02 mars 2013

DET MINNER OM...

Foto: Synnøve Sætrum
 
God lørdag morgen etter ni drøye timer søvn!
Stearinlyset brenner.
Det er ingen sol i snøbakken.
Denne helga bør man ikke dra til fjells opplyser alle medier.
Hadde ikke tenkt det heller.
Foretrekker vandring fra hytte til hytte om seinsommeren jeg.
For meg som er nylig hjemkommet fra tropene er ikke dette vår.
Bare den spede kimen til den.
Gledesdreper vil jeg likevel ikke være.
Fuglene som kvitrer utenfor minner meg om at alt som skal kunne være bærekraftig fordrer samling i bånn! Alt må begynne et sted, ikke sant?
 
Som jeg fungerer er jeg inderlig inderlig inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren i nord. Venner forteller meg uten blygsel om hvor har den har vært.
Jeg har blitt skjelt ut av to frysende fremmede mennesker bare ved å stå på siden av dem på gata og i en butikk. Riktignok var det fredag ettermiddag i begge tilfeller, og forklaringer kan være tidspunktet...Innadvendte mørkesyke vinterslitte mennesker tenker jeg. Tilgi dem!
Jeg kjenner min egen kropp stivne rent fysisk etter bare drøye uka hjemme.
Skyldes det ganske enkelt kulda i seg selv?
Ja, for det er jo vinter enda.
 Sol eller ikke sol!

Innrømmer også at jeg skvetter og blir ganske engstelig etter mange måneder i selskap med tropevarme vennlige, høflige mennesker.
 Uansett forklaringer så blir jo ikke livet bedre om jeg gir meg til med utskjelling av fremmede mennesker (har sprukket i bilsammenheng jeg også... og vet hva det vil si).
 Jeg tenker:
Er det sånn det er hjemme?
Kulde på alle plan?
Er det også derfor jeg "rømmer landet" vinterstid?

Ok, jeg satt i solveggen i går, noe som var ganske deilig og varmt.
Måtte kaste dunjakka etter hvert, men det var likevel et faktum med den iskalde vinden er rett rundt hjørnet.Det finnes ikke vintersol uten vinterskygge...Vår er det heller ikke pr. kalender før 20.mars.
Som jeg fungerer er jeg inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren, som før skrevet.
 
 Ordfører Fabian Stang var akkurat på radioen og snakket om panikkangst og alvorlig depresjon. 
Verdig, viktig og med medmenneskelighet i resonnementene.
Jeg har vært der sjøl, og skjønner både med intellekt og kropp hva han snakker om.
Jeg vet hvordan når sjela gråter mot den sorte avgrunnen. Jeg kjenner noen av hemmelighetene i kroppen som krøller seg sammen i fosterstilling i håpet om å kunne sove og sove og sove det av seg. Det inderlige ønsket om at man skal våkne til en annen virkelighet.
At det skal gå over. For det er et uutholdelig ensomt sted.
 En selv utenfor røkkla...
 Og det i "verdens beste og rikeste land".
For all del: På veldig mange måter er det sant.
En har det mye godt som får leve i Norge.
Likevel er det min bestemte oppfatning at en sjølvgodhetskultur, en seg-selv-nok-kultur skaper grobunn for annerledesfølelser. Ensomhetsfølelser. Taperfølelser.
Noen tar kampen opp, kaster inn håndkleet, innrømmer at nå sliter jeg og ber om hjelp.
Lykkes med prosjekt fjerne-avgrunnen-og-rette-ut-kroppen.
 Lykkes med sin samling i bånn!
Pris og takk, være ære..

Ennå er jeg ergelig over Jakob Arvola og hans utrolig usaklige angrep på det han kaller "depresjonsbloggere". Dette angrepet på samlingen i bånn... Følger du?
Ok, jeg skal ikke beskylde han for mobbing av en stor gruppe mennesker, selv om tanken ligger snublende nær.Det er store misforståelser han åpent fører til torgs i legeforeningens tidsskrift som "sannheter". Jeg mener, selv om det er banalt,, at det å klappe noen på skuldra og si "stå på", eller "dette klarer du", eller "jeg er her hvis du trenger meg" ikke er overfladisk oppførsel. Ei heller om det skjer i bloggverdenen. En vennlig digital kommentar betyr også anerkjennelse og å bli sett på tross av utfordringer i livet. Jeg kan ikke begripe hvor han har det fra at den som rammes av depresjon mener det er "deilig" å ha det vondt. Det er ikke snakk om en "skarve influensa", men mye mye værre.
At noen skriver om sine erfaringer, og mottar støtte er positivt. Ikke det motsatte.
I det for noen banale lever oftest det basale?
Ikke sant?
Ytringsrommet er for alle. Ikke sant?
 
