NOEN GANGER...

Noen ganger flytter personer 'ubedt inn' og blir der.

Rettere sagt; -en lar den ubedte flytte inn.  

Man gnomer og gnomer og gnomer rundt vedkommede,

har ikke bruk for det, men like forbanna...

Hundretusenskronerspørsmålet aner ikke hvorfor det er slik.

 Svaret er enkelt sier den som har forstått...  

Det handler om å ikke greie slippe taket  på det som over hodet ikke kan holdes fast.

 En sykner nesten hen i ørkesløst tankespinn, sliter og peser, syter og klager.

Tillater 'noen' som ikke vil en vel, som stadig tråkker på integriteten og tøylesløst tramper over alle grenser plassen. Intellektet fyrer på loven om tingenes iboende faenskap. 

Som om paragrafene noen gang har det aller minste godt.

 Sperrer og stengsler gror, stjeler tid og krefter i rundkjøring etter rundkjøring. 

 Ødsler med kjærlighetskreftene i åpne lysende rom.

Synnøve Sætrum

23 juli 2012

Foto: Synnøve Sætrum

Denne morgenen våknet jeg veldig glad. 

Det er ikke 23.07.11, med den store vonde forvirringen.

Ei heller er jeg i enormt sjokk eller ubegripelig smerte.
Ikke noe kjennes helt som det gjorde da. 

For det er gått et år.

Et år med mange tanker som har vekslet mellom usikkerhet og frykt rundt terroens ondskap og troen på ikkevold, menneskerettigheter og et Norge jeg (et helt vanlig menneske) kjenner igjen.
Noe ble totalt forandret i fjor ja, men forandringer kan bety noe bra, der ute på den andre siden når alt det vonde er anerkjent og gjennomlevd. Tiden er en god venn, og jeg er glad for at det er gått et år.

Jeg gråt noen nye tårer over bestialsk ondskap i går, og det var jeg ikke alene om.

Terroren med alle dens grufulle konsekvenser kom nært igjen.
Ondskapens problem eksisterer.
Det er ikke til å komme utenom.
 Dagen ga triste minner, og vonde følelser.
Selv om jeg har hatt et par av mine ungdoms somre på AUF's sommerleir kan jeg ikke begripe hvordan ungdommene som var der ute i fjor hadde det. Det utenkelige er fortsatt ganske utenkelig når en ikke får det helt innpå seg. Likevel vet jeg som alle andre at det har skjedd, og at det kom innenfra. Fra en som er vokst opp i fredelige lille Norge. Det er fortsatt nesten ikke til å begripe. Selv om jeg har fulgt med på referater fra rettssaker, lest blogger og aviser. Fundert og tenkt.

Tatt det inn at det skjedde.
 Derfor er det så viktig at alle disse menneskene som ble rammet deler historiene sine med oss andre.
Så vi får vite mer, og sammen med dem kan være med på å sørge for at slikt ikke hender igjen.
Heller ikke kan jeg ta følelsene til foreldrene, ektefellene, søstrene, brødrene, døtrene, sønnene, vennene og i det hele tatt til dem som aldri kom hjem igjen. Ikke konger, statsministre eller rockestjerner heller, men vi har det til felles at vi kan bry oss.

Likevel gikk jeg lettet til sengs og tenkte det var godt 1-årsmarkeringen var over.

We shall overcome...

Hele mitt liv har jeg vært for mangfold, trodd på nestekjærlighet og solidaritet.

Hvem andre enn den svakestes side kan man velge i en konflikt?

 For meg finnes bare et svar. En rettferdighet i så måte.

Helt siden barnsben er har jeg lært og forstått at vi alle er søsken på den samme jorda. Menneskerettighetene gjelder ikke bare for oss etnisk norske, men for alle.

En skal behandle sine medmennesker med respekt,

 og alle, absolutt alle, skal kunne ytre seg med fredelige midler.

Ytringsfriheten er jo nettopp det at man kan være totalt ueninge,

men likevel være meningsberettigete.

Selvsagt finnes det mange meninger å mislike, men de er der.

I et levende demokrati utfordrer det meg som enkeltmenneske.

Mitt ansvar i enhver diskusjon er mitt.

Jeg sier det igjen:
I dag er jeg glad for at det er gått et år. Det nye er i gang.
Jeg er glad vi har en statsminister som uttrykker at når man ønsker hedre de døde kan man gjøre det ved å glede seg over livet. For meg betyr det å være tilstede i livet bare for i dag, men det betyr også den personlige forpliktelsen dagen bringer.
Som skrivefør betyr det å gå inn i, eller i det minste gi mitt bidrag til debatten som handler om hvilket Norge jeg ønsker meg i framtiden. Etter terroren har det nemlig vært sagt fra alle hold og mange ganger at det er i kriser vi står fast ved verdiene våre (som et kollektiv).

Rosetogene, allsangen og oppslutningen om markeringene i går sier meg at vi er ganske mange som mener demokrati, mangfold og åpenhet er viktige sådanne.

Jeg ønsker at Norge skal fortsette være et slikt samfunn.
Det er viktige grunnverdier.

For meg er det Norge jeg kjenner også et land med sosialdemokrati, ytringsfrihet og relativt like muligheter for menneskene som bor her. Mitt Norge er et land med velferdsordninger for den som rammes av for eksempel arbeidsledighet eller sykdom. Alle har rett til å gå på skole eller bli innlagt på sykehus, og skal kunne forvente seg de samme tjenestene uavhengig av hvor man bor.

 Det handler om å ha trygghet når det en absolutt ikke kan kontrollere i livet likevel rammer.

Synnøve Sætrum

FOLK ER SUVERENE ENKELTINDIVIDER OG MEDMENNESKER!

Et av de aller viktigste ordene å møte et medmenneske med er ja. I noen sammenhenger oppstår nesten magi når det er sagt.Det finnes så mange nei,lukkede dører og negative hodninger.Følelsen av å være utenfor, ikke lykkes, ikke være god nok og stor skam tror jeg mange mennesker kjenner. Mens andre kjenner på det motsatte og mestrer livet, får det til,gjør suksess føler seg suveren og vellykkede.Ingen hinder noen steder… Verden er åpen tilhører man bare den riktige gruppa...

Men: Ei svale gjør ingen sommer, et rosetog ingen varig sjanse til å dele et håp og ei jord. Mens jeg skriver har jeg satt meg med ryggen mot veggen, lukker øynene og dagdrømmer meg bort fra den litt avmektige følelsen.Jeg kan fint se meg syklende i Atlasfjellene eller boende på Korsika.Bratt og frodig landskap har jeg ikke noe i mot.Det er i motbakke det går oppover.Her finnes ingen indre motstand mot det ville eller vennlige heller. Ville ordskifter kan bære med seg mye bra, om man bare følger den grunnleggende retningslinjer å møte sine medmennesker med vennlighet. Det kan ikke bli for mye vennlighet i verden. Så sa i alle fall den lille lady fra Burma, som Norge feiret stort her for bare litt siden.

