Om å fryse, vente & politikk...

Kontraster, Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

Mandag 27.oktober 2014, Zadar nord i Kroatia:

Jeg sitter ved kjøkkenbordet her. Klokka som ble stilt natt til i går snegler seg avsted. Jeg venter på at det skal være tid for bussen, at jeg skal pakke alt i sekken og stikke avsted.
En kopp kaffe for å holde meg varm og våken står ved min side. Jeg fryser i dag også. Det er 14 grader og vind. Ikke så kaldt egentlig, men når husene ikke er oppvarmet er det kjøligere enn jeg
liker. Selvsagt har jeg sovet under tjukke tepper og ikke frosset, men når du gruer det for å stå opp og gå på toalettet er det litt for hustrig. Sånn har folk det til vanlig her i landet. Jeg bor i en ganske stor leilighet også sammenlignet med norske leiligheter.... Kald dog !

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sovet lenge, tatt et varmt bad for å få kulda ut av kroppen. Nå har jeg spist, jeg har handlet litt niste for bussturen til Italia, og sitter egentlig bare og venter på å komme av sted. Taxien skal hente meg et kvarter før midnatt hvilket gjør jeg har mer enn god nok tid til bussen kommer. Gruer meg litt til å sitte på den holdeplassen, og ber om at det ikke blir forsinkelser.

I morgen tidlig er jeg i Trieste i Italia. Dagen etter i Venezia. Så er det Barcelona, og sånn går de neste ukene. Vegen blir til mens en går, og jeg er spent !

Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

-----

Selvsagt er det navlebeskuende småtterier & bagateller sammenlignet med blå-mørke lilla-politikk som rammer de svakeste på aller verste måte, men jeg skal ikke skrive om det nå. Jeg forsøker som best jeg kan å skyve de tankene unna, for de gjør meg så ufattelig sliten, men greier det bare tidvis. Hjernen min kretser mye om det som skjer med Norge nå. Landet som hele mitt liv har vært et trygt og humant samfunn står i fare for å bli til det motsatte. Det er retningen, og forandringen "folk flest" har stemt inn på regjeringstaburettene. Helt forferdelig som jeg ser det. Jeg husker mange si slikt som at "la de nå få prøve seg så kanskje det blir noe forandring"...

Jommen sa jeg forandring: vi har fått en ledelse av et mindretalls-parti, i ei mindretallsregjering skal få herje på og lage så mye problemer er på siden av min forstand. Jeg forstår det ganske enkelt ikke. På toppen av alt har de fått andre småpartier til å skrive under på å støtte dem. Det har skjedd før i historien også, i visse land, til visse tider...

På den andre siden viser de jo virkelig sitt sanne ansikt, og det må kanskje til for at folk skal våkne. I dag melder meningsmålingene om velgerflukt fra FRP. Ikke forundret jeg, det er bare så synd at de sitter i regjeringskontoret og på pengesekken. Det er Siv Jensen som er finansminister hvordan en enn vrir og vrenger på det... På den andre siden: Hvor er Erna? Er hun også blitt FRP-er? Sånn på avstand får jeg tanker om at det er de mørkeblå som har all makt når det handler om dette statsbudsjettet, hva er det for slags statsminister vi har fått?

Synnøve Sætrum

NESTEN INKOGNITO. . .

Godt å bli god og varm i høstsola i Zadar ... Foto: Tilfeldig forbipasserende Sør-Koreaner...

Søndag 26. oktober 2014, Zadar, Kroatia:

Jeg har nettopp vært på nærbutikken og handlet mat for resten av tiden her.

Står i kø og venter på tur sammen med dem som er herfra. 
Akkurat i denne delen av verden har jeg et utseende som ikke skiller seg ut fra de som er herfra. 

Jeg glir bare inn, som om jeg alltid har vært her. Sånt kan man i litt større byer der folk er anonyme overfor hverandre og har nok med å haste fram og att til sitt.

 Konsekvent snakkes jeg til på kroatisk, og jeg nikker og smiler. 
Eller rister på hodet og smiler. 

