27 april 2015

SO WHAT ?

"Do not go gentle into that good night. Old age should burn and rave at close of day;
 Rage, rage against the dying of the light..." 
(Dylan Thomas)

Foto: Synnøve Sætrum



Et åndedrag, et kyss, et kjærtegn, et samleie, ei kule, et slag, et spark  unna rammer døden. Alltid like sikker som livet.
Milliardene går samme vegen. 
Det gis ikke ved dørene i denne saken. 
So what?

Stille, udramatisk og beskyttende forteller mamma: 
"Bestemor er død". 
Ungen tier, tenker seg om og spør: 
"Hvor er hun gått hen da? Kommer hun aldri tilbake? Hvordan er det å være død mamma? Er det vondt? Er det stille? Er det kaldt der? Fryser hun i jorda mamma?" ...
En trenger ikke ha grått hår eller posebuk for å begynne sine funderinger over dette store ubesvarte mysteriet. Det skal merkes at man lever...
 Hun erkjenner tidlig at døden alltid lever som et livets naturlige paradoks. 
Annerledes skal det aldri bli. Sikkert som snus, sikkert som livet. 
So what?

Jentungen vet en del om hvordan det er å være levende, men døden i sin væren kommer hun ikke til å kjenne før hun selv dør. Hun er litt redd for å dø. Gruer seg fordi hun ikke vet. Blir det mørkt, mørkt som i søvnen? Eller blir det ingenting? Hva er ingenting? Hvis ingenting er som det hun kom ut av før hun gikk inn i tiden er det ingen ting å være redd for. Kanskje.
So what?

Tidlig, tidlig forstår at ingen hun kjenner er kommet levende tilbake derfra. 
På søndagsskolen lærte hun at Kristus stod opp fra døden, men han fortalte ingenting om hva de døde timene inneholdt. Bare at han var kommet tilbake "for å dømme levende og døde". 
Det blir liksom en annen historie, ikke fattig trøst en gang.
So what?

Synnøve Sætrum








NÆRMERE EN MILLION BARN TRENGER UMIDDELBAR HJELP...

De menneskene som virkelig bryr seg om meg eller deg vil aldri gi opp. gå eller la gå når det blir vanskelig. Slikt går det an å si om millionene som flykter over havet eller ligger ute under himmelen etter jordskjelv i Nepal. Nærmere en million barn trenger umiddelbar hjelp der. Nærmere en million. En million barn er mange BARN....

SYNNØVE SÆTRUM


26 april 2015

Gratulerer med konfirmasjonsdagen !



I dag er det konfirmasjonssøndag. 
Jeg skal i selskap, og i dag skal det feires at et ungt menneske er på veg over i voksentilværelsen. 
 Ungdommen er framtida, og den ungdommen jeg kjenner er av den veldig bra sorten. 
Er overbevist om at ritualer i forhold til de store overgangene i livet er helt på sin plass. 
Formen får være opp til hvert enkelt menneske. Det handler om tro, livssyn og andre overbevisninger. Et hvert medmenneske står  helt fritt. 
Menneskerettighetserklæringen er alltid mitt utgangspunkt når det gjelder slike spørsmål. 
Å slutte seg til den handler også om overbevisning, menneske- og livssyn.

Selv valgte jeg stå over det kirkelige konfirmasjons-ritualet i si tid, men selvsagt aksepterer jeg til fulle at andre velger annerledes enn meg. Der jeg vokste opp fantes ikke noe humanetisk opplegg, så den dagen de andre gikk til alters var følelsen av annerledeshet påtrengende husker jeg. Ikke for at jeg ville til alteret, men jeg følte nok noe tomhet og et savn etter ei markering for meg også. 
Det var jo ikke bare snakk om religiøs overbevisning, men også feiring av inngangen til det voksne livet. Jeg lurte i min ungdommelige modenhet på om jeg aldri kom til å bli det siden jeg ikke ble konfirmert. Unødvendig selvsagt, men hva visste vel jeg i min pure ungdom ?

Forresten:
Konfirmasjonsundervisningen hadde jeg fulgt, men valgte likevel å stå over altergangen.
 Hykleri var ikke noe for meg, og jeg kunne ikke den gangen si at jeg trodde på Kristus. 
Den gangen tenkte jeg det slik at det hele handlet om å tro på et liv etter døden, og kom fram til at jeg ikke gjorde det. Ganske modent standpunkt tenker jeg nå i ettertid. Ærlig også.

  Jeg kan huske at prestens ord: "Hadde alle vært som deg ville det blitt færre konfirmanter i kirka, men de som velger konfirmasjonen ville antakelig være ærligere". 
Det var heller ikke det at jeg ikke var interessert i de store spørsmålene. Bibelen hadde jeg lest fra perm til perm lenge før den tid.Undertegnede gikk ut av grunnskolen med meget gode skussmål i blant annet kristendomsfaget.