Noen vagabond er jeg ikke, men vet likevel at det finnes vennlige medmennesker i Georgetown (Penang i Malaysia).Det har jeg sett og erfart. Brua som binder øya til fastlandet står på verdensarvlista.Det må bruer til skal vi menneskene nå hverandre.Sicilia frister med mat jeg ikke har smakt. Berlin og Budapest lokker med hemmeligheter jeg ennå ikke har sett. Men jeg kan anbefale snorkling ved fantastiske rev i Thailand, og å dele lunsjsted med sprell levende guyaner.Slikt er ingen hverdagslig sak, men jeg ikke nærer noen angst for det ukjente kan jeg drømme og drømme og drømme meg ut i menneskenes store verden. 

Dagdrømmerier tar som oftest fort og brått slutt.Sommeren 2012 er kald både utenfor og inni.Jeg trekker pleddet over meg og blir varmere på kroppen, men ulla beskytter ikke mot tanker om hatske ytringer.Artikulert umenneskelig menneskesyn gjør vondt både mentalt og fysisk.Jeg skjønner meg virkelig ikke på en del av mine medmennesker.Nei, jeg gjør virkelig ikke det.

Må det være en «naturlov» med hakkekyllinger for å føle seg vellykket og oppegående? Er selvtilfredshet egentlig forankret i følelsen av‘ å være bedre enn’ enkelte grupper mennesker?Vi har alle de samme grunnleggende menneskerettighetene, ikke sant? For meg betyr det at man så langt man evner møter sine medmennesker som sin like.Behandler dem som man selv ønsker å bli behandlet.Er det mulig høver det seg med et smil, noen hyggelige ord og å være der for andre.Jeg for min del liker at folk er snille, og jeg forsøker å være det selv. Jeg øver og øver og øver meg hver eneste dag.

De siste dagenes internetthets mot et fattig og bostedsløst gir mørke tanker.Tanker om fordums myrderier av mennesker med annerledes hudfarge,seksuell legning,religioner eller politiske overbevisninger. Tankene kretser rundt alle de folkemord menneskeheten har begått. Kanskje jeg var for naiv og godtroende men jeg tenker på at jeg for et lite år siden gikk i fakkel- og rosetog sammen med titusener av andre for å vise toleranse, inkludering og solidaritet.

Bare et lite år etter opplever jeg som norsk statsborger at man her i landet jeg er født i, og var så stolt av snakker om fattige rumenske tiggere som ‘undermennesker’, ‘rotter’ og ‘brunsnegler’.
Den slags ordbruk speiler holdninger jeg ikke under noen omstendighet vil stå inne for.
Slikt bryter totalt med grunnleggende norske verdier.Skitsnakk på medmenneskers bekostning gjør meg eitrende opprørt, og jeg protesterer.Svart på hvitt akkurat her og nå!Slik kan man ikke omtale sine medmennesker.Når ordbruken blir ille nok over lengre tid så.. .Ja da står man i fare for å 'tingliggjøre'medmennesker og å etablere «sannheter» uten noen som helst rot i realitetene. Finnes det ingen grenser for den kollektive tankeløse sjølgodhet? Speiler disse holdningene en norsk egoisme i grell kontrast til all medmenneskelighet og omtanke i rosetog og allsang? Er det slik at grumset terroristen fra 22. juli 11 faktisk har rot i virkeligheten? Hva blir det neste om vi tillater denslags skikanering av våre medmennesker. Jeg har hørt mange ganger i denne diskusjonen: "Jo jeg er veldig enig med deg Synnøve, men i denne saken...".
Kanskje vi diskuterer forbi hverandre. Her er jeg helt inneforstått med at blindfeltene kan skygge også hos meg. Helgenstatus er tross alt ikke mitt anliggende.

Derimot: Det er enkeltmennesker som rammes av alt dette ugget internettet flommer over av disse dagene.Som om det er glemt at også fattige tiggere er mennesker som har rett til å bli sett og anerkjent som akkurat det. Her handler det om å holde tunga rett i munnen og møte hvert enkelt medmenneske som suverene enkeltindivider. Det handler om å si JA til å behandle folk som folk selv om de er fattige vandrere.

Er det ikke stikk i strid med norske humanistiske verdier å stemple enkeltindivider fordi de kommer fra en bestemt folkegruppe? Det er uverdig oppførsel fra medlemmer av et samfunn som ynder å kalle seg ‘verdens beste land å leve i’. Virkelighetens Norge framstår i disse dager som rene marerittet. Noen hevder sågar at romfolkene ikke blir stilt krav til, og sydd puter under armene på. Derfor vil komme flere tusen til om vi lar dem få bli.Statsminister Jens Stoltenberg har nettopp uttalt at det stilles akkurat samme krav til alle EØS-borgere som kommer til Norge, men at de også har krav på verdighet og respekt som enkeltmennesker.

Kort sagt:

Si ja til å behandle folk fra en hvilken som helst gruppe som det de er,nemlig 

suverene enkeltindivider og  medmennesker!

Synnøve Sætrum

I HAKKEKYLLINGENES INGENMANNSLAND

Uførepensjonisten haler seg ganske så stiv ut av senga. Sånn rundt halv ti om formiddagen.Etter som hun er langhåret har hun til og med noe å dra i. Sommervarmen som skulle mykne både ledd, diabetes og et knippe andre skavanker er liksom ikke kommet enda kalenderen viser over midten av juli og bostedet er i Sør-Norge. Det har stått i opp til flere aviser at de varme lange somrene er slutt. Punktum. Værprofetiene ser skummelt sanne ut så langt. I alle fall denne sommeren.

Som den oppegående damen hun er funderer hun selvsagt også på at dette nok kan skyldes menneskeskapte klimaendringer. På sørlandet er det vått og kaldt, men slett ikke så ille som i Japan. Der ble jordene til innsjøer, og over 400 000 mennesker (det er veldig mange mennesker det) bedt om å evakuere fra hjemmene sine. Mange er døde allerede. 20 akkurat der. Englands gater har hatt en god porsjon flom. Ved Svartehavet, nærmere bestemt Krasnodar døde 170 russere. I USA har over 40 mennesker strøket med i hetebølge. Om man drukner eller svetter ihjel går det ut på ett. Livet er ugjenkallelig slutt enten det skyldes det ene eller andre været.

Nei, hun skal ikke klage. Hun er trygg og langt fra hakkekyllingenes ingenmannsland. Man skal velge sitt fødested med omhu! Statistisk sett har hun hatt enorm flaks. Verden er fylt til randen med dårlige odds. Hun har pledd og lange ullstrømper.Sola er varm mot ansiktet når den viser seg. Det handler bare om å komme seg ut i strålene. Finnes ikke dårlig vær, og så videre. Ja da, og dessuten: Dyna har vært varm, og vifta virker. Hun har tak over hodet, og mat på bordet, familie og gode venner. Er man etninsk norsk er virkeligheten som aller oftest slik.