Noen ganger er det nok til å dekke over at jeg ikke fatter et kvidder, andre ganger må jeg til med tegnspråk og engelsk. Det kommer an på hvem jeg møter. 
Jevnaldrende kan stort sett språket, de eldre ikke. 
Jeg ser at jeg ikke regnes inn blant sistnevnte gruppe riktig ennå selv om jeg drar på årene.Navnet mitt er komplett umulig å uttale nesten hvor jeg kommer. 

Når jeg sier si "Yvonne" blir det  "svung" på sakene. 

Nesten inkognito,ikke sant?

Jeg var fire døgn i Dubrovnik og bodd i en gammel leilighet innenfor murene. 
En reisende på min alder holdt det gående ved å huse andre reisende for en billig penge. 
Siden det er blitt lav sesong var det som het delt bad, privat. Jeg hadde hele etasjen alene. Ut gjennom vinduet så jeg gamle murer, og jeg hørte folk snakke språket jeg ikke forstår. Tenkte en del på at Jorsalfar så noen av de samme murene, at han antakelig vandret på dem også på veien til Konstantinopel. Selvsagt bærer byen preg av oppbyggingen etter siste krigen. 
Arrene etter serbernes meningsløse bombing er tydelig.

Sjøl vandret jeg både på muren og i trappene, i smugene og på gatene.

Jeg tok bussen vekk og fant med den hjelpa havna hvor jeg tilbragte noen timer i solskinn.

Også i den byen bodde jeg hjemme hos noen.

Det er den billigste måten for reising i Europa. Jeg er nødt til å gjøre det så billig som over hodet mulig, ellers har jeg ikke råd til dette. Prisnivået på mat er relativt likt Norge, og da må en uføretrygdet snu på skillingen. Sånn er nå det. Jeg klager ikke, sier bare hvordan det er.

Presse levekostnadene ned mot tohundre kroner om dagen, og da medregnet alt. Absolutt alt !

Akkurat her i Zadar hvor jeg er nå er det ikke varme. 
Dagene er lune og fine, men nå når mørket har falt på er det rett ut kaldt. 
Jeg går med tykke sokker, sko, ullgenser og skjerf inne. 

Når jeg sitter her ved bordet og skriver har jeg også pledd rundt meg. 
Forskjellen på her og heime er at det ikke varmes i husene før det er strengt nødvendig. 
Folk kler seg, og hutrer. Det er ikke samme rikdommen når det gjelder strøm.
 Eller kanskje kan jeg si det på en annen måte: Vi har jo vært vant til å kunne ha varme i husene heime, også med strøm. La oss nå håpe det fortsetter, at ikke den blå-blå-mørkeblålillasorte regjeringa gjør enkelte grupper av befolkninga så fattige at de fryser ihjel om vinteren...

Om jeg ikke dro for å komme vekk fra kulda i Norge?

Jo, sånn var det.

Forregnet meg litt på temperaturen, og dessuten sier den andre leieboeren at det er uvanlig kaldt.

Det har vært den dårligste sommeren i manns minne, og han er bekymret over klimaendringene. Jo jeg fryser, og jeg kommer til å dra til varmere strøk veldig kjapt.

I morgen rundt midnatt tar jeg bussen en snei inn i Italia, og så flyr jeg derfra til Barcelona den 30.

Jeg må til Spania for å finne varme nå, ellers kan jeg bare dra til Bangkok direkte. 

Planen er ikke det, ikke ennå...

Så hvordan gjøre det?

Det finnes et nettsted ved navn airbnb og et annet døpt backpackersworld. 
Der kan en finne brukbare bosteder til en billig penge. 
Det en må investere er blant annet den tiden det tar med lesing og leting. 
Jeg er som kjent voksen, ikke i hundre helsemessig så jeg må være nøye. Det handler om å lese anmeldelser med lupe. Slikt tar tid.  Vel, det er jo det eneste jeg har til disposisjon i masser.

Her lever jeg i en relativt ung manns leilighet.

 Traff ham i ettermiddag, og han sa han hadde flere, arvet etter krigen.

Sammen med meg har bor det en annen mann i tretti-årene og datteren på ti.