Nåvel. Fabian snakket altså i  heller forsiktige vendinger, diplomatisk og klok som han framstår, om at han var redd for at vi har fått et kaldere samfunn.
For meg er det opplagt.
Jeg er ikke så diplomatisk, jeg spissformulerer for å få fram et poeng eller femten, og tenker:
Det er helt rett. Vi har det.
Enkelt nok.
Et vinnersamfunn, med en vinnerkulturdyrkelse som vårt samfunnssystem snurrer rundt må skape tapere. Det finnes ingen sol uten skygge, dag uten natt. Eller jeg uten du.
Det er bare å forsøke leve seg bitte litt inn i hvordan det er å leve et selvgående liv.
Hvordan være et jeg, uten nevneverdig stimulans fra et du?
Kulturen vår legger på mange måter opp til det.
Så lenge en er i arbeid eller andre ubrytelige nettverk kan en stå eller snuble seg gjennom tilværelsen og kjenne den som nok. Sovne som et slakt på sofaen før ti om kvelden, og dunke på vekkeklokka før sju. Eldre blir alle, og antakelig en smule trøttere. Blir man holdt unna "å kjenne etter" til evig tid slipper man kanskje fall eller kjennskap til dype avgrunner.
Jeg tror ikke det eneste saliggjørende er vanlig lønnet arbeid, selv om det er viktig og nødvendig for at et godt fellesskap og velferdssamfunn skal være levedyktig både nå og i framtiden.
Likevel må det være lov å si man kan ha det godt også "utenfor".
 
 Undersøkelser spissformulerer ikke.
For å ta det mest drastiske først.
I Norge ligger årlige antall registrerte selvmord mellom 550 og 600.
Tallene er relativt stabile i verdens "beste" og "rikeste" land.

Men, det er også slik at Norge har den høyeste andelen arbeidstakere som oppgir at det å være i arbeid forbedrer helsa( ifølge rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt - STAMI).
Nå sier jeg ikke jeg ikke synes det er fint at arbeidsledigheten er lav og økonomien god sammenlignet med resten av Europa og verden. Misforstå meg riktig!

 Likevel, om man ser til Sverige som slett ikke er så ulikt Norge sier "Du och jobbet" som har gjort en undersøkelse blant tohundreogti personer i Skåne, hvor alle har egen erfaring med psykiske sykdommer (eller lidelser...kjært barn mange navn), sier kanskje tallene noe annet om våre "gode nordiske samfunn". Hele søttifem prosent oppgir at de tier overfor omgivelsene om sine psykiske problemer. Femtito prosent vegrer seg for å søke arbeid, og førtisju prosent oppgir de unngår å innlede et forhold. Opplevelsen av diskriminering er til stede i sterk grad. Femtifire prosent oppgir at andre mennesker som kjenner deres psykiske problemer unnviker eller tar avstand.
Det samme skjer i arbeidslivet.
Hver fjerde spurte har opplevd å bli urettferdig behandlet når det gjelder å få ansettelse eller beholde arbeidet...
 
 Akkurat det siste kvalifiserer til ...
For hva betyr egentlig det?
Betyr det at man fortsatt ikke kan nevne å ha hatt en "skarve" depresjon eller panikkangst?
Skarve i betydning at man ikke ser eller hører noe som helst ved sånne lidelser.
Tilværelsen er "bare" tidvis vel utfordrende og uhåndterlig.
Igjen tenker jeg på denne Arvola og hans totale misforståelser...
Speiler han bare det halvdelen av befolkningen tenker om psykiske lidelser?
Er man åpen uten identiteten til en Fabian eller Kjell Magne er det uvisst hvordan omgivelsene behandler informasjonen? Kanskje må man betale for det ved tap av familie, venner eller muligheter på arbeidsmarkedet hele resten av din tid? Er det slik at den som har eller har hatt en psykisk lidelse "bare" stenges ute i det stille? Det minner om mobbing i betydningen at mennesker gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger/hendelser de ikke kan forsvare seg mot.

Er det slik at man ikke skal ha noen samling i bånn?
 
Synnøve Sætrum
 


RUSEN

 
 
 
Hva finnes i den avgrunnen du ikke deler?
Hvilke spøkelser bor i mørket ditt?
Det er ikke slik at ingen har en tanke for en liten...
 
Du har det godt i livet.
Får den ene nye starten etter den andre.
Gleder deg storlig over alt godt som kommer til deg.
Reiser deg og går.
Løper opp trappene.
Tar itu der det butter.
Tilsynelatende.
Likevel sutter du på en "klut".
Velger det du ikke burde.
 
Lev og la leve, tenker jeg.
Vil ikke dømme, ikke predikere.
Du har en bestevenn.
 
Hvilken avgrunn i deg lukker "suttekluten"?
 
Synnøve Sætrum