Ikke alle i Norge ruller i pengebingene, men de basale behovene er dekket.

Samfunnssikkerhet når helsa har pekt nese til henne, og det er hun dypt takknemlig for. Hun vet hun kan takke gode politiske krefter som sloss fram velferdsstaten gjennom mange tiår.

Måtte det fortsette, og måtte de ikke komme til makta de som vil bryte ned.

Erna eller Siv går ut på ett om de samarbeider. Ingen vanskeligheter med å forestille seg et hardere samfunn for dem som sitter nederst. Værre boligmarked!

Værre arbeidsmarked! Større klasseskiller og mer rasisme.

Ugg! Ugg! Ugg!.

Hun har tungt for å forstå at menneskene rundtomkring ikke ser hva slags ideer de bærer til torgs. Eller er det slik at når man når en viss økonomisk stilling i verden så tar egoismen og sjølgodheten automatisk over? Kan man sette likhetstegn mellom god råd og utestengning av alle annerledes stilte?

Gir høyrentekonto rett til å toe sine hender, sukke det er sørgelig stakkars dem mens man kikker en annen veg? Er Norge virkelig blitt så banalt usolidarisk? Så hjerterått selvgodt...

Eller har det alltid vært sånn?

Når hun tenker etter er det jo ikke så lenge siden en million måtte vandre herfra på grunn av fattigdommen. Det var ikke annet enn blodslit og sultedøden for dem her.

Så da reiste de seg og gikk for å beholde livet.

(Akkurat som de millionene som er på vandring akkurat nå om dagen.)

Gjorde det eneste de kunne for å skaffe seg ei bedre framtid.

Fint for dem at Amerika fantes, og tok imot.

Mulighetenes land, som Norge nok kan synes for noen nå.

Selvsagt skjønner hun at det ikke er plass til hele verdens fattige her, men det er da heller ikke realitetene. Bare skremselspropaganda fra de som er så redde for at rikdommen skal bli tatt fra dem, eller at menneskene skal blande gener. For henne er slikt fullstendig galehustenkning.

Noen kommer hit, men langt fra alle!

Slagordene fra nynazister og deres like er bare propaganda.

Ikke at hun er så edel i alle sammenhenger, det er ikke det. Men en gang for lenge siden, da hun gikk på folkehøgskole i Norge fikk hun den overbevisningen at man som menneske alltid er moralsk forpliktet til å stille seg på de svakes side. En verdi som for henne fortsatt er gyldig til tusen. Hun kan ikke se noen sammenheng hvor det ikke skulle gjelde.

Den er heldig som sitter i sitt varme hjem og kan fundere over kaffekoppen. Slippe et liv i flyktningeleir, teltleir eller annen leir. Plassert langt uti hakkekyllingenes ingenmannsland fordi man tilhører romfolket, eller er jøde, eller muslim, eller homofil eller fattig...

Synnøve Sætrum

OM FORSMÅDDE 'DINOSAURER' OG GAMLE TANTER...

Veien blir til mens en går, og alle livets veier er overganger.
Hvert menneske er ei øy, og det må bruer til om vi skal nå over til hverandre.
Slikt er viden kjent uti litteraturen og virkelighetens verden.
Noen ganger går det riktig dårlig om ikke denslags grunnleggende innsikt er intakt.
Så skjedde:
Jeg tok meg den frihet å avvise en beilende dinosaur her for litt siden.
Femti på strømpelesten, men bikka har jeg ikke...
Tvert i mot kan jeg både sette sjøbein og holde meg oppreist i en og annen tropisk storm.
I følge dinosaur- sjarmøren er damer som undertegnede pr. definisjon stadig rammet av desperat mangel på mannens tredje fot, eller kuk om jeg må si det mer folkelig.
Fakta hevdet storsjarmøren dette, mens han spurte om vi skulle hjem til ham eller meg.
Dama takka nei. 
I mine kretser betyr nei faktisk NEI.
Rekerød repliserte han:

"Jeg ville likevel ikke hatt et "easy fuck".

Mulig det er overflødig å nevne at slikt setter to gode strek under riktig beslutning.

Snodig litt overraska sittende tilbake kom minnene om hvordan det noen ganger var da jeg var yngre og ute på byen. Lykkelige kvelder hvor vi jentene satt ved ett eller annet bord, diskuterte, lo og hadde ypperlige timer i hverandres selskap. Mer enn en gang var vi sammen til lyse morgenen også. Vi kunne både prate, le, spise, drikke, diskutere og danse uten den tredje foten på tanken.

Glassenes innhold smakte utmerket, og stemningen var ni av ti ganger helt på topp. 

Det handlet om å nyte helgekvelder og nikose seg i livet.

 Ganske så ofte dumpet ett eller annet påseilt dinosaur med skrevende ben seg på den ene tomme stolen. Det hører med til soga at slike ofte slett ikke var invitert til å sitte, og når ingen kontakt straks fant sted fikk vi høre det.
Stadig vekk falt de velkjente replikker som:

"Er dere alltid så sure, eller lesbiske?". 

Ja, for det har jo alltid vært slik at kaster man seg ikke over det som måtte by seg så er det noe med den seksuelle legningen, eller humøret.
Jeg minner om at enkelte dinosaurer heller til teoriene om enslige kvinners manglende...
"Har dere mensen hele gjengen?" er en annen velkjent sjekkereplikk.
Virkelige genidinosaurer uttalte seg slik. For alt jeg vet gjør de det fortsatt!
Forsmådd kan jo noen og enhver føle seg,
 det hører med til risikoen når man tar initiativet til ei hyrdestund. . .

 Likevel:

Ta seg sammen og ikke være så selvhøytidelig da!
Ny dag, nye muligheter.

Akkurat denne lørdagskvelden kjennes tilværelsen riktig god her på sofaen,
og det til tross for at jeg ble kalt frigid gammel hurpe for leden.
Ja, ja. Ytringsfrihet har vi jo, selv om det kanskje er å trekke den  et eller annet merkelig sted.
Jeg humrer under pleddet og tenker i mitt stille (men nå utbloggede) sinn:

Har medlidenhet med disse 'dinosaurene' som ikke vet et kvidder om oss 'gamle tantene' jeg ;-))

Synnøve Sætrum

SOLSTRÅLENES EFFEKT..

Veggen min formiddagen 14. juli 12...

God morgen Norge, USA, Russland, Ukraina, Danmark, Tyskland, Storbritannia,

Sverige, Brasil, Kina, Kasakhsatn, Latvia, Hellas og Malaysia!!!

God morgen til grønnspetten som vekker meg med sin karakteristiske sang. Skjønt sang og sang. Skrikene minner om skjæra, men lyder likevel annerledes.

Ved soloppgangstider er det kalas.

Kanskje spises drapssnegler og månsterflått...