Jeg ser dem kun om kvelden. De er stått opp og gått lenge før jeg våkner. 

To dager har det altså vært sånn. Leiligheten er stor og kjølig, men jeg har sinnsro her.

I går gikk jeg rundt i Zadar sentrum noen timer, og fikk sett mye vakkert, men mer blandet med det hverdagslige enn for eksempel Dubrovnik-gamlebyen som er restaurert med EU-midler. 
Tankene om at det har vært en krig for ikke så lenge siden har meldt seg, og jeg ser høyblokker med fasader det må være flere tiår siden har sett noen renovering.
Kulehull pisten og histen ser jeg også. Meningsløst. Krig er meningsløst.

Synnøve Sætrum

NOEN TANKER I SPLIT...

Splitska Riva. Foto: Tilfeldig forbipasserende... 

Reisemorgen etter ei litt urolig natt.

Kaffen smaker, og jeg tenker: Takk alle makter for den. Hva skulle vel livet vært uten?

Uro ja... 

Det er alltid sånn foran forflytninger. 

Dette vet jeg etter noen reiser. 

En del av det store spillet. 

Foran meg ligger en drøy fire timers busstur. 

Billetten er kjøpt uten at jeg har stilt et eneste spørsmål om veger og slikt. 

Tar det som det kommer, og tenker jammen er det framskritt. 

Etter turene i Laos og Vietnam tidligere i år kan det neppe kan bli mer utfordrende. 

Håper likevel på noen fine synsinntrykk og at alt ikke er straka autostradaen. 

Vil gjerne se litt av kysten her. 

Fargene er så nydelige, lyset så spesielt.

Kroatia er ei perle.

I går kveld sovnet jeg til a- capella sang i nabolaget.

Skjønne toner falt inn i hverandre.

Jeg så for meg mennesker rundt et bord, og tenkte litt på det jeg har lest om skikkene her.

Savnet korsangen hjemme et øyeblikk.

Kanskje jeg kunne bodd her ei stund, en gang, et annet år...

Split teater. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Fire lange dager i Split går mot slutten.

  Vandrehjem i Dubrovnik. Hvordan det blir for ei tilårskommen dame vet jeg ikke ennå.

 "Det blir bra", tenker jeg. 

Sender en tanke til henne som alltid sa det, og kjenner litt på savn. 

Hun gikk ut av tiden i fjor sommer. Ennå kan jeg ikke helt begripe at hun er borte. 

Jeg strever litt med sorg sånn under alt sammen. Den ligger der og er ikke helt levd ut.

Det har vært så mye død det siste året, så mange mennesker som gikk alt for tidlig.

 Livet kjennes litt fremmed. 

Re-orientering heter det på fint.

Skrapende stemninger er det jeg kjenner.

Høsten i livet er kommet nærmere, og oftere tenker jeg på det store i det lille.

"Low season" er på veg sammen med høst og vinter. Egentlig er det litt spennende med vinterreise som ikke er på ski.Jeg har ikke satt mål av meg til å fly rundt på alle mulige severdigheter, tråkke alle turistløyper- eller feller. For mye pes og lite ulv. Jeg konsentrerer meg om å "bare" være. Kjenne på atmosfære, være litt kikker bare. Stå på utsiden og kikke inn. Det er ofte mer enn nok.
Her er titusener nye inntrykk daglig.

 Roen hører med, også klokka sju om morgenen som det er i skrivende øyeblikk. 

Kirkeklokkene ringer og ringer. Kanskje var det i gudshuset jeg skulle vært akkurat nå. 

Jeg var i flere seint i går ettermiddag. 

Satt og bare lyttet til sang og ritualer på et språk jeg ikke forstår. 

Fremmed, men likevel kjent.

Det store fellesskapet av kristne er det.

Tankene kretset rundt dette med tro, trygghet og tvil.

Når jeg reiser oppsøker jeg alltid kirker (eller templer). 

Før i livet var jeg ateist, men det er lenge siden.

På et sted i livet fant jeg noe større enn meg selv å tro på.

Jeg var sliten og fant hvile.
Når jeg sitter slik, i en fremmed kirke kjenner jeg på freden, og føler meg innlemmet.
Vi har mye til felles menneskene selv om språk skiller.

