DEN INDRE STEMMEN...

"Finn den indre stemmen, og lytt til den" var et råd jeg en gang fikk med tanke på skriveprosesser. Siste tiden har stemmen vært omgitt av distraherende støy. Stikkende tanker. 

Det kjennes som å sitte mitt i et tornekratt kun ikledd bar hud til å løse opp og finne inn. 

Omgitt av alt som river, alt som spriker. 

Som tanken om den kjipe blå-brune regjeringen vi har i Norge.
Inhuman politikk for alle pengene.
Jeg ønsker virkelig at velgerne vet å vende dette systemet ryggen ved neste valg.
Tanker om terror og ekstremisme i kø. Samme hvem som utfører det og i hvilket navn.
Det er feigt, forferdelig og jeg trenger ikke ramse opp alle ord.
Ja, og så er det alle disse fæle sykdommene.
Alle disse som lett kunne vært lindret eller kurert om det ikke var pengene som bestemte alt også i denne sammenhengen.
Ja, og så all den maten som blir kastet i verden der millionene sulter. Hoff.
Jeg tenker akkurat på agurker som må være rette og måle eksakt antall cm, ellers går de på dynga.
Genmanipulerte dyr serveres som søndagsmiddag.
Genmanipulert korn.
Genmanipulering i profittens navn. Sukk !
Alt det tenker jeg på og kommer ikke unna. Synker litt inn i alt sammen ei stund.

Undertegnede er stressa for tiden.
Sånn er det.
Kunne skrevet om alt i mikroperspektivet også.
Jeg står over.
Det får bli en annen gang.

Nå ut i sola. Høre suset fra bladene som fortsatt henger på trærne.
Jeg aner et visst gult skjær i noen av dem.

 Her er det bare å ta et krafttak å dra seg selv over dørstokken.
"Ut og nyt været og livet ", sier den indre stemmen klart og urokkelig.


Synnøve Sætrum

FRED, VÆR SÅ SNILL !

Det er morgen etter ni timer nattesøvn.

 Lenge siden sist. 

Jeg våkner enda en morgen uthvilt og  puster mot taket. 

Heldige meg som lever og er så rik på grunn av menneskene rundt meg.

Nok et glimt mot to evigheter. - et privilegium !

 Ikke bare på solskinnsdagene, men også når det butter og smerter . 

Ingen steder er det sagt eller skrevet at utfordringer uteblir eller at motbakkene til tider kan være i overkant bratte. Både privat og i verden. 

 Selvsagt har jeg fått med meg nyhetene om terroren i Orlando sammen med nyhetene om ny terror i Paris. Jeg fatter ikke tankegangen, noe jeg i grunnen er glad for . Terror kan aldri bli noe annet enn uttrykk for den største feighet. Som jeg tenker nærer den typen handlinger intet annet enn forakt. Og jeg tenker: Det eneste et vanlig menneske som meg kan gjøre er å fortsette leve mitt liv som vanlig. 

I går reiste jeg med tog mellom hovedstaden og hjembyen.

 Et øyeblikk satt jeg og spekulerte litt på om jernbanen er overvåket, om danske- eller svenskebåten er det ? Har de skandinaviske myndigheter kontroll? Jeg tenkte på tragedien på Utøya, og alt som er kommet fram om håndtering og manglende sådan nå sånn i etterkant. Så tenkte jeg på mitt opphold i Oslo de sommerdagene 2014 da trusselnivået ble hevet. Tungt bevæpnet politi over alt. Betyr det trygghet? Betyr det at myndighetene har kontroll?

 For noen år siden tenkte jeg aldri på slikt. 

 Så det er klart hendelsene trenger inn i sinnet og krever et standpunkt. 

Et som fordrer at det lille mennesket meg fortsetter som før , og at det lille mennesket meg gjør mine dager uten å være engstelig. Svaret er at disse terroristene er feige som angriper vanlige hverdagsmennesker som argument i det store spillet om religion, politikk, økonomi og makt. 

Når vi vanlige bruker vår selvfølgelige rett til å bevege oss fritt, gå hvor vi vil, tenke våre tanker og ytre dem fredelig og uten tanke om å bli fengslet eller drept er det et NEI til terror !

For meg og alle andre som er uskyldige mennesker i det store spillet finnes det ikke noe annet svar .

Akkurat nå tenker jeg på alle dem som har mistet livet siste dagene, alle som har mistet sine kjære helt meningsløst. Det er forferdelig og det kunne vært meg, eller en av mine. 