Lørdag 14.juli... Livet er levelig når det er på dette viset...

God formiddag til alle som måtte kikke på en tekst eller flere.

Jeg må bare beklage at oversetteren kan gi snodige sammenhenger og tekstene mine ganske andre betydninger enn ment. Selvsagt kan det bli mye småmorsomt og ubegripelig ut av det, om man ser stort på saken... Veldig stort...Oversetter man for eksempel 'Romfolk'(og da henviste jeg til dem som nå pakker sammen utenfor kirka i Oslo) kommer ordet 'Spacepeople' opp.

Jeg har alltid lest den typen fiksjon, men har ingen ambisjoner om litterære krumspring innen sjangeren.Det får stå for seg selv. De som jobber med det der har enda noen mil å gå.

( Jeg er ikke ute i verden, men verden kommer til meg via Ytringsstedet.

Sånn er det laget i disse cyberspace tider. Så sier i alle fall oppslagsstatistikken her på bruket...)

Jeg sitter ikke ved fjorden ei sommernatt og beskuer Jeger som ror.

For mitt indre øye gir sangen sine bilder.

Fantastisk reise i fantasien.

Alltid.

Det er gavene en velskrevet tekst gir indre horisonter.

Fengslende, besnærende og menneskeskapt.

Loven om menneskenes iboende godhet.

Vel er en ikke på  Rhodos eller Lesbos, men den samme sola skinner på meg her.

Gresk yoghurt og norsk jordbær på muslien. Dansk melk i den brasilianske kaffen. Jo visst er alt gaver fra den glødende kula. I går kveld kunne man bese kraftige solstormer på CNN, men de kommer ikke til å skade oss. Her har jeg solfaktor 15 på leggen, og sommerdagen får bare komme.

Kan ikke bli bedre. Ikke akkurat her og nå i alle fall.

Så utrolig mye bedre livet blir og framstår straks man får noen solstråler på panna.

Effekten er over hodet ikke oppskrytt!

Synnøve Sætrum

OM ROMFOLK, OM SLØSING OG GRENSENE FOR HVA MELLOM HIMMEL OG JORD JEG IKKE FORSTÅR !

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg tror jeg tror på sommeren, jeg tror jeg tror på sol igjen !

Takker værgudene for at verden soler seg utenfor mitt lille hjem det lille øyeblikket før skyene dekker den. Yr.no tar stadig feil, men kanskje blir himmelen blå ved solnedgang...

Finfin dag for Fjodor Dostovjeskij's 'Idioten' spekket til randa med de store spørsmålene;

 politiske knuter, universelle ideer og moralske dilemmaer. 

Kjærligheten eller plikten? 

Tro eller vitenskap? 

Sosial rettferdighet eller klassesamfunn?

Harmoni eller uro?

Å være eller ikke være...

osv

Ikke en månsterflott eller drapssnegle så langt øyet rekker.

Ingen gale edderkopper eller gnagere har forvillet seg over dørstokken, til og med sleva holder seg vekk. Vinden suser, mens vindspillet nynner med. Og enda bedre:

Tjuetre blanke grader i skyggen, så det minner om sommeren jeg fortsetter tro på.  

Døra opp og jeg kan sette meg utenfor med kaffekoppen og den bærbare.

Det er lenge siden sist, og jeg fryder meg.

Fryyyyder meg.

Noen av solsikkene har fått størrelse.

 Andre er mye spinklere enn de pleier være på denne tiden av året.

Kanskje de fortjener en ekstra porsjon godt gjødsel.

En liten piff som motivasjon til storvekst etter all kjørlig forsinkelse.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/856554/

Morgenritualer. Formiddagsritualer. Stillesittende ritualer ved datamaskinen. Luking med lytting til lydbok er lykkelige timer. Så blar jeg meg gjennom det sosiale mediet og de nettnyhetene jeg kommer over. Ikke for å sosialisere meg, men for å følge noe med på hva som foregår i Norge og verden. Bare å registrere at kirken ber romfolket om å flytte, og at denne saken har fått et enormt fokus. Selvsagt skjønner jeg at det er uvanlig med teltleirer på kirkebakken. Selvsagt vet jeg også at det ikke er tillatt. Selvsagt vet jeg også at romfolket har en ublid skjebne over hele Europa. Også i Norge. Det er det tradisjon for. Ikke så mange tiår siden vi sluttet å tvangssterilisere reisende kvinner. Reitgjerdet og Dikemark... får meg til å grøsse. Dessuten var det slik at man ikke fant papirene til disse barna i skoleverket. De var statsløse. Det er de fortsatt. Med menneskerettighetserklæringen som utgangspunkt for min tenkning grøsser jeg ennå mer. Og, jeg tenker på alle de tusener av tonn mat vi kaster på kapitalismens alter her på berget. Det undrer meg at så lite fokus rettes mot det i stedet. Siden vi nå blir besøkt av fattige vandrende. Organisert eller ikke er ett fett for meg. Uansett er det et symptom på det samme: Fattigdom. Sosial urettferdighet. Trakkassering. Forfølgelse av folkegrupper som ikke passer inn. Det skal jo ellers ikke så veldig mye til for å være på siden her i Norge. I verdens beste land å leve i skal man vokte seg vel for å tråkke på siden av den smale sti. Grøftetilværelsen er ikke noe noen trakter nevneverdig etter. Er det ikke snart på sin plass at samtilig politikere tar seg kraftig sammen, og får satt på dagsorden det som virkelig betyr noe. Nemlig gode levekår for alle mennesker i Norge. Forresten så synes jeg den meldingen kan sendes til kirken også.

http://nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.8242215

 Denne formiddagen smakte faktisk ikke kaffekoppene så godt som de pleier. Var som jeg ikke helt greide å sanse meg. Jeg kjente meg ytterst skamfull på Norges og egne vegne. Av alle klodens milliarder av mennesker er jeg bare en liten prikk som i skrivende øyeblikk ligger på en sort skinnsofa i på en svært fredelig og trygg plett i verden. Noen ganger synes jeg den er for liten og ussel sammenlignet med andre femtiåringers enorme eneboliger og leiligheter. Det hender til og med jeg skammer meg over å være 'satt ut', ikke eie mer, slite med vekta, være syk og singel. Jo, det hender rett som det er. Helgen er jeg ikke, og må øve meg på justering av perspektivet. Løfter jeg blikket fra egen sofa ser jeg hellet i at jeg har statstilhørighet, og at jeg hadde griseflaks med fødested. Akkurat her skriker skjærene og en flaggspett spiser solsikkefrøene jeg har strødd på bakken. Meisene har enda ikke oppdaga at jeg er hjemme igjen og har hengt ut for. Med andre ord har jeg såpass at jeg har noe til overs for dem som flyr i lufta. Gir dem å spise absolutt hele året.

Det er sikkert nok å ta av annet å ta av i disse dager. Godt for de små skapningene det.