Nå er jeg blitt søvnig igjen, så jeg stiller klokka og satser på en time søvn før sekken gjøres klar.
Jeg må stille klokka om tilfelle rottefelle.
Utenfor vinduet er det lysnet og det lyder :

Kra kra og kvirrevitt...  

 Jeg har sittet i halvmørket, lent mot veggen, skrevet og drukket kaffe.
Kroppen har kjentes verkende og frossen, Et øyeblikk tenkte jeg på om det er for kaldt for meg her, om jeg må avsted til østen fortere enn tenkt.
Nei, jeg skal ikke det, men jeg kjenner lengselen etter dyp varme.

 Det blir en tur sånn rundt jul. Noen måneder i tropene må til skal jeg være menneske, men i dag og dagene framover reiser jeg til Dubrovnik.

 Gleder meg gjør jeg. 

Virkelig storgleder meg !

Ha en klem og flott mandag !

Synnøve Sætrum

SPLIT & SUKKERSYKE 18.10.14....

Foto: Synnøve Sætrum

Dagen er klar og blå. Jeg spaserer ei smal trang gate nedover mot havet. 

Får tatt noen smug i nærmere øyesyn, fotografert litt og hilst på en og annen tilfeldig forbipasserende. Adriaterhavet og havna i Split åpner seg for meg der jeg rusler langs kaiene. Jeg kjøper bussbillett til Dubrovnik mandag formiddag, og tenker meg en kopp kaffe under en parasoll et sted. Siden det er så varmt at det gode liv finnes i skyggen. De to unge damene dro til et fossefall, og spurte om jeg ville være med. Jeg takket pent nei, og tenker nå det var en styrelse.

Split. Foto: Synnøve Sætrum

For her sitter jeg og er skjelvende, svettende og ør. På vei mot parasoller, romanlesning og kaffe i paradegata visste jeg plutselig verken ut eller inn. Alarm, alarm, alarm !  Et øyeblikk tok det helt over og jeg ble dem. Akkurat det oppleves ganske skummelt. Total tap av kontroll over kroppen. Panikkfølelsen gir seg til kjenne, mens jeg mister stedsansen og hjertet hamrer vilt. Det heter føling. Blodsukkeret har plutselig falt til farlig lavt nivå, og kroppen sier fra. Jeg har hørt andre diabetikere fortelle om utskjelling fra familie og venner fordi det skjer. Regelrett kjeft for det en ikke kan kontrollere... De som ikke vet bedre kan finne på å hevde at om man bare spiser så kan det unngås. Hadde det bare vært så enkelt... Heldigvis har jeg ennå ikke fått noen overhaling fra folk i min nærhet. Jeg takker for det. Som jeg akkurat nå kjenner takknemlighet for at dagens situasjon løste seg, at jeg har så sterke symptomer når det hender, og at det ikke er så veldig ofte. Hadde jeg vært ute i nasjonalparken kunne det blitt litt verre. Selvsagt hadde jeg hatt mat med, det har jeg for det aller meste, og særlig alene.  Føling tar ikke hensyn til hvor jeg befinner meg i verden, og selv om jeg får spist blir jeg så utrolig sliten etter anfallet. Lange turer sånn i etterkant er ikke det ideelle. Da er det hvile som gjelder. Søvn om jeg er heldig. 

Split. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg befant meg heldigvis i sentrum av Split med følingen min. Jeg rotet meg inn på et ukjent ferskvaremarked før jeg fikk et glimt ut mot ei kjent gate og et bakeri og gikk dit. I hui og hast fikk jeg handlet en pai med feta og ei flaske vann. Selvsagt tømte jeg alle myntene ut på gulvet, fant ikke sedlene, og mistet veska...It's the name of the game !