Selv om den lille kvinne og mann vinner rettigheter , ser det ut som det nesten alltid finnes krefter som vil rive ned. Drepe, ødelegge og knuse... Fobiene mot alt og alle er sterke om dagen. 

Jeg tenker at fred og kjærlighet er eneste svaret. 

Banalt vil noen si, og hvor mye skal mange tåle på vegen.

Det er vanskelig, men det er eneste vegen.

Fred, vær så snill !

Synnøve Sætrum

 Terror i Orlando

Ny terror i Paris

VEL VEL VEL...

Kraftig innstramming i innvandrings- og integreringspolitikken. Avstemning i Oslo FRP i dag. Avskaffe alle former for permanent opphold for asylsøkere er et forslag det skal stemmes over uten Siv Jensen og Sylvi Listhaug. De er ikke til stede. Ja... så tenker jeg nå mitt om det. "Just saying" at dette er det jeg hører på radioen akkurat nå denne lørdag formiddagen. Vel vel vel !

Terrornettverk over store deler av verden snakkes det også om, og det bekymrer selvsagt. Samtidig som en ikke kan la livet bli styrt av det. Da vinner de jo disse feige ekstremistene. Terror er feigt uansett hvem som driver med denslags. Vi har en norsk en også. Advokaten krever bedre soningsforhold med krigstyper på førstesiden av Dagbladet i går. Vel vel vel!!! 

Synnøve Sætrum

BLÅTT LYS...

Foto: Synnøve Sætrum

Fotografiet her er fra turen jeg gikk i går. Den var frisk og lyset var blått. Igjen ønsket jeg meg et bedre og nytt fotoapparat, men det har jeg ikke økonomi til akkurat nå så da får det bli som det blir. Godt dette også, meget godt apparat jeg har arvet. Gjør meg veldig takknemlig å tenke på. Ingen selvfølge. Og, jeg liker ha det med meg når jeg vandrer ute. Siden jeg ikke har tenkt å konkurrere om å bli best i fotografering holder det for meg. Noen ganger ser jeg med linsa, og har flaks. Andre ganger er det en tanke, eller ide som får meg til knappen.
Det er hav på alle kanter her jeg bor, siden det er på ei lita øy i Norge. Landskapet er åpent og fritt, og det liker jeg veldig godt. Kan ikke huske sist jeg trivdes så godt på et sted i dette landet. Beslutningen om å bosette meg her tok jeg vinteren som gikk, og det har jeg ikke angret et sekund på. Her kan jeg puste selv om det er vinter.

Blått lys er vakkert. Jeg kikker på det nå, og vet det snart er mørkt igjen. Skumringen er et faktum og klokka er bare ti over tre, men sånn er det.

Den blå fargen jeg slett ikke liker er den regjeringa har for tiden. Ille, det er mye som er ille nå etter mine begreper. Samfunnsutviklingen liker jeg ikke i dag heller. Jeg skjønner ikke dette vanvittige fordomsfulle kjøret. Helt utenfor mitt rike å se på alle muslimer som terrorister. Det er en paranoia som ikke holder. Verdenssamfunnet går ikke til krig mot 1.4 milliarder muslimer, men mot IS. IS-angrep rammer flest muslimer har jeg fått med meg. For meg virker det som om frykten tar en del folk fullstendig, og jeg synes pressa er med på å piske opp stemninga. I dag leser jeg i VG at ekspert sier vi må leve med terror-trussel hver dag. Forsiden av avisa dette, så alle som står i butikk-kø ser den og så videre. Jeg stod ved kassa i dag og tenkte mye på hva det gjør med oss som medmennesker dette her. Så kom jeg på at jeg ikke kan gjøre stort med andre enn meg selv, men jeg kan i det minste ta bladet fra munnen og si jeg ikke vil leve i frykt alle mine dager. Da blir man fanget og ikke fri. Er det ikke nettopp det vi forsvarer? Retten til å leve og bevege seg fritt. Terrorister må jo aldri få lov til å diktere det. Ikke sant?  Jeg kjenner det er det eneste jeg er sikker på akkurat nå. 

Kanskje påvirker det meg mer enn de som har noen å snakke med daglig over kaffekoppen og middagstallerkenen? Jeg vet ikke, men stusser over noen tanker jeg har innimellom. Ikke vet jeg hvorfor vi ikke innfører strengere grensekontroll. Gjør det egentlig noe om vi må vise pass når vi beveger oss i Europa. Har jo gjort det før, og greier det nok igjen. Er overbevist om at det ville gjøre landet tryggere. Nei, jeg tror ikke at terrorister kommer plutselig nå med flyktningestrømmen. Våpen kommer vel med den frie flyten mellom landene? Blant annet!
 Vi er jo dog ikke medlemsland i EU, selv om myndighetene oppfører seg som det motsatte er tilfelle. Fri flyt av varer og tjenester kan vel lett bety fri flyt av våpen? Alltid er det pengene og bare pengene som rår. Det provoserer meg veldig veldig. 