Før var det, og ikke nå.
Gratulerer med konfirmasjonen, enten den er kristelig eller humanetisk !

Synnøve Sætrum

25 april 2015

HER ER JEG....



Her er jeg fotografert et lykkelig levende øyeblikk i livet.
Alltid noe godt å være glad for for den som vandrer på veiene.
Deilig å være til, deilig å bare være litt glad. Litt lykkelig.
Sette pris på det privilegiet det er å få lov til et liv i et trygt, rikt og fredelig land. 
Er jeg riktig heldig så fortsetter jeg slik til jeg logger av for godt.
Kanskje ikke så interessant i den store strømmen av blogger og litteratur...
Bare slutt lesningen øyeblikkelig om dette ikke sier deg noe.
Her finnes ingen tvang.
Kun frivillighet.
Husker venninna som sa det nok kunne bli litt mye for mange dette med blogging.
At man ikke skal stikke hodet fram for hogg, eller må forvente seg ei skrape eller femten.
Fort gjort å ramle i feller i dette her.
De siste dagene har det vært snakk om blogger og redaktøransvar.
 Satt kritisk søkelys på at mange ikke har utdanning eller skjønner hvordan dette massemediet fungerer. Undertegnede er sin egen redaktør. Utdanning har jeg, om enn ikke journalistisk.
Jeg gjør så godt jeg kan for ikke å være usaklig, krenkende eller direkte løgnaktig. Jo, jeg kjenner til "Vær-varsom-plakaten". Den tilhører deler av utdanningen min. Bak de aller fleste tekstene mine finnes en arbeidsprosess. Den kan handle om å innhente faktakunnskap, en inspirasjon eller en eller annen form for modning. Uansett så er det viktigste for meg at veien er givende på et eller flere vis. Den positive egoismen finnes så avgjort mens jeg holder på. Om noen liker det jeg skriver er det fint, og det er også fint om jeg provoserer. Er blitt fortalt muntlig noen ganger at jeg skriver brukbart selv om den eller de ikke er helt enige med meg. Men, må man alltid være enig? Er ikke det noe av den demokratiske styrken? Debatten eller ordskiftet. Kjært barn har mange navn. 
Den frie fredelige ytringen er det viktigste. Ikke sant? Nei, jeg støtter ikke oppfordring til vold, drap, terror, krig, voldtekt, massevoldtekt, diskriminering på grunnlag av hudfarge, religion, etnisk tilhørighet, politisk tilhørighet, kjønn eller legning. Alle er bare mennesker, også dem jeg er uenig med. Å ty til terror eller krig, eller annen vold for å få gjennomslag for sine meninger er uakseptabelt.

Ikke-vold !
Ikke-vold!
Ikke-vold!

Her er jeg ja, en lørdag formiddag med ukeslutt på radioen.
Det er helt sånn at jeg sitter her og forfaller. Strake vegen mot det store svarte hullet... 
Sånn er det å leve, jeg går en sikker død i møte. 
Så sitter jeg her da og plukker fra hverandre det som opptar meg akkurat i dag. 
Jeg skrev nettopp en liten snutt om Siv Jensen, som nå får "jubelmålinger" i følge Startsiden.no. 
Får hun det fordi hun utvise en egoistisk politikk uten sidestykke?
Nei, jeg kjenner henne ikke, men det er politikken det dreier seg om her.
Jeg misliker sterkt det hun står for, og jeg ser det som min rettighet å kunne kritisere det.
Demokrati i praksis heter det. Den fredelige ytring i frihet. Ikke sant?
Når det gjelder denne politikken som føres fra høyeste hold kjenner jeg, som salige Obstfelder.
"Her er så underlig", og jeg gremmes. Nei, jeg kommer ikke til å si et eneste pent ord om den politikken FRP fører til torgs om dagen. Ikke Høyre sin heller for den saks skyld. Sett med mine politiske øyne har vi en dårlig statsminister. Hvorfor? Jeg støtter ikke kursen hun staker ut som det bedre for Norge. Hun snakker om de gode/bedre løsningene. For hvem?
Ikke den vanlige kvinne og mann i alle fall. Tvert imot.
 Lurer du på hvorfor jeg ikke liker over for nevnte politikk så les tekstene før denne her...
Selv har jeg ikke tilhørighet til noe parti for øyeblikket, men stemmer selvsagt til valg.