Nei, som sagt så hiver vi flere hundre tusen tonn fullt ut brukbar mat i året for å opprettholde den kapitalistiske lønnsomheten. Ikke blande seg inn i markedsmekanismene og alt det der. Absurd, absurd, absurd. Millionene sulter. Ærlig talt så er også jeg et av de menneskene som stadig forundres over at man fokuserer på mordersnegler og månsterflott og ulovligheten i medmenneskers teltleire. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke en eller annen politiker som kan hoste opp noe menneskelig i denne sammenhengen? Bruke hodet med empati og solidaritet, ikke bare tenke på hvordan man skal bli sittende på taburetten eller skaffe seg en?

Vræææææææææææl!

Vrææææææææææææl!

Vræææææææææææææææææl!

Jeg kjenner for å skrike, stange hodet i veggen, legge meg ned rulle rundt og hamre med armer og bein. Oppføre meg som en unge som ikke begriper at man må føye seg inn i galskapens mekanismer uten et kløyvsens kvekk...

Vræææææææææææææææææææl!

Kjenner jeg kanskje skal gjøre meg upopulær denne fredagskvelden. Diskutere romfolk og matsløserier. Fattigdom og urettferdighet. Drømmer og tanker. Kultur og ukultur. Perspektiver. Jeg elsker den gode samtalen, og er heldig å ha noen få gode venner jeg kan samtale med.

 En av de aftnene jeg ikke skal være singlest...

Denne fredagskvelden skal leves sammen med noen av mine medmennesker i sosialt lag, og fredelig drøs. Her trekkes ingen sabler eller sverd, selv om debatten kan bli spiss. I alle fall til en viss grad.

Jeg skal ut og bringe disse temaene til bordet, men før det skal jeg gå  en tur langs Otra. Kikke på vannet, og høysommerblomstene. Hente energi og krefter ut av sommertimene som er så korte. Skyene skygger og skifter, men det regner ikke.

O lykke, o lykke, o lykke , o lykke, o lykke!

Kjenne at jeg lever, mens jeg fintenker mer på dette med hvor opinionssdannerne velger å feste blikket. Det er grenser for hva mellom himmel og jord jeg ikke forstår!

Synnøve Sætrum

TID KJÆRLIGHET TAKKNEMLIGHET

Å eldes med visdom i hjertet betyr
vandring sammen på erkjennelsenes vei mens:

Tida blir kortere, kjærligheten sterkere og takknemligheten dypere.

Synnøve Sætrum

MELANKOLI X

" I møtet med naturen blir mennesket bevisst sin avmakt slik det

eksisterer omgitt av en uendelighet i tid og rom. I refleksjonen over det

"oseanisk sublime" fremstår havet som objekt for "den fryktelige skjønnhet",

paradokset avdekker vår ambivalente tiltrekning til det sublime,

ikke som egenskap gitt hos noe objekt, men som en følelse som følger

sansningen av fenomener bevisstheten ikke fullt ut kan

fatte eller romme. Vi ser oss selv utenfor verden".

(Edmund Burke)

X våkner nedstemt og med en gnagende følelse fra manglende biter.

Der man man redde opp ligger man. 

Noe har skåret i livet. 

Identiteten hulker. 

Du står opp, vekker fuglene og setter deg ved bordet.

Hjertet summer rolig i stillheten.

Hva var det X drømte?

Hva var det X trigget?

Hvor vandrer tankene videre?

Hvor kommer den fra denne melankolien over årene som går, og over det som ikke lyktes? 

Hvem forer sorgen over sår og skalker?

De evige tristessers forbindinger om det som stadig er stykkevis og delt.

 Knust glass kan ingenlunde bli helt igjen. 

Sårene gror, arrene blir lik inflasjonen i .  .  .

Sjela verker og bølgene gnager.
 Det mentale går på tomgang. 

X 'grøfter seg', 'alle de andre' mestrer seg.

Livet på livets betingelser.

Melankoli X.

  X erfarer at den ulykkelige slett ikke (der og da) kan være lykkelig.

Synnøve Sætrum

Når 'Gud' strømmer gjennom sjelen...

Det vet de som lever sitt liv i ensomhet, at kjærlighet bare er et ord helt til noen eller noe trer inn i tilværelsen og gir det mening. Følelsene har mange falsette.Tosomheten store krefter. Slaget som får molekyler og atomer til å stokke seg  mellom den. Sanselig rødlett mot grå tinning. Ikke sant?
Så kommer vi 'hjem'. Skal aldri lete mer. Alltid skal vi være hos hverandre.
Over hundre år erfaringer er godt nok.
 Den som har lett, lekt, søkt og sloss vet.
Kjærligheten er ikke noe man fanger.
Den er av gitt av nåde og viser seg først når Gud strømmer gjennom sjelen.
De vet det, de to som opplever sitt livs siste betingelsesløse kjærlighet.
Mirakelet over alle mirakler kom.
Kjærlighet lik Guds strømmer av liv gjennom sjelen.
Slik kjenner de det begge der de sitter time etter time og ydmykt tar imot.
Å kunne være i et annet menneskes liv med en slik styrke gjør rik. Hun trodde ikke livet ville gi henne denne eneste siste store sterke kjærligheten. Han er henrykt forbauset over kilden til denne inderlige altoppslukende kraften i sine ytre lemmer og indre landskap.

De elsker hverdandre lik måten de begge elsker sommeren.
Nært med fløyelsbevegelser mot naken var hud.
 I fravær lengsel etter mild sårbar varme.
Så var de ikke alene mer.
Det umulige er mulig.
Myk sommervarme lik takknemlig sinnsro kledt i høysommerfarger og ditto følelser.

Stille sitter de sammen her og tenker på universets gode energier. med fuglesangen.
 Nærverende smil gjennom alle morgener.
Vinter blir til sommer, og sommeren om mulig varmere.
Det besynderlige kjærlighetspar.
Hun finner ham fullkommen, han har funnet henne som den eneste siden første stund.
  Tausheten i tiden lever, og de forguder det.
Hun ser ham bli varm på ørene, se var og rar ut.
Som om hun med ordene har nådd noe han tenker men aldri viser.
Han er mann, og det betyr balansegang.
 Høysommerkjærlighet.
Her-og-nå-energier.
På en divan eller et svaberg.
Champange og jordbær.
Nå og alltid.
Lykkelige røde hjerter tar ikke av, men dunker fredelig kjærlighet.
'Gud' strømmer gjennom sjelen.

Synnøve Sætrum

SOMMERDAG...

God morgen 10. juli 2012!

Sommermorgen med gråvær, men ikke regn.

Hurra!

Det er fantastisk å være menneske enten dagen er den ene eller den andre.

Jeg tenker på at ingen av oss er diagnoser selv om vi er mange som har noen trekkende med oss på lasset. Det hører med til tilværelsen. Når jeg tenker etter kjenner jeg få som ikke har noe særeget med i sekken etter å være kommet uti sjels alder og år. Gjør du?