 De kikker litt på meg damene bak disken, men en ridder hjelper meg med alt sammen. Takk for ham. Jeg håper jeg husket å smile og takke for assistansen. Utenfor finner jeg en benk å sige ned på. Jeg tygde og drakk. Ble sittende en liten halvtime for å få stabilisert skroget. Nå er jeg tilbake i sofaen og har fortalt historien før jeg tar en lur. Kanskje den blir en time eller tre. Jeg kan ikke greie vurdere hvor sliten jeg egentlig er. Men, jeg er trygg og erfaringen forteller meg at når jeg våkner igjen er det som om ingenting har hendt. Det gleder jeg meg til.

Synnøve Sætrum

SPLIT 18. OKTOBER 2014

Gjennom kjøkkenvinduet.  Foto: Synnøve Sætrum

Nok ei helsereise er i gang. Endelig står jeg ved begynnelsen jeg alltid elsker. Alt plantes i denne dagen, og resten er framtid. En dag av gangen ! Nå er jeg her. Vertskapet skifter sengetøy i det andre soverommet til to nydelige unge damer fra "the big apple". Hyggelig å kunne utveksle noen fraser om landet. Jeg snakker kanskje ikke verdens beste engelsk, men mer enn godt nok til å bli forstått. Mange amerikanere er vant til denne boformen forstår jeg. Det lille kollektivet her er helt uproblematisk for meg. Skal man gjøre det litt rimeligere i Europa lønner det seg å dele bad og andre fasiliteter. På en eller annen uforklarlig måte kjennes det mer bofast. Når alle eiendeler befinner seg på et lager, og en egentlig ikke har noe hjem er det viktig med følelsen av tilhørighet og sinnsro akkurat der en er. Holdningen min avgjør alltid hvordan dagene et sted blir. Greier jeg være til stede i øyeblikket blir det bra. Kaver jeg med fortid og framtid kommer uroen sigende.  

Foto: Synnøve Sætrum

Det kjennes som jeg er landet her i denne byen ved Adriaterhavet. Hodet er med og opplevelsene kan komme godt blandet med roen ved tastaturet. I løpet av nattesøvnen er jeg kommet meg på plass i øyeblikket. Alt det triste som hender i politikken hjemme har fått et slør av distanse. Det er slitsomt å henge fast i det jeg ikke kan få gjort så mye med. Kanskje uforståelig for mange, men disse vedtakene og for ikke å snakke om holdningene som føres til torgs rammer meg som ufør. For meg er det personlig, jeg kjenner det på kroppen...Men, i dag og dagene som kommer har jeg besluttet at det ikke skal tappe energien min. Terapautens ord kommer til meg igjen: " Synnøve er den som har ansvaret for at Synnøve har det bra". Slikt høres kanskje langt ute ut, men har man smakt på det som heter depresjon og ikke vil bli værende i mørket fungerer slikt. 

Det handler "bare" om å huske det. 

 Foto: Synnøve Sætrum

Ok, nå er jeg her, i en liten hyggelig leilighet i Split. Fuglene vekket meg med sangen. 

Byen har kledd seg i blått og solskinn. Det er 19 i skyggen nå litt før ti noe som lover bra.

 I går fikk jeg vite at havet holder 23. Det har jeg tenkt å vandre langs og om det blir en dukkert vil tiden vise. Jeg aner ikke enda. Nabolaget her våkner mens jeg unner meg enda en sløv start og den tredje koppen kaffe. Jeg drikker vann som smaker utmerket direkte fra springen, mer enn to liter om dagen. Men, altså: Nå skal jeg av sted. Ut å kikke mer på denne nydelige lille byen. Batteriene til fotoapparatet er ladet. Jeg brukte deler av dagen i går til å finne en ny. Den jeg kjøpte i Luang Prabang var gått i stykker. Jeg brukte temmelig mange timer på å finne butikker for denslags utstyr, men da de omsider dukket opp lå de på rekke. Veldig billig var den ikke, men nå skulle jeg ha utstyr for alle fremtidige batterier. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Synnøve Sætrum

Disse ordene fant jeg et eller annet sted jeg har glemt, men bruker dem som ord for dagen når det trenges :“Be a novice. Be a blank page. Be embryonic in your sense of yourself. You are just learning the steps. You are just starting out. It is okay to be stupid or blind or to not have the answers. It is okay to be wrong, to make mistakes, to fuck it all up. This is all part of the process of becoming. Of enlightenment. Of living.Love it all.The confusion. The mess. The raw, red rims of your eyes. Love the experience of being born. Love the experience of watching the old way of life die. Watch everything burn. Watch everything go. Don’t be afraid.» 