Det mørkner, og denne teksten ble ikke det jeg hadde tenkt. Jeg lar den gå likevel. Har sittet her i fred i blått lys, og tenkt på de mørkeblå kreftene i samfunnet vårt. Blandede følelser og tanker ført til bloggs akkurat her og nå. De kom ut av nyhetene jeg har lest. Lenkene er nedenfor. Ha god mandag kveld, og vær nå snille mot hverandre.

Synnøve Sætrum

Om belgisk terroristjakt
Franske myndigheter ignorerte advarsler
Erna Solberg om terrorisme
Om islamister
IS-angrep rammer flest muslimer

SØSTERLIG HILSEN

Om jeg ikke får med meg absolutt alt av nyheter og informasjon så drypper noe inn. Jeg leser på nett, har helger med ukeaviser. Noe som er stas. Jeg er glad de ennå finnes. Ikke alltid jeg er politisk samstemt, men dybdejournalistikk er bra. "Morgenbladet" og "Dag og tid" er verdt å lese etter mine personlige begreper. Dessuten hører jeg mye radio. Bilder på skjermen er det mindre med etter som nyhetene blir mer og mer overfladiske og ensidige. Fysj både til den ene og andre norske tv-kanalen. Skjerpe seg! Det undrer meg virkelig at det kan se ut som om det ikke reises et eneste spørsmål om hvilke ærend de løper. Denne siste tragiske hendelsen i Paris er et meget godt eksempel. "Smi mens liket er varmt", og spre så mye frykt som mulig. Er det ikke akkurat det terrorister ønsker at skal skje?

Mens løssalgspressens "fotsoldater" løper beina av seg etter det frykteligste bildet  forsvinner oppmerksomheten fra alle andre sider ved verdensbildet. Usynlig blir det, og det er ganske skremmende. Jeg tenker på alt av forferdelighet, urett, undertrykking og annet som bare blir borte. Jeg vet ikke om dette er bevisste strategier for å frata opinionen innsikt i visse samfunnspørsmål. Om det handler om bevisst tilbakeholdelse av informasjon kan en jo bare lure på, men jeg gjør altså det. Kan det for eksempel tenkes at våpenlagrene rundt omkring på kloden er så fulle at de nå må tømmes? Nå sier jeg ikke at  jeg er for ekstremistisk terror, men jeg stusser litt på hvordan denne krigen mot ISIS skal foregå, for at ikke alt skal bli mye verre enn det allerede er. Kan ikke for det, men slikt ligger jeg blant annet og bakser med når søvnløsheten trer inn. Terrorister skremmer, selvsagt gjør de det. Hvilket ikke betyr at en slutter leve livet sitt som en pleier. Jeg mener likevel at massemediene bør ta seg et studie av "ansvarsplakaten" en gang ting før det kjører på med skremslene. Noen vil sikkert øyeblikkelig skrike at jeg driver med "konspirasjonsteorier" om jeg undrer meg litt på om dette handler om bevisst overseelse eller forglemmelse. 

Pengemakta rår, frykt og elendighet selger. Eller sex. "Samlivsekspertisen" dukker  nesten uten unntak opp hver eneste helg.Ja, og så er det denne kroppsfikseringen som aldri tar slutt. Å være ung jente i dag må på mange måter være veldig utfordrende og frustrerende om du skal holde kroppen "bra nok" opp mot det idealet som tegnes. Fryktelig, og etter mine begreper verre enn det noen gang har vært. Ja, for jeg har vært ung, pen også. Selvsagt trodde jeg ikke det den gangen. For idealkjøret fantes da også, om enn ikke så intensivt som nå. I dag er jeg ei voksen dame på snart femtifire, og for lengst ute av det store objekt-rushet. Aldrende kvinner er ikke gjengse sex-symboler, og på mange vis er det en lettelse. Det som derimot ikke er særlig morsomt er at den aldrende kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for alle mulig tenkelige og utenkelige vitser. Jo, da det er ikke sånn at jeg ikke kan le av noe som helst. De som kjenner meg vet at jeg både har humoristisk sans, galgenhumor også og en smule ironi på egne vegne. Men, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om den der massive greia som sier at kroppen ikke kan eller bør eldes som den er.  Plastikk-kirurgien er nå et udiskutabelt faktum. Jeg kjenner nesten ingen utenom meg selv som ikke har operert øyelokkene for å se yngre ut. Det er blitt ei sånn greie med at når du nærmer deg femti skal du det. Slapt skinn er ikke bra. Jeg skal ikke snakke om pupper og mager. Latterlig å henge seg opp i sier du? Og jeg tenker på den gamle hersketeknikken som handler om akkurat det. Man blir latterliggjort som gammel sur feminist når en nevner at det faktisk ikke er blitt noe bedre når det gjelder kvinnekroppen. Selv om det en sier er realiteter kjent på nettopp kroppen gjennom hele livet. Jeg tilhører de kvinner som for eksempel i løpet av livet utallige ganger har spurt meg selv om jeg ble oversett i en debatt fordi jeg oppfører meg "mannlig" og forventes oppvise "kvinnelige" egenskaper i sammenhengen? 

