16 november 2010

Grensene for privatlivets ufred


Noen bor så tett at det ikke bare er å øve av hjertets lyst på instrumentet, enten det er tverrfløyte eller slagverk.
Eller at man bare ganske enkelt elsker å synge med det nebbet man har fått utlevert.
 Det kalles å ta hensyn til sine medmennesker.
Alle dager og netter.
Kanskje litt sørgelig for det musiske mennesket, men like fullt realiteter.
Den gode naboen ville forresten kanskje tåle det innimellom på dagstid.
Gode naboer tåler at man bor tett.
 Folk må jo få lov å lee seg, og gå over golvet. 
For en singel kan det være deilig å høre man ikke er helt alene på livets savanne. 

Den nabotypen som lager kontinuerlig spetakkel, uten at det er for å lee seg, eller kose seg er jeg blitt mer tvilende og for ikke å snakke om usikker på forholdet til.
Les:
Den typen det blir klaget på til styret gang etter gang, men som likevel ikke klarer skjerpe seg og ta konsekvensen av at man noen steder ikke lever i vakum eller villa.

Noen naboer holder musikklyder ut,og har det fett nok med det.
Der noen spiller på valthornet sitt er det håp, og der det er håp er det liv laga.
Noen naboer ville dessverre oppleve tonene som et avbrekk i slosskampen de er midt oppi.
Siden de kjempende i og med livet egentlig bor tett på andre,
og derfor kan komme i skade for å høre andre enn seg selv.
Ok, man kan saktens få seg en blåveis eller en på tygga om man bor i villa også,
men det var egentlig ikke det jeg ville si noe om her.
Jeg er mer opptatt av hvor grensene for privatlivets ufred går?

Hvis jeg sitter her og spiller på slagverket mitt, blir det stille ovenpå.
Det er som noen glemmer den forferdelige skrikingen og volden et øyeblikk, og bare lytter (mulig:irriterer seg over) til rytmen.Kanskje noen til og med begynne tenke over hva de driver med. Jaffal for en stakket stund.
Det kan være farlig det. Å tenke for mye altså.
Slikt kan føre til endringer, og endringer kan jo som kjent være smertefulle.

Hvem som er den dårlige naboen kan kanskje diskuteres?
Slagverk/tverrfløyte eller å bruke knyttneven på kona, pest eller kolera?
Noen naboer har mer enn nok med å pleie det elendige forholdet sitt. Koste hva det koste vil.
De slår og banner, hyler og skriker. Noen er voldsutøver, og noen velger forbli i offerrollen. . .
Helt ubegripelig er det!
De fleste av oss vil vel egentlig bare ha det så bra vi kan.
Er det ikke sånn det er?
Paradigmet ingenting varer evig motiverer de aller flest for det.
Hverdagstilfredshet.
Hverdagslykke.
Kjært barn har mange navn.
For de aller fleste innbiller jeg meg det må være helt ubegripelig at folk holder sammen når de gjør hverandre vondt det meste av tiden.
Når man griper til vold har man tapt.
Er det ikke sånn?

Sukk!

Synnøve Sætrum

Man eier ergo er man


Omatt og omatatt er det en nødvendighet å nevne det:
I verden i dag regnes 1,7  milliarder mennesker som ekstremt fattige.Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt. Fattigdom er mangel på muligheter til å leve et langt og sunt liv, og fattigdom leder til dårlig levestandard, lav gjennomsnittsalder, dårlig helse og lav utdanning.

Det tenker jeg igjen på her jeg sitter med kaffekoppen, og ettermiddagsmaten.
Nydelig appelsin fra Afrika, valnøtter fra jeg vet ikke hvor.
Kaffen har utsøkt aroma,og den er helt sikkert høstet et eller annet sted i verden av en fattig.
God pris har de ikke fått de som sliter i åkeren. De flesteav dem kommer til å slite dag inn og ut resten av livet uten at situasjonen kommer til å endre seg for dem.
Det kan være høvelig å nevne at disse millionene av mennesker strever og sliter for det. Faktum er at de har et ufattelig blodslit hver eneste dag. Skurene de bor i blir ikke bedre, lønningene ikke høyere. Om helsa holder får de nok til å mette magen etter endt arbeidsdag. Noen ganger er det ikke så vel heller. 