Hvorfor jeg nevnte det med disse høyrepolitikerne igjen?
Det opptar meg sterkt her jeg sitter i mitt leide kjøkken for fanden...
Jeg mener helt oppriktig at de leder Norge i ei retning som ikke er bra.
Samfunnssynet de ledende politikerne bringer til torgs er et jeg ikke støtter.
Alt kan ikke beregnes i penger, eller være lønnsomt. 
Det er ikke det menneskelivet handler om først og fremst.
Vi er mennesker av kjøtt og blod, med basale behov som må dekkes. 
Mange, mange , mange medmennesker på kloden har ikke det.

Jo da: Jeg er vel vitende om at jeg ikke skriver noe enestående i det hele tatt.
De siste tekstene kan neppe kalles fremragende.
Jeg er bare en blogger, en lite berømt en sådan, blant mange.
Ikke skriver jeg om utseendet eller en spesiell situasjon i livet. 
Ikke noe enestående med meg sånn sett. Siden bloggen min nærmer seg 100 000 treff, noe som er stort for meg, så tenkte jeg slå på muligheten for inntekt av reklame. Vel, det får jeg ikke til, så jeg tar gjerne i mot et tips. Vet du hvordan jeg gjør det, så legg gjerne igjen en kommentar. Millioninntektene burde ikke la vente på seg.....;-) ;-) Eller snarere sagt: Ei krone her, og ei krone der blir fort en million. He he... ja jeg ironiserer i disse beinharde markedskrefter sine tider.

Sånn er det, og jeg er bare ei blant hundrevis, tusenvis, millionvis. 
Jeg forsvinner i mengden helt ordinært og navnløst selv om jeg elsker skrive. 

Synnøve Sætrum




SPLITT OG HERSK !!!!

Foto: Synnøve Sætrum

Splitt og hersk !

Det er en grå lørdags morgen, og i dette rommet sitter ei trøtt, men dog våken middelaldrende kvinne ved tastaturet. Sånn i den store verdenssammenhengen har hun antakelig lite å melde, men gjør det likevel. Å skrive er en del av livet. Hun får heller stå i at en del mener hun burde holdt skriveriene i kofferten Verre skjebner kan tenkes ramme kvinner i samme alderen sånn rundt omkring.
Noen løper fra tortur, voldtekt og krig. Andre drukner i Middelhavet eller andre oseaner.
 Ei enke blir bosatt som kvoteflyktning i Kristiansand. Hun har mange barn, og aner ikke noe om det nye livet.Likevel er hun glad, krigen er historie. Trygge, fredelige lille Norge tilbyr ei framtid.
Det er bra. Jeg tenker vi får ta godt i mot medmenneskene.
Vi som har vunnet i det store lotteriet og lever her i denne fredelige, styrtrike utkanten.
Jeg skjønner godt at noen ønsker seg hit, så langt vekk fra elendigheten som mulig.


Ja, for jeg mener faktisk at vi som medmennesker har en plikt til å hjelpe den som er i akutt nød.
 Ikke la dem drukne eller dø på annet vis. (Nei, jeg mener ikke at millionene på flukt kan komme til Norge alle sammen. Det er avsporing av en konstruktiv debatt.) Jeg har vanskelig for å tro at verdens rikeste land går ad undas om vi tar inn ti tusen flyktninger fra Syria. Går det an å se disse menneskene som ressurser vi trenger? Arbeidskraft landet trenger? La være, nærmest på automatikken, se medmennesker i nød utelukkende som utgiftsposter. Går det an å tenke solidarisk for en gangs skyld?
Antakelig ikke for finansminister Siv Jensen.

---

Da jeg leste hennes uttalelser i Dagbladet i går kunne jeg blitt forundret, men ble det ikke.
FRP-politikk i kjent stil. Forsøke omgjøre den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig til latterliggjøring, og på den måten forsøke avspore debatten. Helt vanlig fra ytterste høyre fløy.
 I stedet for å utrede saklig for sitt syn går hun til et angrep som for meg virker litt desperat. Hun hevder AP i regjering aldri ville gjort et slikt vedtak. Forsøker seg på den vante taktikken med å avspore debatten. Angripe og kalle et medmenneskelig og solidarisk landsmøtevedtak for løgn. 
Har hun glemt hva arbeiderbevegelsen står for? 