Musli og kaffekopp nummer en på gang...

Undertegnede er hjemme igjen etter et kort sommerbesøk i den neste største danske by.

Jeg har vært hos hardt arbeidende, studerende arving. Ingen sommerferie for den gode norske ungdommen, bare så det er sagt. Jeg kjenner ingen voksen ungdom som er interessert i å 'nave' eller hva det nå kalles. Jeg vet ikke helt hva begrepet innebærer. Teit og halvgammel og 'satt ut' som jeg er. Men, jeg forstår det er noe negativt, og jeg har også fått bragt til mitt torg at noen som driver med det geskjeftet har forbilder i sånne som meg. Helt utbegripelig for mitt hode. Jeg tenker de må ha misforstått totalt. For hvis man virkelig tror at å bli uførepensjonert på grunn av et knippe er alvorlige sykdommer er noe å trakte etter som ungt menneske så...

Ja, da er det veldig grunn til å stille spørsmålet med hvordan samfunnet behandler endel av dagens unge mennesker. Det er nødt til å handle om andre mekanismer sånn dypere sett. Komplekse sammenhenger som den offentlige debatten ikke har fått opp i sin fulle bredde.

Når skal vi ta den, med menneskerettigheter og humant menneskesyn som bakteppe?

Hva er det som skjer når noen gir opp før de er begynt livet?

Hvorfor trakter man etter trygd som eneste utvei?

Er det fordi presset er blitt så stort, når det gjelder utdanning, bolig- og arbeidsmarked at man rett og slett ikke klarer kaste seg på kjøret i utgangspunktet?

Jeg forstår jo veldig godt at det ikke passer for alle å sitte på skolebenken sånn tjue år og mer.

Hvilke tilbud gir vi egentlig ungdommene som ikke fikser skolen så godt? Jeg vet at man praktiserer diverse tiltak for såkalte 'dropouts' fram til 18 års dag. Men, da er det slutt.

Kanskje det er på tide å heve myndighetsalderen igjen?

Eller:

Hvilket boligtilbud får den delen av den unge norske befolkning som ikke tjener flere millioner i året, eller har rike foreldre som kan kausjonere for boliglån?

 Hvor havner de hen, når de ikke får mulighet til å kjøpe den aller billigste første bolig?

Den er så dyr at den er ukjøpelig for mange. Selv om den norske statistikken sier at flertallet har så det holder også på den fronten, er det likevel mange som ikke har. Allerede!

Når skal vi få en boligpolitikk i Norge som gjør at retten til en anstendig fast bolig blir innfridd?

 For de unge,enslige og ubemidlede?

 Når skal man ta opp igjen en boligpolitikk med sosial profil?

Vi vet hvem som spolerte det som var midt på1980-tallet.

Siden har det jo som kjent gått dit kapitalen sparker.

Ingen storkapital, ingen bolig!

Det er for meg et ubegripelig paradoks at man betaler 8-9000 for de billigste leieboligene (kottene) år ut og inn. Trofast hver måned. Det vises på bankutskriftene.

Men, de samme bankene gir ikke lån til disse fordi de ikke har klart å spare opp 500 000 i egenkapital i tillegg... Logisk brist etter mine begreper.

 Denne myten om at alle ruller rundt i pengebinger stemmer ikke.

 Det er ei gigantisk løgn som er i ferd med å føre Norge tilbake til klassesamfunn.

Skillet er i ferd med å bli skarpere og skarpere mellom dem som ikke har, og dem som har.

De som ikke har på statistikken er også fantastiske suverene enkeltindivider.

Medmennesker med samme behov, drømmer og følelser som de med pengebingene....

Og, hva med alle de unge som nå sliter baken på lesesaler for sine høyere eksamener innen alle regnbuens fag? Det er vel ikke slik tenkt at samfunnet skal la det gå inflasjon i kunnskap? Eller skal vi godta en sådan skamplett på profittmaksimeringens alter?

Skal samfunnet fortsette sin nesegruse tilbedelse av den 'statsguden'? 

Rentefest, rentefest, renteferst, rentefest, rentefest?

Hvem er egentlig den som ikke er 'folk flest'?

Mange fantastiske unge voksne medmennesker går rett ut i arbeidsledighet,

mens man samtidig hyler om at folk må få jobbe til de er 75.

Nei, la for all del ikke nye generasjoner slippe til.

La nå endelig de generasjonene som har i buksa og baken sope til seg enda mer, og la de unge ligge igjen i grøfta stemplet bortkasta-stempelet i panna.

(Det var ironi om noen skulle finne på å forstå meg motsatt...)

Logikken glipper for meg når det gjelder det der også.

Siden nå jeg 'har så tungt for det' at jeg fortsatt tenner på ideen om likhet, og å dele på godene.

Enten man er ung eller gammel, kvinne eller mann, frisk eller syk.

 Jeg er så tungnem at jeg mener de aller fleste mennesker har høy moral, ikke vil snike til seg penger fra NAV og gjerne vil bidra på en eller annen måte.

At noens helse svikter før tida, er det fint vi har en velferdsstat til å ta seg av.

Meg bekjent kan ingen kjøpe seg en uførepensjon.

Den er vel fortjent når man blir den innvilget.

Antakelig, for de aller aller aller aller fleste, slett ikke ønsket, men en nødvendighet for å overleve. Man er jo arbeidufør for f...!

Tja, er det ikke på høy tid å diskutere på ordentlig vis hva samfunnet signaliserer og gjør med unge generasjoner? Her snakkes jo så vakkert om et samfunn der alle skal kunne delta, og hva skjer? Egentlig?

Diabetestrøtthet god morgen! 

Diabetesstivhet god morgen!

Alt annet enn helt i hundre morgener kan også være gode.

I dag har jeg virkelig fortjent uførepensjonen.

Skjødet er skrøpelig. Skulle nesten ikke kommet ut av senga. Stiv som en påle.

 Så jeg sitter her jeg, og blir nok så i overskuelige timer. Deilig at ørene hører, så den litteraturelskende kan høre opplesning. Lydbøker anbefales med stor A!

Når man bare kan bli sittende stirrende i femte veggen eller hva det er.
 Fintenke på samfunnsmekanismer og andre sådanne.
Kroppen er satt ut men hode og hender virker.
Tastaturet lystrer etter som ordene kommer til meg.

Likevel går det avsindig tregt med det legemlige og før jeg visste sukk for meg er klokka blitt to.

 Jeg kjenner meg fortsatt som om natta dro meg fram og tilbake gjennom valser av ukjent art.

Kjeven er stram, og blikket nesten sløret.
Mitt anliggende er ikke å hanke inn medlidenhet.