Hvor ofte har man ikke hørt styrtrikingene si:
Vi har jo slitt for dette?
Ubegripelig grådighet legitimeres med det munnhellet.



Å si at de fattige sliter atskillig mer er vel neppe en for drøy påstand.
Verdens fattige ønsker seg langt vekk fra fattigdommen...
Til noe annet, en mer rettferdig verden.
Kanskje en veden med det grunnleggende dekket, og litt tid til bare å være menneske.
Stirre i femte veggen.
 Hva vet vel vi ?
Egentlig?
Vi er forskjellige menneskene, men vi er jo også grunnleggende like i utgangspunktet.
Det er livsvilkårene og livserfaringene som blir ulike alt etter hvor man holder til på kloden.

Tid er en gave, som noen av oss er forunt.
Åndsnærvær til øyeblikkene i sitt eget liv er ikke nedtegnet som artikkel i menneskerettighetserklæringen.
Heldig den som evner øve seg på å leve for øyeblikket alle sine dager.
Noen kaller slike stunder det gode liv, andre ser det mer som luksustid til refleksjon.
Enkelte har råd til og kan kjøpe seg den friheten, andre har dårlig helse og "bare får" bare har litt mer tid enn de som henger i strikken.
Her i Norge har vi det i alle fall sånn enda.
Ingen blir satt ut i skogen for å dø, eller sent til fattighuset etter almisser selv om en har fått seg en diagnose eller femten. Luksus kan det vel ikke kalles for den gruppen, men en diagnosebetalt frihet fellesskapet i et fungerende sosialdemokratisk system kan innvilge.
Hurra for det!!!
Egentlig ikke noe å være misunnelig for som frisk. Som det innimellom kan late til at noen er.
Jeg har hørt uttalelser i den retningen mer enn en gang.

Av og til kan det likevel være nyttig å minne seg selv om at det er "stor forskjell på far og katten" også i denne delen av verden. I Norge.
Det er i ferd med å bli store forskjeller her også, men den den delen som ikke er "folk flest", er ganske stille.
Noen av oss bor ikke i villaer og enorme eneboliger, ikke har vi en pengebinge å bade i,
ei heller drømmer vi om det.
Vi tillater oss å være tilfredse med litt mindre.
Til å med å ha det godt selv om vi er kronikere.
Den som har oppfylt de fleste trinn i Marslow's behovshirearki har faktisk friheten til det valget.
Dessuten så kan vi ingenting ta med oss dit vi går.
"Satt ut", men ikke stakkarslig likevel. Ikke uten verdighet. Slik er det om sikkerhetsnettet fungerer.
Ønsket om livglede i stedet for livslede er dog sterkt til stede sykdommer og annet snadder til tross. Livsglede er vi så heldige at vi har store mengder av, og det på tross av manglende dollar eller euro,
eller var det kroner?
Fattigdom er et vidt og relativt begrep, men kun for oss som har de grunnleggende behov dekket, og menneskerettigheter i bunnen som ikke er der for alle som materielt sett regnes som fattige.
Det kommer jo alltid an på hva en måler hver enkelt opp mot.
Uføretrygd er alltid å være fattigere enn den som har helse til å være i full jobb.
Å leie bolig gjør en i Norge, alltid fattigere enn å eie.
Men, sammenlignet med verdens virkelige fattige er de fattige i Norge rike.
Diskrimineringen i det norske leiemarkedet skal jeg ikke ta opp akkurat nå, heller ikke det usanne "sannheten" om at alle kan kjøpe seg egen bolig. Eller at en eller annen politiker, eller helst mange, snart burde se til nabolandene på systemene som der finnes for å dekke opp behovet for en anstendig permanent bolig til ditto pris. I tidligere norske tider fantes det anstendige leieboliger i Norge også.
De forsvant "bare" i løpet av åttitallet.
Det handler ikke om diagnoseboliger dette her, men at det faktisk finnes mennesker som ikke har høye nok inntekter til å kjøpe seg inn i et boligmarket som for lengst har gått bananas.
Noen er for eksempel bare singel, og ikke direktør, bare en vanlig arbeider på for eksempel Rema 1000, eller en ung deltidsansatt kvinne i helsevesenet... Eksemplene er mange om en bare begynner å rote litt rundt.
Men, tilbake til der jeg begynte tanketumleriene denne novemberdagen:
Ok, de som vandrer langs veiene ute i verden. Jaget av sted med bare et lite knippe, de har det værre enda.
Det spiller ingen rolle om det er naturkatastrofer eller krig, eller noe annet som har jaget dem ut på beina.
Faktum er at de er enda fattigere enn Norges fattige.
Det er et faktum at folk dør og dør og dør hele tida, fordi de er fattige.De sulter ihjel. De dør av sykdommer vi for lengst har funnet opp medisiner mot. Brorparten er barn.