"Ikke gjennomtenkt" og "systemet vil bryte sammen" hevder hun. Og, som vanlig setter hun svake grupper opp mot hverandre. Hun sier: "Vi har ikke mottaksapparat som kan håndtere 10 000 flyktninger. Husk:  I det øyeblikk vi plutselig tar imot 10 000 kvoteflyktninger, fortrenger de integreringen av de 5000 som i dag sitter i mottak, fordi de har annen status". For meg er det nok en illustrasjon på hva hun og regjeringen står for. De svake mot de andre svake. Splitt og hersk!
Det må da gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Både og er det det handler om for sånne som meg. En slik skrekkelig humanitær katastrofe kan vi da ikke bare snu ryggen til. Handler ikke dette om å hjelpe medmennesker på flukt?  Millioner er på flukt. Titusener er drept. Det er storkrise, og storkrise krever ekstra vilje til dugnad på humanismens alter. Norge har gjort det før, og kan fint gjøre det igjen. Dessuten:  Nå er det ikke så lenge siden AP satt i posisjon og regjering. Vi snakker ikke om et parti som ikke har sittet i regjering store deler av siste århundre. Det er ikke sånn at de ikke vet hva de snakker om og hva som må til.Tvert i mot. Siv Jensen og FRP har sittet i mindretall i snaue to år...



Splitt og hersk.
Splitt og hersk.
Splitt og hersk.

I Nepal har bygningene rast sammen etter kraftig jordskjelv.
Jeg hører det på radio, og tenker: Enda flere ulykker for medmenneskene på jorda.
Må jo bli en velkommen anledning for regjeringen til å hjelpe i nærområdene. En gylden mulighet.
Ikke sant?

Lykkemeldingen er at Kristiansand nå får en av landets største kunstsamlinger.
Havner den på visning i den gamle kornsiloen vegg i vegg ved Kilden tro?
Slikt er til å grunne på en morgentime.
Gleder meg til den visningen uavhengig av hvor jeg.
Min bestemte oppfatning er at kunst er viktig.
Hvordan skulle historien eller tilværelsen sett ut uten kunstnere?

Synnøve Sætrum







24 april 2015

Ufrivillig i bølgene som stadig slår mot grådighetens alter....




Jeg er våknet til en ny dag i mitt liv og min virkelighet. Hører på nitimen, og ser det blir sol. Blomster-Finn pludrer om våronna. Det er fint utenfor, og jeg skal gjøre noe med stemorsblomstene mine. Plante dem som stauder, så de kanskje sår seg selv til neste år. Hundre og femti liter jord anskaffet til første omgang. Snakket med ei dame som drømte om samme sommeren som fjorårets. Det gjør jeg også, men nå får jeg gjøre som fornuftigst er: Ta denne ene dagen av gangen. 

 Mitt eneste" problem" er at jeg enda er litt forkjølet, bonussykdom med andre ord. Pytt...jeg har gode utsikter til å overleve. Til uka skal jeg undersøke hjertet mitt fordi jeg har diabetes. Kvinner har så mange diffuse skrives det stadig. Legen min sa det var helt håpløst med disse "legemagasinene" løssalgspressen er blitt. Sier seg sjøl at man ikke kan utføre denslags undersøkelser på alle som lever med symptomer på å leve. Skjønner? Nå sier jeg ikke at man ikke skal lytte til kroppens signaler og ta dem på alvor.Det er vel fortsatt slik at jo tidligere en er ute i forhold til alvorlige situasjoner jo mer er det å gjøre. Tilbake til meg: Jeg hadde ei bestemor med samme type diabetes. Hun ble bare 56 og døde av infarkt. Undertegnede blir dermed fulgt opp på grunn av genetikken(mulighetene i den). Heldige meg som bor i et land hvor det er mulig. 

Verden er ikke slik over det hele dessverre. Jeg tror og mener fortsatt at det finnes nok ressurser på jorden til at alle ville kunne ha verdige fredelige liv. Noe jeg er helt overbevist om er det viktigste for vanlige mennesker uansett hvor de kommer fra. Hvilken vanlig dødelig ønsker seg krig? Få ødelagt hjemmene sine? Miste sine kjære? Bli værende i et område hvor en blir drept, voldtatt, torturert eller ser sine barn bli drept? Jeg vet ikke hva du som leser ville gjort, men jeg vet noe om meg selv. Jeg ville, så sant jeg kunne stå og gå, tatt mine kjære med meg og kommet meg så langt vekk som mulig. Jo, jeg ville antakelig også blitt et lett bytte for kyniske menneskesmuglere eller lignende. At tusenvis forsøker flykte over havet i et desperat forsøk på å overleve og få en bedre tilværelse er ikke dumt. Mennesket gjør det meste for å overleve, og vi er alle mennesker. Så handler det om å være medmennesker på den samme jorda. 

