(Igor Morsky. Bilde lastet fra nettet)
Lykken måles mellomtrettiseks grader sol og tjue åtte grader skygge.
Denne formiddagen kjennes den sterk. Sola skinner på føttene mine. Skyggen beskytter hodet. Det indre smilet kappes med det ytre. Dager i balanse. Grønn-grønn fotosyntese så langt øyet rekker. Her er frodig tørken til tross. Perfekt fellesferie på Sørlandet sier og skriver de som har en slik en.
Bare å nyte i veg, ta imot sommerdagene med takk.
I går var jeg en tur i Bertes og hadde kveldsbad med fløyelsfølelse.
Ingen brennmaneter så langt øyet rakk, og det til tross for alt radiosnakket om dem.
Solnedgang med koselig drøs til anbefales.
Samtalen tumler jeg litt med her jeg sitter og klør meg lett på armen og mer iltert på leggen.
Den røde bloddråpen mot det hvite. Myggen har levd godt der de siste nettene, men kløen gir en takknemlig påminnelse om at jeg stadig får være her. Jeg skatter livet, jeg elsker sommer.
Ingenting er selvfølgelig.
For ei uke siden jeg var med og følge ei kjær venninne til det siste hvilestedet.
Et øyeblikk er jeg tilbake i det. Sorg og kjærlighet. Likevel sitter jeg her og har det godt.
Livet rommer alt. Nyhetene minner meg på langt alvorligere saker enn været.
Jeg hører og leser om toget som har sporet av ved Santiago de Compostela.
Verdenslitteraturen i meg blander seg godt med det som minner om religiøse anfektelser.
På sin måte skinner min personlige kunnskap grelt mot bildene fra togulykken. Spanske tog har vært framkomstmiddel flere ganger i livet, men jeg har aldri vært akkurat der.
Reporteren melder at "ingen norske var med".
Vel, vel. Mange mennesker var med og mange er døde.
Noen ganger har jeg tenkt på landeveien til det hellige stedet.
Lest om vandringer i åpent landskap. Drømt noen små drømmer om å labbe i vei.
Jeg har flere venner som har gått den. De deler om både det ene og andre som kan friste litt.
Kanskje kommer det en dag for skjell, sekk og stav. Den som lever får se.
Så svelger jeg enda en slurk kaffe, og nyter sommertonene fra radioen.
Det er feriedager i Norge, som nevnt. Sommerferiedager !
I Guinea er nittiåtte døde i det som kalles etnisk vold i forkanten av et valg.
Landet er fjernt for meg, selv om alle disse voldsmeldingene fra hele jorda er blitt det daglige i livet. I Sør-Sudan har presidenten sparket hele regjeringen.
Hvorfor vet jeg ikke. Igjen må jeg tilegne meg bakgrunnskunnskap for å skjønne bildet.
Overskriftene er store, også hos NRK. Selv de henger rett som det er på sensasjonsbølgene.
Jo, jeg lengter etter dybdejournalistikk.
Har alltid stilt oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor det da?
Folk på reise i livet dør stadig.I Thailand er tjueen drept i bussulykke. Sjåføren skal ha sovnet står det. Jeg har vært på mange lange bussturer i Thailand, sett trafikken og kan forestille meg slikt. Likevel er det fjernt. Å reise til Asia vil for meg si å slå på en annen del av mitt liv.
Her sitter jeg i stolen, ser orkideen i vinduskarmen. Foruten ti blomster teller jeg syv knopper.
Den er frodig som opprinnelsen. Sola blir stadig varmere.
Da jeg reiste fra Thailand sist trodde jeg meg ferdig med den delen av verden for godt nærmest.
Jeg var overopphetet på grunn av en sådan bølge, og hadde langvarig uorden i tarmtottene.
Slikt blir en nordboer som meg utslitt av. Det gikk over sammen med avkjøling og normalisering av kroppen, og så fikk jeg vinter... Kontrastene har vært formidable denne vinteren, våren og sommeren. Nå gleder jeg meg til neste gjensyn med melissand, kokospalmer og smaken av frukten de bærer. Ung kokosnøtt er noe alle mennesker skulle få oppleve smaken av. Jo, noen ganger skifter meningen. Det gjør ikke noe som helst. Sånn er livet. Gleden ved å endre standpunkt kan kjennes dyp.
Om litt skal jeg pakke mer bort. Sette på lager og la stå den tiden det tar. De praktiske forberedelsene til mitt livs reise er i gang. Til steder jeg ennå ikke kjenner. Jeg vil ut før alt blir til ingenting.
Jeg utfordrer meg selv, og antakelig også mennesker som skuler skeivt til den som karrer seg til et liv med mening alle utfordringer på tross... Jeg har kjent mye på det der, for til slutt å finne ut at jeg ikke kan ta hensyn til det. Skam og skyld gjør meg mindre enn andre, og i samtaler med nære venner blir jeg oppfordret til å leve. Leve mitt liv som jeg ønsker innenfor de rammene og mulighetene jeg har. Ikke unnskylde meg, ikke forklare for kreti og pleti. Det krever øvelse når en er vant til å gå i forsvar for det meste, forklare den minste fjert. Jeg øver og øver og øver på det motsatte.
Parallelt styrkes konsentrasjonen om det som betyr noe for meg, og motet til å endre på det jeg ønsker og kan.
Jo da, jeg er ennå så enkel i min tanke at jeg drømmer meg bort om tider som alltid er forbi, og også om tider som kan komme. Et stykke poesi for sjela. En har alltid minst fem tanker i hodet på en gang. Lag på lag på lag på lag. Ord og bilder flimrer om hverandre og veves til myk film. Om en verden som er en annen. "Utopia" smiler en. "Vrøvl" brummer en annen. "Din håpløse drømmekvinne" smiler en tredje. Kjær drøm har mange navn, og det er fint å ha den. Jeg kan ikke slutte å håpe på det gode. At alt det som tilgodeser alle mennesker på jorda skal vinne fram til slutt.Venner ja. Livet og tilværelsens lim. I Spania teller de like mange døde som på Utøya. Alle er noens familie eller venn. Grensen mellom liv og død er bare et øyeblikk. "Av og til er en millimeter meter nok", den ene eller den andre vegen.
Det gjelder å skape minner. Alt fyller tankene. Den ene følger den andre, like togene som passerer stasjonene med alle sine reisende. Livet er litt som landskapet man ser gjennom vinduene. Alt blir i meg, viskes ikke vekk før jeg er det. Noen sier de kan lese både meg og andre som en åpen bok. Jo, noen kapitler er åpne, andre alltid lukket. Det er umulig å vite om alt som bor i et menneske. Jeg liker likevel tenke meg at vi bærer med oss en del likt. Smerte, sorg og savn på den ene siden. Skjønnhet og lykke på den andre. Hver gang vi våkner til en ny dag har vi det hvite arket felles. Alle er vi på reise fra begynnelsen til slutten. Jeg har reist ei stund. Over fem tiår, men fremdeles er det ubegripelig mye jeg ikke har sett. Så det gjelder å utvide horisontene så lenge livet varer. Livsbetingelsen motiverer til bevegelse. Akkurat nå mens teksten nærmer seg siste punktum, kjenner jeg igjen at lykken måles ut mellom sol og skygge. Det er utrolig godt å leve.
Synnøve Sætrum
Ingen kan klare å tenke på
Døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.
Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.
(Åse-Marie Nesse)