Trenger det ikke, greier det selv.
Derimot er det snakk om å dele hvordan det kan være uti uførepensjonistilværelsen.
Siden jeg vet jeg ikke er alene i denne situasjonen.
Men, jeg kjenner ikke så mange andre personlig.
Kanskje fordi det snakkes så lite om den. Forståelig nok, for hvem liker å bli kalt for snylter på samfunnets store bak, eller stadig bli mistenkeliggjort som en eller annen kriminell.
Man skal ikke bære sin uføretilværelse med rett rygg!
Slett ikke skal man være frimodig og snakke om gode dager. Det provoserer... 

For den som måtte ønske det er det bare å sette seg inn i følgende tall.

Svart på hvitt hva det handler om og hvor mange vi er.

Den gjengen med 'unnasluntrere og slabbedasker' som enkelte høyrevelgere helst så spadd ned med det samme... Hører man en såkalt 'sannhet' om seg selv tilstrekkelig begynner man nesten å tro på det.

Er det derfor man skuer alle disse skamfulle bøyde nakker?

http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Jobb+og+helse/Uf%C3%B8repensjon

Tallene viser mye, og visker øyeblikkelig ut noen myter. Som for eksempel den at alle uførepensjonister forsøker drikke seg ihjel i Thailand eller tilsvarende...

De eldre utgjør størst andel, ikke så rart. Det handler da for svingende om helsa!

Den får som kjent lettere en trøkk seksten jo lenger man har den...

Det finnes en del tallmateriale, men ikke så mange historier om hvordan det egentlig er å være i verden på NAV-vilkår. Forståelig nok på et vis. De aller fleste mennesker henger ikke skammen sin som gullmedalje på brystkassa. Slik er vi ikke. Vi feier under teppet, later som ingen ting og tier.
Tier og tier og tier, uten at det forandrer realitetene.

 Hvorfor skal man måtte bøye hodet i skam, og ellers holde munn om livssituasjonen?
Må det være slik at man alltid skiller mellom hvem som er med og hvem som ikke er det, med penger og pengeprestisje som eneste bakteppe? Hva er egentlig samfunnssuksess?
Hva måler enkeltmennesket den etter dypest sett?

Hva er det for et menneskesyn som ligger til grunn når man for eksempel stempler en høyst sammensatt gruppe individer til å være brennevinsdrikkende unnasluntrere i Patong?

Ja, det lurer jeg på her jeg fortsatt sitter, men nå godt i gang med kaffekopp nummer tre.

Ok, jeg innrømmer jeg har vært oppe av stolen, feid verandaen, hengt ut noen klær og fotografert liljene mine. De blomstrer for livet denne julidagen. Ingen bøyde hoder å se, og synet fryder meg.

I mitt neste liv vil jeg bli gartner i en stor og deilig hage i landet med evig sommer...

Jeg er et sommermenneske nemlig.

Men, nå har jeg satt meg igjen.

Aktiviteten var nok for den raumatiske foten.

 Likevel: Humøret er upåklagelig for å være eller ikke være er og blir greia for meg.

Jeg er!

 Heldige meg!

Egentlig ville jeg ikke ha sagt et ord om det der, jeg sitter her høyst fredelig utkjørt. 

Søvnen varte over tolv timer, og enda kjenner jeg meg ditto år eldre.

Tilstanden har jeg allerede hengt på de passende knaggene. Igjen: God morgen og god dag!

 Det murrer litt bak pannebrasken, og jeg sender et takknemlig klapp til velferdssamfunnet som har gitt meg muligheten til å være helt ute av water. God morgen og god dag!

Her skulle vært muligheter for å legge seg på en benk og bli knadd stivhet ut av og livet inn i igjen...

Med hodet godt stabla opp mot hjørnet i sofaen og hauen med puter er fantasien lik ei trygg havn,og paracet-en har tatt hodeverken. For mitt indre øye ser jeg modige voksne jenter legge ut i verden mellom tabuene og alt det som øyet får se. Vandringer etter det store livseventyret er ikke noe heft. Føttene verker ikke når man drømmer. Kroppen er fjærlett. Drømmer kan være deilige... 

Fantastiske begivenheter bare en lukker øynene litt. 

Sølvskje i munnen og gullkorn på tunga mens en hviler seg litt.

 Denne dagen er og blir jeg slett og rett hundre prosent ufør.

Innimellom åpner jeg øynene, skriver noen flere ord og så hviler jeg meg ennå litt mer.

Tirsdag 10. juli 2012  kommer aldri mer tilbake...

Synnøve Sætrum

Betingelsesløst

"når kjærligheten betrakter seg selv som splitterny
er også himmelen lytefri i sitt frivillig konstruerte neonfengsel
hvor du plutselig bli omskapt til den ildfaste mannen med hornet hevet
slik det hele dreier seg om å avsløre livet bak selve filmopptaket..
der hvor du i drømme redder et brennende skjelett ut av flammene
med fare for å miste din egen bolig og din egen kjøttlige eksistens
du er alltid mett av en helt uforklarlig sult som bor bak øynene
mens du sprenger deg ut av enhver improvisasjon med soler mellom tærne.."
(Triztan Vindtorn)

BETINGELSESLØS KJÆRLIGHET.......

LA OSS DANSE MENS VI ER HER DU OG JEG...

Dybde og substans

- eller erotika kom til meg...

Se på meg, hør på meg, føl meg, elsk meg.
Snakk med meg, vær meg nær alle dager!
 Jeg elsker tenker du, og da... ja da er ingenting en hverdagslig sak mer.
 Skranglete skrog, verkende hode, bankende ledd, gallopperende blodsukker og hjerterytme i utakt. Har ingen betydning når det gjelder kjærligheten med stor K.
Den som man kan velge, sammen med gleden og det hver eneste dag.
Kjødet kan være så skrøpelig det vil.
Uinteressant !
Dybde og substans teller.
 Substans og dybde 'ruler'.

Det er vel ikke slik at når man butter mot en virkelighet så tar man bare beina på nakken og flykter til en annen? Nei, man står i den skrekkblanda fryden og ser hvor trekker.
Følger det ukjente umulige mulige. Det kiler i kroppen, bruser i blodet.
Man er en femtenåring på femtito, men det får pytt sann bare stå sin prøve.
Utenfor oppgivelse av inntekter og verdipapirer. Bare kliss naken forelskelse.
Kjærlighet kanskje til og med. Hvorfor skulle du bry deg om penger og prestisje?
Du liker dette mennesket fordi det er sitt eget.
Og vil denne utkårede beundre deg bare bitte litt tilbake så ... Nirvana!

Begynner på nytt, bygger luftslott igjen til realitetene revner? Det er sånn det er, og skal være!
 Du vet du er nær og bruker kvelden til å finne ut alt du kan om den elskede.
Sølvet kan du pusse en annen gang.
Steintøyet står støtt i skapene uten at du teller delene omatt og omatt.
Kjærlighetstankene seirer... Du er ikke avhengig, men allerede opp over ørene...
Du tenker er at dette er noen jeg må kjenne, noen jeg må leve...
Alt eller ingenting, utveger finnes ikke.Kjemien i det åpne rommet snakker til deg, og du lytter til strengespillet du nesten glemte fantes.
Besnærende rytmer, sanne melodier. 
I dette tilfellet handler det ikke om å bare legge igjen en beskjed.
 Nei, for du har dybde og substans.
Lemmene i behold, bein som kan gå, føtter og stå på.
Alternative ideer...