Jeg kjenner ikke ordlyden i de konkrete vedtakene storpolitikerne gjør hver eneste dag. Men, jeg undrer meg over at europeiske land ikke vil ta i mot flere flyktninger. Så vidt jeg har fått med meg har europeiske ledere bestemt at bare fem tusen flyktninger skal få bosette seg i verdensdelen. Umenneskelig i lys av at millioner er på flukt. Er det virkelig blitt slik at når man ser et medmenneske drukne lar man det gjøre så? I økonomiens navn ! Gremmes jeg. Fy skamme seg til dem som har makt og midler til å redde medmenneskene. Men nei:  Ingen livbøye, ingen hjelpende hånd. Jeg gremmes, og jeg gremmes mer.

Og så støtter jeg JGS og vedtaket om å ta i mot ti tusen syriske flyktninger. Et medmenneskelig forslag i dugnadsånd. Vi har greid det før, også i tider da Norge var i en helt annen økonomisk situasjon. Hvor blir det av ordene om at vi er av de aller rikeste nasjonene i disse debattene? For vi er da fortsatt det eller?  FRP-finansministeren er ute i kjent stil og svarer med å gjøre saken til at det er henne det er synd på. Siv Jensen hevder at Arbeiderpartiet aldri ville vedtatt dette i posisjon. Om det er så stritt for henne der oppe på maktens tinde kan hun da bare gå, ikke sant? Hun sitter der da ikke fordi hun er tvunget eller befinner seg i en desperat livssituasjon. Grådigheten har så mange ansikter...

Ja, så vet jeg at noen straks vil si, og særlig til meg at jeg som er uføretrygdet bør tenke på å få beholde trygda, at det jeg lever av ikke vil være "bærekraftig" i fremtiden dersom vi hjelper. Høyre-politikk i kjent ånd. Det er ikke noe nytt. Sette svake grupper opp mot hverandre er et gammelt kjent triks for splitt og hersk. Ikke sant? Overføre ansvaret på alle dem som er i vanskelige situasjoner. Sparke nedover i stedet for å rette blikket mot toppen der de som faktisk har ansvaret sitter.

Kort sagt: Mens maktmenneskene sporer av over pengesekkene sine dør medmenneskene. 
Ufrivillig i bølgene som stadig slår mot grådighetens alter... 

 Enda en gang: Handler det ikke fortsatt om solidaritet og  å være medmennesker? 

Synnøve Sætrum





22 april 2015

ALT





"Dersom kroppen ikke er en ting, er den en situasjon...den er instrumentet vi forstår verden med."
(Simone De Beauvoir "Det annet kjønn")


Hett, hardt, pulserende.
I alle punkter verdens under.
Lengte fingerspissene av seg etter mer.

Væren.

Åpent.
Sanselig.
Strålende.

Alt.

Synnøve Sætrum


NOEN PERSONLIGE REFLEKSJONER OM MASSEGRAVEN I MIDDELHAVET...

Overlevende flyktninger hjelpes i land ved Rhodos. Fotoet lastet fra NRK sin side.

Katastroferammede mennesker i Middelhavet, "skrikene" og nøden fulgte søvnen denne natta.
 Jeg reflekterte rundt at jeg kan ligge i ei seng. 
Sovne mett og fredelig, og takke for å få leve i et trygt og rikt land.

Samtidig er det holdninger her til lands som får meg til å bøye hodet i skam.
Nett-trollene har ikke fornektet seg nå heller. 
Noen mener visst i ramme alvor at vi ikke skal bry oss om denne nøden.
Jeg fatter det ikke.

For meg er utgangspunktet å se mine medmennesker som likeverdige, og jeg tenker at de som sitter i båtene ikke gjør det for moro skyld. De har sine liv og sine utfordringer med seg. 
Utallige har allerede hvilestedet i Middelhavet. Det er forferdelig tragisk.
Ytringer i retningen "la dem drukne de har seg selv å takke når de er så dumme", ryster meg dypt.
For meg er det knekkende likegyldig om medmennesker kommer fra steder definert vennlige eller fiendtlige. Slektskapet med dem er likevel udiskutabelt. I bunnen nærer vi de samme primærbehovene, ikke sant? Overbevisningen min er at vanlige mennesker ønsker seg noenlunde det samme. Mat, klær, husly, trygghet og kjærlighet. Kulturer og religioner gir ulik atferd, men i bunnen er vi jo det samme. Vi fødes naken inn i verden, og går på samme viset ut. Enten det er med ei hånd å holde i, eller i Middelhavet. Vi må hjelpe, og det nå. Hvor mange dør før skipene er der? Erna Solberg sier 1. august. Hvor mange møter døden før det? Statsministeren snakket om å hjelpe menneskene der de er. Hva mente hun egentlig? Hjelpe dem å drukne. Den humanitære katastrofen står på hver eneste dag. Hva hjelper et skip i august når du allerede sitter i den overfylte synkende båten?