SPLIT 17. OKTOBER 2014

Foto: Synnøve Sætrum

Dagen startet med uro. Ikke for ubetalte regninger eller det jeg ikke fikk gjort og sagt før jeg dro fra Norge. Nei, det handlet om politikken. Det har tatt meg sterkt forslaget til statsbudsjett, selv om jeg visste det ville bli slik. Nå har jeg gått av meg det meste, og ligger rett ut på senga. 

 Etter at jeg kom meg vekk fra datamaskinen og ut har jeg opplevd mye. Synsinntrykkene er mange, og jeg har litt såre tær. Jeg er mett etter å ha spist blekksprut som smeltet mot ganen. Kaffe har jeg fått mye av, og skuldrene er senket. Nå vet jeg hvor jeg kan gå på stranda om sommeren slår til. Det er ikke så langt dit, og havet måler enda 23. I morgen, i morgen, i morgen... I morgen skal jeg også finne ut hvordan jeg tar meg til Dubrovnik. Vegen går dit på mandag.

Tilbake til i kveld. Det er tjueto grader utenfor, og teppet er overflødig. 

I løpet av ettermiddagen sprakk himmelen opp, noe som kjentes inderlig godt. 

Split i ettermiddagslys 17.oktober. Foto: Synnøve Sætrum

Andre kvelden i Split er meg og et fransk ektepar her i heimen. 

De kan ikke et kvidder engelsk, jeg kan tre setninger fransk. 

Damen gjorde miner til å ta tegnspråket, herren var mer lukket. 

Er ikke sikker, men jeg tror de ble litt snurt da de oppdaget å ha betalt rimelig for å bo i kollektiv ei natt. De om det. Her finnes så mye annet å henge seg opp i...

Foto: Synnøve Sætrum

 Jeg har hatt enda en dag i byen. Den er nydelig, og veldig avslappende. 

Et by for svermerier også, så jeg skulle hatt noen å gjøre det med. Noen som melder seg på? 

Europa er ikke så langt unna... I alle fall ikke denne delen.Jo, jeg har det bra. Roen er i ferd med å senke seg. Jeg er på tur igjen, og det alene. Tenker det skal vare det meste av tiden fram mot jul. Vegen som så absolutt skal bli til mens jeg går den.

Utenfor gjør en hund og jeg klør på det nye myggstikket.

Tiden er moden for søvn.

Fortsettelse følger...

Synnøve Sætrum

"Uro ikke for ubetalte regninger, uro ikke for det en skulle gjort og sagt, men uro for at livet svinger i samme takt..." (AGP)

DISSE ØYEBLIKK MED FØLELSER . . .

Split er ved kysten sånn midt i landet Kroatia for den som ikke vet det. 

Jeg kom hit i går etter to og en halv times reise fra Gardermoen. Sa adjø til et Norge som snødde. Flyet måtte spyles for is før avgang. Kapteinen opplyste at det var første gangen denne vinteren. Han ga også uttrykk for at det var en god ide med tur til Kroatia hvor det ennå er rundt 20. Kroppen min kjenner det, den er myk igjen. I løpet av natta er verken i leddene borte. Jeg kjenner meg litt mindre nedtrykt, og gleder meg til det som skal komme i ukene framover. Ja, for jeg har vært utenfor de siste ukene. Høsten mørke merkes. Det er som om naturen åpner en uendelig sort sekk. 

 Jeg er ufør, og kjenner jeg får skrive litt om hva det betyr for meg.

 I forbindelse med årets statsbudsjett er vi som gruppe igjen kommet i negativt fokus. 

Hele den debatten skal jeg ikke ta her for det er jeg for sliten til. 

Den rammer meg på en måte som den som er frisk kanskje ikke skjønner. 

Noen sier man ikke kan forvente det heller, andre mener det motsatte. 

Virkeligheten finnes kanskje et sted midt i mellom. 