Gode følelser, snille tanker, oseaner kjærlighet å øse av.

Skryt?

Sa du skryt?
Nei:

Ikke sett lyset ditt under den skjeppen, eller hva det nå var.

Synnøve Sætrum

Mennesker er mennesker! Jeg liker det...

I går stoppet jeg på MENY  ved Vollevannet ved Kongsgård 1, 2 og 3???

Gimlekollen er også like ved...

Før i gamle dager lå posthuset vis a vis matbutikken.

Nå er det post i butikk.

Aldri betjening til stede, men så heter det i reklamen...

Vær frimodig!

Det er aldri for sent...

Tilbake til lørdag ettermiddag:

 Ikledd konsumentlooken jeg skred resolutt inn i en helt annen verden enn 'mitt' REMA 1000 på Mosby. Rett inn der de som bor på byens prestisjeadresser og er rikere enn meg handler sitt daglige brød og melk. Det var for så vidt ikke noe annet fremmed på innsiden enn kundenes noe dyre allværsjakker, og en litt 'freshere' stil. Kanskje de kom rett fra spa eller trimturen.

 Vet ikke jeg, men for meg er det noe søkt i å betale hele ti blanke kroner ekstra for en boks mager Cottage Cheese, eller kroner førti for umodne norske jordbær.

Umodent smaker ikke sol, sommer og søtt som bare det røde bæret fra Norge kan.

Det smaker i beste fall plen.Spiller ingen rolle om de skulle være fra Tveit.

Jeg liker ikke gress enda det finnes rikelig utenfor dørene nå i denne årstiden.

Synes slett og rett slikt er frekt, snudde resolutt baken til og forlot åstedet. 

Det er aldri for sent å ombestemme seg...

Jeg liker det ikke.

Toskeskap er og blir toskeskap.

Riktignok er jeg foruten høgrentekonto, men noen av de små grå går fortsatt på skinner.

Kanskje det er det som er å være rik...

Kan hende noen av mine mer velbeslåtte lesere vil legge fra seg en liten passiar i kommentarfeltet under her. Forklare meg dette jeg ikke forstår så mye som et kvidder av litt ingående...

 . 

Det fantastiske med tanken er at man kan velge hvor den skal og går.

Justere perspektivet.

Jeg liker det.

Velge det gode framfor tristessen.

Jeg liker det også.

Så lenge en tenker er det aldri for sent.

Søndag formiddag sommer,et og annet solgløtt og smaken av søtt.

Jeg liker sitte inne og kikker ut gjennom vinduet. 

Baguette med appelsinmarmelade og kaffen smaker fortreffelig sommer som vinter.

Jeg liker for eksempel å være mor. Veldig veldig godt.

Den rollen i livet er den minst besværlige.

For en gave livet har gitt meg i den anledning. 

Rikdom det, ubetalelig rikdom. 

En blir ikke arm av å være søster og datter heller.

Jeg liker vennene mine. 

Nei rett: Jeg elsker vennene mine.

 Så mye at ordene kan synes litt fatteslige og små.

Det er noe helt i særklasse ved livets sukker og salt, konstantene som følger hele veien og uten værforbehold. Inderlighet, ærlighet, oppriktighet, dybde og substans.

Noen av vennene mine er første generasjons innvandrere.

Statsløse flyktninger som har vært her på berget i et lite tiår.

De har til og med fått statsborgerskap og varig opphold.

Enda de kommer fra steder på jorda hvor man tilber Allah.

Sånne muslimer vet du.

Gavmildt samvær og mange smil.

Utvidelse av alle horisonter, enda de bare er seg selv...

Varme, nære mennesker som gir alt de har.

De har plenty varme, medmenneskelighet og raushet.

 Det går helt i hop med ei agnostisk, singel norsk dame.

Et par andre venner er første generasjons innvandrere fra steder i Europa.

Det går helt i hop og jeg liker det.

Kan man ikke reise ut i verden hele tiden, er det berikende at 'verden' reiser hit.

Jo, jeg liker det veldig godt!

Forresten så har jeg opptil flere venner som er andregenerasjons innvandrere fra ulike himmelstrøk.

Eneste måten en kan identifisere slikt ved er litt annerledeslydende navn.

Dessuten: Er vi ikke alle innvandrere i et eller annet ledd?

Hvor stammer for eksempel mine mørke brune øyne fra?

Egentlig? 

Nasjonaliteter er reelle greier, ja, men det betyr lite for den mellommenneskelige samtalen.

Mennesker er mennesker.

Jeg liker det!

Et par av venninne mine kaller seg eldre fordi de er over sytti.

Alder er reellt ja, men i høyeste grad bare et tall når det er snakk om de mellommenneskelige samtalene, ikke sant?

En gang spurte ei av dem hvorfor jeg var sammen med dem, hvordan jeg holdt ut...

Hmmm.... Jeg har reflektert over det mer enn en gang.

Alder synes utenpå ja og særlig om helsa ikke er helt i water, men det en alltid ser i møte med mennesker er sjela. Ofte har mennesker som har vært et betydelig stykke lenger i tiden enn en selv opplevd noe, lært noe, sett noe og vet noe mer . . . 

Slik at det finnes noe mer å melde... 

Spennende og berikende er det alt det som finnes innenfor ytre staffasje...

Det er vel dessuten de f'ærreste forunt å få seile gjennom livet fra vogge til grav uten ei eneste skramme av noe slag. Enten det handler om helse eller aldring som sådan. Når jeg tenker etter kommer jeg nesten ikke på et eneste medmenneske som ikke har fått seg en trøkk, eller har en skavank av noe slag. Jeg vet om noen ytterst få som driver ekstrem trening og operasjoner, men de er heldigvis i mindretall. Stort sådan! Antakelig er det diagnoser på slik overdreven kroppsfokusering hos nærnere femtiåringer, men de om det. Undertegnede synes det er trist, og aldri så lite uverdig.

Vi får vel skalkemerker alle sammen, og gjør det noe, om man stikker fingeren i jorda? Det er jo seks fot under der som er alternativet, og hva spiller da ei rynke, en bilring, proggressive briller eller et høreapparat for rolle? Det handler vel fortsatt om perspektivet, ikke sant?

  Ungdomsskilden finnes ikke ved enden av regnbuen eller noe annet sted.

Jeg liker å ha slått meg til ro med tingenes tilstand.

Livet på livets premisser...

Poenget er:

Butikker og plastkirurgi er staffasjer. Jeg liker det ikke.

Mennesker er mennesker. Jeg liker det...

Synnøve Sætrum