 Det handler jo om medfølelse, og å anerkjenne andres grunnleggende rett til et godt liv. Ikke sant? Andres lidelse bør angå oss, som vår egen. Å gi opp tanken om engasjement og å strekke ut ei hånd til andre til fordel for sløv likegyldighet er umulig. Uten ekte medfølelse fra topp-politikerne i Europa kommer mange tusen til å drukne. Hundretusen er ventet krysse havet i året som kommer, kanskje flere. Det er mange desperate håp og drømmer om et bedre liv.

Jeg kan forsøke forestille meg hva alle disse båtflyktningene gjennomgår, men greier det nok ikke helt. Livet mitt har hatt for meg katastrofer, men jeg har aldri opplevd krig. Ei heller å være på flukt. Vi er medmennesker på den samme jorda, tenker jeg. Likeverdige i den betydningen, kloden er jo ikke bare Europas. Da jeg våknet denne morgenen tenkte jeg på imperialisme, utnytting og utbytting av menneskene i verden. Tankene om imperier og å karre til seg på andres bekostning var nære. De ledende politikerne i Norge snakker tall, økonomi og å ta landet i riktig retning. Sett fra økonomiske perspektiver. Ut fra menneskelige perspektiver er retningen riv ruskende gal slik jeg ser det. 


EU 's politikk er å stenge grensene for immigranter. Hva konsekvensene er blitt for mennesker som flykter fra krig og terror vet vi mye om. I følge "Leger uten grenser" er det som nå skjer i Middelhavet resultatet av villet politikk. Hva er det som skjer? Hvordan kan det ha seg at relativt fredelige Europa stenger grensene for millioner desperate mennesker? Svaret er at pengene rår. Økonomien skal beskyttes for enhver pris. Den som gir mer til de rike og mindre til de fattige. 
Fra Høyre snakkes det om at det ikke er bærekraftig å hjelpe mennesker i den ene eller andre nøden.
Vi er gestaltet som verdens beste land å leve i. I alle fall til så lenge. Jeg mener: Holdningene Erna Solberg bringer til offentligheten disse dagene skremmer meg. Jo da, regjeringen sender et sivilt skip til høsten. Hvor mange finner havets bunn som sitt siste hvilested før den tid?   Det skrives at en million personer er klar til å krysse havet. For hva? Ei felles massegrav?

På fjesboka finnes ei gruppe som kalles "Rhodos - mitt andre hjem". 
Jeg er medlem der, og betrakter hvert eneste besøk på øya slik. 
Jeg har alltid fått ligge på ei solseng, følt meg trygg, møtt hyggelige mennesker, spist god mat og sovet godt. Solens øy har gitt meg mye mer enn jeg kunne forventet. Heldige vi som er født i en fredelig del av verden, kan sove godt om natta, ha mat på bordet og klær på kroppen. Om alt går som planlagt drar jeg enda en tur i midten av september.Selv om jeg har blandede følelser med tanke på nytelse, der andre har sin grav. Massegrav.  

Synnøve Sætrum









ROSEN....

Foto: Synnøve Sætrum

Bare en liten hilsen......



03 april 2015

FØR JEG KJENTE DEG . . . . .


MORGENTANKER

Foto: Synnøve Sætrum

Når en står opp tidlig er musikken på radioen så fin. Det er deilig å begynne morgengryet meg det. Få tid til å komme i gang. Kroppen er treg, jeg er ingen utpreget morgenfugl. Hodet er forresten en del av kroppen, og trenger si tid å få skrudd seg på. Sånn har jeg alltid vært på denne tiden av døgnet. Jeg kan tenke noen tanker om livet og verden, men de store diskusjonene om løsninger på problemene nært og fjernt er umulig å ta før jeg er våken. Så jeg sitter her med kaffen, min musli og vannglasset. Tar et minutt av gangen. Heldige meg som kan sette på den svarte drikken, spise meg mett og ha rent vann til svelging av medisinene. Noen sier det høres så fælt ut at jeg tar så mange medisiner. Jo, jeg skjønner det redselen for sykdom, og min relativt unge alder tatt i betraktning. Det hender jeg ønsker jeg var frisk, noe jeg har skrevet om før. På den andre siden er jeg kjempeglad for å bo i et samfunn hvor jeg får subsidierte livsforlengende, helt nødvendig medisiner. Sånn er det. 
Ingen selvfølge i verden. Det er ikke så veldig mange generasjonene siden noen av mine helsemessige utfordringer var ensbetydende med snarlig død. 
Jo, jeg har veldig mye å være takknemlig for. 

