt.
"I dag er vi alle AUF-ere", er det blitt sagt.
Jo, i dag har jeg vært AUF-er igjen.
Jeg har vært på Utøya på AUF's sommerleir for mange mange år siden.
Min politiske tenkning og samfunnsinteressert ungt menneske har forankringer der.
Min sterke overbevisning om demokratiets suverne stilling som politisk system har røtter der. Troen på retten til å ytre det man tenker. Diskutere både det vanskelige og det mindre vanskelige på fredelig vis handler om det arbeiderbevegelsen har stått for opp gjennom historien.
Alle skal har rett til å uttrykke sine meninger og holdninger så lenge det foregår på ikke-voldelig vis.
Terror er noe annet. Voldshandlinger er uakseptable.
Ingen av delene kan forsvares i demokratisk tenkning.
Det ungdommene som var der ute har opplevd er det komplett umulig for meg å forstå fullt ut.
At et menneske regelrett kan massakrere fredelige uskyldige unge medmennesker ryster på en måte som en faktisk må ta inn over seg bitvis. Det handler om helt naturlige mentale forsvarsmekanismer. Meningsløsheten har ukjente dimensjoner.
Likevel tenker jeg det må være håp.
De menneskene som har mistet livet kan ikke ha gjort det forgjeves.
Oppi alt reflektrer jeg over hva det betyr å være norsk.
Når kongen snakker om at vi nå står opp og sammen om verdiene våre skjønner jeg faktisk hva han snakker om. Jeg er overbevist om at vi ville være enige om hva ordene rommet om jeg hadde diskutert dem med ham. Royalist eller ikke rolyalist, det spiller ingen rolle.
Når det handler om menneskelivets ukrenkelighet, om
demokrati, ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter er vi trolig helt enige.
Kristiansand, natt til 24. juli 2011,
Synnøve Sætrum
Til ungdommen
Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm-
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidenede bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk - og berik med drøm -
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner -
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er menneske,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og børd og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menskeverd,
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen -
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
(Nordahl Grieg, 1936)