Som sagt: Det er forskjell på far og katten.
Materialisme ja...
Kanskje det eneste målbare her i Gnore. 
Kanskje det eneste "folk" virkelig lever for.
Her mener jeg.
Det virker i alle fall sånn innimellom.
Siden en stor del av den norske folkesjela ser ut til bare å ville ha mer, og det er ikke snakk om å endre livsstil for at medmennesker på andre steder av kloden skal får det grunnleggende i boks.
De er jo så langt borte, og de må ordne det selv, og dessuten gir vi jo uhjelp nok osv...!
Man skaffer seg større og større lass ting og tang.
Er det virkelig ikke noe annet som teller?
Den som ikke lærer det er sånn det må være får greie seg selv.
Finnes det ingen nåde et sted, eller snev av apetitt for det motsatte?
Vi er noen som synes det er er mer interessant å reflektere over hvem en er tenker.
Fattigmannstrøst, sier de grådige(Les: noen rike).
Noe de som ikke har noe sier for å holde det ut, sier de.
Sånn er det, og sånn vil det alltid bli basta, sier de.
Verdens økonomiske orden er jo sånn pustes det ut i samme åndedrett. Det er bare sånn det er!
Det skurrer!
Det skurrer!
Det skurrer!
Her er så underlig!
Det økonomiske systemet i verden er kun en ting: Uretferdig. Ubegripelig, ufattelig, umoralsk urettferdig for den fattigere delen av verdens befolkning.
Årlig dør sånn rundt 18 millioner på grunn av denne ordningen.
Som vestens borgere har vi vår del i det.
Man kan toe sine hender, si vi ikke skal sone og svette fordi vi bor her.
Mulig det er noe i det, hver enkelt av oss har jo ikke funnet opp dette systemet og sånn.
På den andre siden, hva skal vi gjøre da?
Gi blaffen, fortsette som før.
Gi gass, gi gass, tut og kjør!
Lukke øynene for enkeltsjebnene som ligger bak siffer av ubegripelig lidelse og nød.

Det heter at eier man mer enn 9 ting, eier tingene deg.
Etter den målestokken er de aller fleste fanget i tingene her på berget.
Akkurat det er en helt unødvendig diskusjon å begi seg i veg med.
Disse mer enn 9 eiendelene definerer de fleste av oss inn i verdens overklasse.
Der defineres vi sett utenfra, og der definerer vi oss selv innenfra.
Man eier ergo er man.
Noen ganger stopper jeg opp, og undrer meg over hva som er nødvendigheter.
Ok, det er kaldt om vinteren så man trenger tak over hodet, mat, klær og hygiene.
Fred og ytringsfrihet er nødvendig.
Nok søvn på et trygt og varmt sted.

Trenger man strengt tatt så veldig veldig mye mer?

Synnøve Sætrum