Lite eller ingen nyheter om verdens skjeve gang på denne tiden.Terrorisme og atter terrorisme. 
Drepte mennesker over alt på kloden. Flyulykker. Europas store krise er fjern. Det har vært en del dødsulykker med snøscootere hører jeg. Var det så smart å innføre fritt fram for bruk av dem tro?
Det skrives at Hellas er konkurs om ei uke. Hva det vil bety for menneskene der vet jeg ikke helt, annet enn at det må bli veldig alvorlig for mange. Fattigdommen i Athen er omfattende. Hvordan landsbygda har det kjenner jeg ikke helt til, men tenker det ikke er mer arbeid der. Og uansett hvem som er årsaken til hva og så videre.... Det vil alltid bli enorme lidelser for mange, og særlig de som var nederst fra sist av. Greske venner ansatt i det offentlige sier de ikke har særlig tro på framtiden. For meg virker det som holdningen er avventende, men nei jeg utbasunerer det ikke som sannheten nødvendigvis. Her presenteres kun tankestrømmen disse tidlige morgentimene. Jeg sitter i sofakroken, det brenner i peisen og to hvite stearinlys står på bordet. Det andre kruset med kaffe er akkurat fylt, og jeg har spist min musli med friske bringebær og lettrømme. 

Fint å sitte slik og bare la tankene fylle fingrene. Kanskje blir det ikke den mest gjennomarbeida og konsist stramme teksten. Akkurat her og nå gir jeg blaffen og kjenner på gleden ved å sitte slik i stedet. Plutselig lurte det seg inn en tanke om at jeg får stå i at andre kanskje ikke liker akkurat det. Anerkjenner noen det jeg skriver er det flott, men om så ikke skjer overlever jeg uten. 

---

Jeg tenker på politigrepet og fattigdommen som ulmet under overflaten i Barcelona. Var der jo en måned i fjor høst. Nå når jeg har fått fordøyd og reflektert blir følelsen av å leve i boble her i Norge sterkere. Vi ser jo så lite, og dybdejournalistikken og analysene er nesten vekk fra NRK.
 Ok, "Urix" finnes enda. Men, jeg savner Dagsrevyen som den var før i verden. 
Jeg finner det ærlig talt veldig lite opplysende, forklarende eller lignende når spørsmålet etter f.eks flystyrten i Alpene er: Kunne dette skjedd i Norge?
Hva skal jeg med denslags spørsmål? Selvfølgelig kan alt skje over alt. 
Dette handler jo ikke om nasjoner, men svært tragiske omstendigheter. Nei, jeg utbroderer det ikke mer her, men tillater meg å si at det kan synes som medias agenda er å skremme folk. Vi lever i ei tid hvor mye handler om fiendebilder. Ta for eksempel dette med oljetiden som man fra regjeringshold sier snart er over. Statsministeren snakker om "omstillingen landet må gjennom framover"... Ja og jo, det er sant at det før eller siden blir tomt. Men, jeg kan ikke fri meg for å undre meg. Hva er det hun signaliserer egentlig? Er det kutt i budsjetter, alle budsjetter som gagner vanlige folk? 
Varsler hun fattigdom for de svakeste? Nå sier jeg ikke at det er det hun sier, for det er noe ullent fra det holdet. Men, får de fortsette får vi vel se... 
Og er det ikke økonomien, så har man jo alltid muslimene som skremsel og gru. 
For "alle muslimer er jo terrorister", ikke sant? Argumentet faller på sin egen urimelighet, men propagandaen er massiv. Jeg har fått med meg at norske jøder er redde, og at muslimer slår ring om synagogen. Noe skjer i Norge og Europa. Skummelt, jeg liker det ikke. Når jeg så har skrevet disse setningene forstår jeg at det må presiseres at : Nei jeg støtter ikke terroristene som turer fram med en grusomhet hinsides. Men, man må da kunne holde tunga litt rett i munnen. Jeg har hørt mennesker si at man aldri kan vite om muslimske damer på Grønland går med bomber under kjolen. Hæ?
Det må da være lov å bruke hode. En kan velge om en vil leve livet i redsel og skremsel.
Hvor er det blitt av tankene om at de fleste mennesker faktisk er fredelige, og bare ønsker gode liv for seg og sine familier. Krig og fattigdom er fortsatt hovedgrunnen til at mennesker flykter, vandrer.
Hadde jeg også gjort om mine livsvilkår var slik. Det dro over en million nordmenn til USA. 
Husk det! Fattigdommen var drivkrafta. Folk rømte til andre siden av kloden for å bygge en bedre tilværelse. Ikke mer hokus pokus enn det. Mennesket vil sloss for livet, så enkelt er det.
Nei, jeg sier ikke at vi skal ta inn alle fra hele verden til Norge. Likevel må det da være mulig å bruke hodet, ikke sant? Noe heter solidaritet, og noen kan vi hjelpe. Økonomien her i landet går ikke dårlig. Dessuten er det mulig å se mennesker fra andre steder som verdifulle for samfunnet vårt. Kan hende løfter en blikket fra egen navle i møte med medmennesker fra andre steder. Nordmenn elsker å reise leser jeg stadig, men er det bare i andre land det fremmede er interessant. Hva er det som gjør at når en del av verden reiser til oss så er det ikke så stas for noen? For meg er det en litt sånn merkelig logisk glipp i det der.