Jeg vet ikke hvor mange år vi er blitt tutet ørene fulle med at kvinnekampen er gått for langt, at nå har vi da likestilling og at det må være slutt med denne feminismen.Både menn og kvinner løfter pekefingeren og sier at en er på vidvanke med disse tankene. Noen ganger får kvinner skylda for impotens og det som verre er. Kvinner blir gruppevoldtatt verden over og får skylde seg selv fordi hun var akkurat der og da, der og da. Offeret for overgrep påføres skylden selv, og med det følger skammen. Ubegripelig at det kan sies vi ikke trenger kvinnekamp lenger. Kikk ut. Se på Norge, og se på verden. Kampen er mer nødvendig enn noen gang.  

Søsterlig hilsen

Synnøve Sætrum

FRED ER LØSNINGEN...

Fred er ordet

TANKER OM EUROPA...

Dagbladets forside 17.november 2015

Jeg husker godt hvor jeg befant meg denne datoen for et år siden. Politikk eller terror var ikke fokus i det hele tatt. I år har jeg det ganske så annerledes. Novembermørket er kryper mer og mer inn under huden, og vinteren er her. Akkurat her i min trygge stue er det lyst og ganske koselig sjøl om jeg er alene. Jeg kikker på bilder fra feriene det siste året, og koser meg veldig med minnene. Håper nye skal bli til. Den som har kjærlighet og lever får så.

Jeg har forstått at flyet som styrtet i Sinai gjorde det på grunn av terror. Det er jo aldeles grusomt og fyrer igjen på flyskrekken min. Det døde flere der enn i Paris, men av samme grunn. Lukker øynene litt, og så er tilbake i stemningen i meg da jeg satt i et fly fra nettopp Egypt for en del år siden. Det måtte nødlande i Tyrkia på grunn av en ukjent røykkilde over venstre vinge. Sjøl satt jeg bare et par seterader unna og fikk hele dramaet nøye med meg. Jeg kan huske at min første tanke den gangen var :terror. Flyplassen vi dro fra hadde mange sikkerhetskontroller, men likevel tenkte jeg faktisk på at ansatte kunne utføre slikt. Nå var det ikke det da, og jeg sitter her og skriver om det igjen. For meg ville det vært underlig om den ikke kom tilbake i dag. Nesten hver gang jeg er på hjemreise fra en tur rammer det som kalles posttraumatisk stress-syndrom meg. Det er ikke behagelig, og jeg vet ikke om det går an å bli kvitt det noen sinne. Jeg møter frykten på min måte fordi reiselysten til nå har vært sterkest. En kan ikke la slike krefter vinne over livet.

På tv sendes det direkte fra minnemarkeringen i Oslo. Jeg har hørt appellene til de som er møtt fram. Akkurat nå spilles "Til ungdommen" med klokkene i Oslo Rådhus. Jeg tenker på at det er lenge siden jeg var ungdom, og så slår det meg hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å leve i et land uten krig og terror helt fram til den rammet Norge. Mitt inderlige ønske er at mine etterkommere skal få oppleve en like trygg verden. Og jeg tenker, det er ikke rart appellene retter seg spesielt mot ungdom i Europa. Det er jo de som vil komme til å bli stående i første linje mot dette barbariet. Fælt er det, og en kan ikke snu seg helt bort og gi blaffen.Slik er ikke lov i mitt hode som situasjonen er nå.
Men, nei jeg er ikke med dem som nå roter sammen og borger for en usann diskusjon om at alle flyktningene som kommer er terrorister. Det er jo akkurat disse medmenneskene flykter fra.