Jeg tror enda på kunnskap, empati og solidaritet.

Da jeg var ung satset jeg på lang høyere utdanning. 

For å gjøre livet bra for meg og mine. Jeg så for meg et liv med ei lønn til å leve av, et interessant yrke, gode kolleger, normal sosial status, god selvfølelse, en grei pensjon og lån til egen bolig. Selvsagt planla jeg ikke å bli syk, og måtte leve uten alt dette. 

Åtte år på høgskolen for  66% av lønna og mistenkeliggjøring var ikke det jeg traktet etter. 

Hvem trakter etter et liv uten positiv bekreftelse, et helt liv i leide boliger, depresjoner, ensomhet og sosial utstøting? Hvem trakter etter å bli sett på som et menneske som egentlig velger sykdom fordi "det lønner seg"?

 Registrerer at visse politikere og andre hevder at "mange" gjør det, og ønsker seg et slags fripolise på NAV. Det er forferdelig å bli utsatt for denslags mistenkeliggjøring. 

Vi er enkeltindivider alle sammen, med følelser. Ja, for det handler også om det livet, og om tanker rundt sitt eget. Så jeg våger si noe mer om meg, for jeg er et individ, et menneske av kjøtt og blod. Et ego. Hadde jeg kunne velge min helsetilstand ville jeg valgt å være frisk. Slikt kan man ikke velge, det vet alle som er kronisk syke. Det jeg derimot vet er at før jeg ble erklært ufør var jeg gjennom en lang sykdoms- og livsprosess. Mange år vurderinger av legespesialister og så videre. Årevis med terapi måtte også til for å greie snu meningsløsheten jeg kjente på, og som alltid ligger skremmende nærme om jeg ikke hele tiden arbeider for å holde den fra livet.

Sammenligner jeg meg med friske faller jeg gjennom (som beskrevet overfor), så jeg sammenligner meg med meg selv og tar en dag av gangen. Forsøker finne mening slik situasjonen er for meg.

Jeg har fått noen kommentarer fra ukjente om at jeg må være steinrik og veldig frisk som kan reise slik. Nei, jeg er ikke det. Mitt jordiske gods står på et lager. Jeg har ingen leilighet eller bolig i Norge som jeg leier ut og tjener penger på. Det eneste jeg har er meg selv og det jeg står og går i. Selvsagt opplever jeg noe ekstra når jeg drar til ulike steder, men jeg blir ikke rik økonomisk. Tvert om.

Derimot får jeg det bedre helsemessig. Jeg fungerer bedre for meg. Det er den grunnleggende motivasjonen i min tilværelse. 

Derfor er jeg her jeg er akkurat nå. Jeg sover i ei seng jeg har leid billig for fire netter.

 Bad, kjøkken og stue deler jeg med de andre som leier her. Soverommet har jeg for meg selv. Det er "luksusen". Ja, det er luksus om jeg sammenligner meg med alle lutfattige på kloden. Ingen selvfølge med tak over hodet i denne verden. Den er rå, og millionene av medmennesker lever i den dypeste nød. Sammenligner jeg meg med de vanlige friske i Norge er det neppe noen luksus å ha ei seng og tak over hodet...

Vel: Gjennom vinduene ser jeg trær og murhus. 

Fuglesangen finnes selv om det også her går mot høst, og det er nitten grader. 

Overskyet i dag, og jeg har sovet lenge. 

Kneet klør der myggen koste seg, og jeg er i gang med kaffekopp nummer to. 

Klokka er blitt 11 om formiddagen og jeg har enda ikke spist frokost.

 Derimot har jeg snakket hjem på Skype, og jeg har lest litt aviser på nett. To og en halv time flyreise fra Norge er det ennå relativt sommer. Om ei stund har jeg dusjet og spist. Da skal jeg gå ut og kikke mer på Split. Få myket opp kroppen og se gater og mennesker jeg aldri har sett før. Oppleve flere av disse øyeblikk med følelser. I disse dager øver jeg meg på å ikke unnskylde meg for det jeg faktisk føler. Ingen skulle behøve det... 

Ha en god dag da alle sammen.

Synnøve Sætrum