"Dansere i natten", synger Bjørn Eidsvåg på radioen.
Nei, jeg danser ikke. Jeg har bare vært heldig å få lov og stå opp før seks.
Her tenner jeg på peisen, og drikker kaffe. 
Jo det er deilig å ha ei stue igjen. Godt å se mine saker og ting etter å ha vært mer og mindre på loffen et par år. Jeg kunne blitt lenger, valgt veier videre fjernere steder på jorda, men jeg ville mer hjem.
Henge med med menneskene jeg liker ha litt nært meg, og være norsk.
Jeg er fantastisk glad i kloden, den er spennende og det er mye jeg ennå drømmer om å se, men jeg elsker Norge og er knyttet til landet mitt med bånd som ikke knytter meg til noe annet sted.
Her er jeg den jeg er, her har jeg lengtet bort. Her har jeg kjent meg fri.
Jeg er nok ikke den du drømmer om, men jeg er nok den du ser.

Det betyr ikke at jeg er fornøyd med tingenes tilstand i riket. Særlig ikke de som sitter på regjeringstaburettene for tiden. FRP er i fritt fall i følge meningsmålingene, ikke hatt dårligere oppslutning på 19 år. Selvsagt gleder det meg, og det forundrer meg ikke heller. Oppkommet av utrolige utspill og forslag tar ingen ende, og måten kritikk blir taklet på er noe av det underligste jeg kan huske å ha opplevd i norsk politikk. Jeg tror ikke de får sitte videre i regjeringskontorene. Ernas drøm om bred borgelig samling kan pr. nå virke heller utopisk. Når det er sagt er det trist at de ennå har taburettene i flere år. De får ødelagt så mye. Gjort så mye rart, så mye jeg slett ikke oppfatter som "bedre løsninger". Fra regjeringshold har det ved flere anledninger blitt sagt at det tar tid å rydde opp etter de rødgrønne. Nå var vel ikke alt den forrige regjeringen gjorde til å sette kryss i taket av heller, men rydde opp? Jeg vil si de gjør det de kan for å rasere rettigheter som vanlige arbeidstakere har kjempet fram gjennom mange mange år. Denne "oppmykingen" av arbeidstidsbestemmelsene for eksempel. Vi vet den først og fremst vil ramme lavtlønnende i omsorgsyrker og servicenæringene.
Nevner det igjen, det er flest kvinner ansatt der. For meg skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne det vil få tøffe konsekvenser for den som må henge i stroppen og ikke har noe valg, er lavtlønnet i etableringsfasen og så videre. Det er ikke blitt noe billigere å bo her i landet, og dyrest er det for dem som skal inn i boligmarkedet. Og nei: Ikke alle får penger til bolig av foreldrene. Slikt er kun virkeligheten for de priviligerte. Alle er ikke det. Vi snakker ikke om klasseskiller i landet lenger. Det betyr ikke at de ikke finnes. Hvorfor ikke en del av det norske boligmarkedet inneholder en viss prosent anstendige leieboliger, hvor den som ikke har råd til å kjøpe kan være er meg ubegripelig.
Hvorfor finnes ikke et tak for hva enkelte mener de kan ta seg betalt for et lite, kummerlig krypinn?
Sjøl er jeg heldig, har funnet noe som er både anstendig og rimelig. Men, på veien hit så jeg mye fælt.
Steder jeg rett og slett kunne forestille meg bli både deppa og det som verre er. ..
Uansett så forteller det meg om nød, og at noen ikke kan velge. Stedene jeg sikter til ble meg vist, og medmennesker bodde faktisk der. Igjen: Vi er en del mennesker som ikke har råd til å kjøpe bolig.
Kommer noen politiker, uansett partitilhørighet noen gang til å ta akkurat det innover seg?

Nei, nå er klokka kvart over sju. Første runde med nyheter om natta som gikk er hørt.
Amper natt meldes det fra politiet.
Hva er det menneskene er så sinte for her i verdens rikeste land?
Jeg bare undrer meg....

Fortsatt god påske, det er langfredag.

Synnøve Sætrum