(Formiddagskaffe og sommershake... Foto: Synnøve Sætrum)
Mycket gör ont, som inte har namn.Bäst är att tiga och ta det i famn.
Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.Bäst är att bära det vördsamt och varligt."
(Karin Boye)
Denne morgenen er det kaldt, og det regner. Jeg stod under et tre mens hundene gjorde morgentoalettet ferdig. Akkurat nå drikker jeg sommerdrikk fra hurtigmikseren. Søte jordbær med vaniljeis i. Godt blandet. Som livet, slik det også kan framstå. En masse. Mye søtt, men i alt det søte finnes is. Skuffelser, savn, svik, sorg, sinne og så videre. Et er sikkert: Det er ikke gull alt som glimrer!
Skuffelser kan være så mangt. Hverdagsskuffelse over at sola ikke skinner, og jeg må finne fram ullsokkene igjen midt på sommeren. Så savner jeg varmen, og føler værgudene har vært svikefulle. Men, sorg føler jeg ikke. Ikke sinne heller. Det er ingen som kan banne eller kjefte seg til godvær. Såpass har jeg da fått med meg etter snart et halvt århundre på kloden. Alt er jo alltid i forandring sånn sett, og i morgen vil sola skinne igjen. Sandalene står klare i gangen. I mellomtiden får jeg bruke regntøyet. Det finnes ikke dårlig vær…
Ikke ble jeg skuffet over at Norge ikke vant Melodi Grand Prix heller. Tysklands vinnersang er det ett å si om. En satellitt(var det ikke noe i den retningen den het…) befinner seg som kjent langt ute i det usynlige rom, utenfor rekkevidde for de fleste vanlige dødelige. Det faller meg fjørlett å overbevise meg selv om at den vil lide samme skjebne. For noe makkverk, og det mener jeg selv om Lena er søt, har strutterumpe, og er bare nitten på sokkelesten. Jeg har allerede glemt melodien, og jeg tror ikke jeg er alene om det.
”My hard is..”, eller hva det var den nå het, framstår som et godt bilde på hele den parodien den der greia er. Jeg sovnet med øynene åpne under de første to sangene. Fikk med meg Spania, men ikke "Jimmy Jump"…
Lyset på, men ingen hjemme! Hvis jeg vil kan jeg kjenne irritasjon, og noe som minner om sinne, over at Europa bruker så mange millioner på noe slikt visvas som det der er. Det finnes da jaggu andre steder å putte de pengene. Millioner har det veldig vanskelig også i denne delen av verden, fordi noen har karra til seg. For meg er det utrolig at den der oppvisninga i elendige melodier bare blir større og større, men kanskje det har noe med menneskets hang til ”brød og sirkus” å gjøre? Eller rettere sagt maktenes hang til å gi massene slikt for å fjerne fokus fra der vi skulle sett.Det virker i alle fall slik når jeg tenker meg dypt om, som om svik, skuffelse og sinne over Europas urettferdige fordeling av goder bare vokser, og kommer til å fortsette med det. Mens jeg sov godt under Melodi Grand Prix i går kveld drømte jeg om at mange nok en dag vil føle seg sviktet, skuffet og sinte nok, og da...!
Ok, jeg hadde tenkt å være noe dypere enn som så. Skrive om det jeg kjenner når elskeren eller venner svikter. Om hvordan det er å bli holdt for narr, og om å være maktesløs. Sånt vet jeg noe om, selv om det er vanskeligere greier å uttrykke seg omkring. Siden jeg ikke er noe stort litterært geni leter jeg etter ordene for å beskrive det enkle allment forståelig.Gjennkjennbart uten at noen tar det personlig ment. Derfor fødtes ikke den teksten denne gangen heller. Forresten så føler jeg ingen sorg, skuffelse eller sinne over akkurat det da... Kanskje bare et savn som er stort nok til at den teksten fortsetter å "jobbe" i meg.
Tvillingsjelen min sier alltid at jeg må tenke på hva jeg har bruk for. At tiden er for kostbar, og at livet går for fort til å bruke energi på mennesker som "herjer" med oss. Han spør meg noen ganger hvorfor jeg tillater enkelte å handle som de gjør i min nærhet, om jeg trenger slikt... Jeg blir alltid litt snurt! Men, så går jeg hjem og tenker på det, og ender i nittini prosent av tilfellene med å gi ham rett.
Et ordentlig medmenneske evner alltid å få meg til og kjenner ordentlig etter. Så det er ikke for ingenting jeg synes han er et av de klokeste menneskene i verden...
Akkurat nå er frisk luft det jeg trenger. Som sagt før: Jeg får finne fram ullsokkene og glede meg til sommeren som en gang skal komme! Selv om tærne er så kald som isen i drikken min, er lauvet på trærne farget i hundrevis grønne nyanser, og gir løfter om varme.
Snart er det juni, og det finnes ikke dårlig vær...
Synnøve Sætrum