Nå er det heller ikke slikt at jeg er i stand til å mene noe om alt dette her. Samtidig vet jeg at det er mye som ikke er diskutert fredelig i det norske samfunnet. Fordi man diskuterer formen mer enn innholdet. Nå åpner jeg ikke for hatefulle ytringer... Du verden så sliten jeg er av å forsøke forutse hva "nett-trollene" kan komme til å kommentere for å spore av det jeg forsøker si noe om.
Selvsagt skjønner jeg også at jeg ikke kan redde verden alene, og at det heller ikke er min oppgave. På den andre siden er min overbevisning at uten at vi vanlige menneskene deltar i diskusjoner og aksjoner kommer ingen varige endringer. Demokratiet vil ikke fungere, og våpenmakt blir det eneste som snakker.

Jeg har forstått at man ikke kan forhandle med de som allerede er terrorister. Men, jeg er ikke med på at det ikke kan diskuteres og samtales med den som ikke er blitt det. Derfor skriver jeg. Dette opptar meg disse dagene, og jeg har tid til å sitte her ved maskinen. Ytringsfriheten er fundamentet.

Forresten så er jeg klar over at noen imamer snakker fiendtlig om vestlige samfunn og verdier, men det betyr ikke at alle gjør det. At det kom en terrorist inn med flyktningestrømmen til Frankrike betyr ikke at alle var det. Terroristene mener at uskyldige mennesker fortjener dø på grunn av sin vantro. I følge Dagbladet i dag ønsker de å forårsake borgerkrig i Frankrike. Det tror jeg ikke de får til. Jeg tror at mennesker i hele vesten kommer til å stå sammen for å bevare demokratiet, og jeg tenker at alle kan ikke gjøre alt. Derimot kan alle gjøre noe.

Den eneste typen aktivitet jeg er i mot er nettopp terror- om noen skulle tvile!

 Etter terroren i Paris på fredag har jeg forsøkt å beskytte meg selv litt, ikke rullet rundt i alle bilder og overskrifter og reportasjer som finnes om den. Jeg har nemlig fantasi og lever meg så veldig inn i sorgene og sjokkene for alle dem som er rammet. Det går inn på meg, og jeg blir ganske engstelig. Akkurat det terroristene ønsker oppnå. Jeg er av dem som ikke fikk med meg før etterpå at det var et angrep av samme art i Beirut dagen før. Har forstått at media nesten ikke dekket tragedien der, enda angrepene der også var rettet mot vanlige uskyldige menneskers dagligliv. 

I går hørte jeg derimot store deler av den franske statsministerens tale til nasjonalforsamlingen, og det gikk ganske kaldt gjennom meg. Jeg trenger ikke være professor for å skjønne at det han sa vil kunne få konsekvenser for hele Europa. Hvilke vet jeg ikke, men jeg grøsser og tenker på krig! Jeg tenker på et Europa jeg ikke kjenner igjen, og er ikke glad for det som hender. Uroen tar jeg på alvor, og er helt sikker på at jeg ikke er det eneste vanlig dødelige menneske som gjør det.

Likevel sier jeg til meg selv gang på gang at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Fred er ordet !

Synnøve Sætrum

P A R I S

Terror er helt forferdelig, enten den er i Paris, Oslo eller Beirut. 

Den rammer uskyldige mennesker i sitt daglige liv, bringer død, sorg og elendighet. Etterlater seg uopprettelige arr i menneskeliv, fordi noen er kommet til den konklusjonen at de skal drepe både seg selv og andre til inntekt for sitt syn på religion, politikk eller annet. For meg er det vanvittig tragisk. Akkurat disse dagene tenker jeg mest på dem som er rammet i Paris, jeg innrømmer det. Sjøl har jeg aldri vært i byen, men har mange ganger ønsket meg dit. 

Det håper jeg skjer før jeg sier takk for meg.Om jeg ikke noen sinne har besøkt den franske hovedstaden har parolen "Frihet, likhet, brorskap" hatt betydning for meg siden jeg var barn. 

Jeg ble flasket opp med tankene både hjemme og på skolen. Det at et hvert menneske er unikt, har rett til sin egen tro og overbevisning og har frihet til å ytre den uten vold er kjernen for meg i mitt menneske- og verdensbilde.  

Jeg tror derimot ikke det jeg oppfatter som et sivilisert samfunn er tjent med ytringer som oppfordrer til vold mot og drap på mennesker. For meg er det et uproblematisk standpunkt.

 For meg er det å drepe absolutt tabu. Sånn er det.

Det har vært og er sørgelige dager i Europa.

Kondolerer Frankrike og Beirut.

Synnøve Sætrum